Thomas Sandaker er gründer og sjef for mobilselskapet Happybytes.
Se for deg følgende: På vei inn i butikken stoppes du i døra. Betjeningen har lagt om hvordan de selger varer og bestemt at denne uken behøver du syv poser med dagligvarer. Alt er lagt oppi og pakket pent, beløpet trekkes automatisk fra konto.
Om du fire dager senere mangler en kjøttdeig kan du enkelt bestille det, men merk at produktet nå koster mye mer fordi den var ikke del av opprinnelig handel. Samme prosedyre gjentar seg uke etter uke, og din medbestemmelsesrett begrenses til antall poser du får utdelt.
Denne absurde situasjonen ville nær ingen av oss funnet oss i, bortsett fra når det kommer til mobilabonnementet. Der har vi akseptert at Telenor og Telia vet best. De lever godt av å tilby konstruerte datapakker til kunder som ikke vet at det finnes andre og bedre måter å gjøre det på.
Betaler for mye for noe man ikke får
En datapakke er forlokkende. For prisen virker jo unektelig lav ved første øyekast. Sannheten er likevel at den prisen så og si aldri vil bli den reelle prisen du betaler. Kundens bruk og pakkens innhold matcher kun i teorien, ikke i praksis. Sånt blir det penger av.
Mobilselskapene fremhever dette som en tjeneste de tilbyr for å være greie, men sier lite om at overforbruk er kjempedyrt, at vi betaler mye mer enn ellers i Norden, og at det er latterlig lønnsomt for mobilselskapene fordi de fleste bommer på bruken sin. Kombinasjonen gjør norske kunder til ei melkeku av de sjeldne.
Selskapene lokker med familie- og bøttetilbud maskert som fleksibiliteten selv, men har i praksis fratatt kundene muligheten til å velge. Enda verre er det for de som har bindinger på mobilt bredbånd på hytter og i båter. Den smarte ideen før ferien om å gi barna trådløst nett, blir en dyr og ekkel regning når lokkemånedene er over. Man er tross alt langt unna å bruke opp datapakken når man verken er på båten eller hytta noe særlig mer enn 30 dager i året.
Mobilbransjens gullkalv
Underforbruk er mobilbransjens gullkalv fordi gigantene får betalt for noe som ikke brukes. Prisen til kunden øker i praksis tilsvarende. Uansett datapakke vil man enten bruke mindre enn man har kjøpt, eller betale dyrt for å få mer som man sannsynligvis heller ikke bruker opp. Lokketilbud om å ta med seg data begrenses på finurlig vis. Årsaken til at vi aksepterer selgers premisser handler om hvilke forventninger vi har fått. Mobilselskapene har brukt milliarder på markedsføring over lang tid. Reklamens makt er stor, og tillitten til mobilselskaper står i sterk kontrast til de fleste andre undersøkelser som tilsier at vi mistror selgere.
På en sykkeltur sa sønnen til en venn av meg «se pappa, jeg sykler i 4G-fart» Dette sier ganske mye om hvordan duopolet til gigantene endrer forventninger, og den uheldige bivirkningen av markedsføreres snedige påfunn.
Nå kan du få fri bruk på mobildata, i alle fall nesten
Navnene på produktene og tjenestene skapes for å lage forvirring. Vi lar oss lokke av pent gavepapir rundt pakkene der det står «Databøtter», «Automatgir», «Data rollover», «Data reload», «Freedom», m.m. Dette viser at man kan lykkes med det meste om reklamebudsjettene er store nok, og det er fristende til å sammenligne praksisen med restaurantenes «doggybags»: Man har betalt for mer enn man egentlig behøvde, og tror man har spart penger når maten blir med hjem til bikkja.