RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Kim Gerdts:

Ensomhet - når bunnpunktet forløser sjelen

Ensomhet viser kanskje en svakhet ved deg. Men det får nå så være. Jeg er vel bare et menneske.

Advokat Kim Gerdts. Foto: Audun Braastad / NTB scanpix
Advokat Kim Gerdts. Foto: Audun Braastad / NTB scanpix

Kim Gerdst er klimaflykning fra Bergen. Advokat med strafferett i 26 år. Beruset av livet og kjærlighet.

Et rundt bord, to mennesker, kaffe, sol.

- Det er ikke mange som kjenner til denne siden ved meg,- faktisk bare to mennesker. Alle andre vil nok ikke tenke tanken. Det står jo ikke skrevet i pannen.

- Men hvordan føles det, da?

- Det er som en intens sjelelig smerte, som en fysisk smerte, som bygger seg opp innvendig. Det er som en demning som brister. Til slutt flommer det bare over. Det finnes stadier i livet, hvor det eneste fornuftige valget er å la alt gå til helvete.

- Hva gjør du da?

- Som oftest drukner jeg meg i jævlig trist musikk, Verdis requiem, noe sørgelig av Rachmaninov, noe sliten blues og sånt. Så går jeg inn i de triste tingene, ripper opp i dem, kjenner på ensomheten, åpner slusene,- alle demninger må briste av og til. Da når jeg liksom bunnpunktet i tilværelsen.

- Men hvorfor søker du dette bunnpunktet?

- Jeg trenger det. Trenger det for å komme opp igjen. Det er når man er på bånn at man kjenner at man lever. Jeg trenger det også pga sterke inntrykk i yrket mitt som har bygget seg opp over tid.

Jeg trenger å forløse sjelen.

Fordelen med å være på bånn, er at det går bare en vei,- oppover. Reisen ned er jo også innholdsrik. Det blir litt som Dantes «En guddommelig komedie» - bortsett fra at jeg ikke skal til helvete - ennå. Reisen opp igjen er som en beruselse. Da ser jeg alt det vakre i livet. Da blir jeg sterkere og modigere. Da tør jeg gi litt mer faen.

En av mine helter er Sid fra animasjonsfilmen Istid. Han er en evig optimist. Han sier blant annet at «over skyene skinner alltid solen» og «dårlige nyheter, er bare gode nyheter i en forkledning». Det er en god innstilling til livet.

Jeg har alltid vært en «magnet» på det triste i livet. En venn av meg sier, at jeg ikke er skikkelig glad hvis jeg ikke er litt trist.

Men jeg trives også med det triste. Jeg tror det er viktig å akseptere sin egen sårbarhet. For jeg tror ikke det er mulig å elske uten å akseptere sin egen sårbarhet. Og vi er jo til her på Jorden for å elske og bli elsket. Mennesket er skapt for å bli elsket. Alle tingene våre er laget for å bli brukt. Da er det viktig at vi ikke elsker tingene og bruker menneskene.

- Men jeg forstår ikke denne ensomheten din. Du har jo mange venner.

- Vennskap er ikke kvantitet. Har du en venn, er du rik. Har du ingen, kan du overleve.

Jeg er kommet til et stadie i livet hvor vennskap og bekjentskap er forskjellig. Vennskap er mennesker jeg deler mye med. Mange av mine nære venner bor langt unna. Likevel har vi kontakt.

Jeg har også møtt mennesker i mitt yrke som er blitt nære venner. Et menneske jeg har kjent i mange år kan jeg snakke med om alt. Han gir glede i min tilværelse.

Bekjente er menneske jeg møter i sosiale lag. Men de alle er jo flotte mennesker som jeg trives med.

Men ensomhet handler ikke om venner eller ikke. Ensomhet handler om noe i deg selv. Det letteste og verste stedet å være ensom, er blant mange mennesker. Der blir ensomheten så jævlig tydelig for meg.

Det er en som har sagt, at man kan ikke være ensom uten sin egen tillatelse. Det der er ikke alltid så forbannet lett.

- Jeg får inntrykk av at du i ensomheten også føler en form for sorg og frykt?

- Ja, når jeg er på bunnpunktet får jeg ofte en sorgfølelse. Den handler stort sett om savn. Savnet relaterer seg som oftest til mennesker,- døde eller levende. Savnet er jo kjærlighetens hukommelse.

Frykt kan jeg også føle. Frykt for at det skal tilstøte mine aller kjæreste noe,- først og fremst barna mine og kjæresten min. Da kan jeg få "panikkangst". Men jeg har lært meg en pusteøvelse som håndterer det hele ganske bra.

- Hvor ofte opplever du denne ensomheten?

- Noen ganger i uken, vil jeg tro. Det er jo ikke så farlig, selv om det er smertefullt. Det er kanskje litt tabubelagt. Det viser kanskje en svakhet ved deg. Men det får nå så være. Jeg er vel bare et menneske.

- Men hvor kommer denne ensomheten fra?

- Det er nok sammensatt. Litt genetisk, litt savn og kjærlighet og sånt, og litt feilslåtte valg. De mest dramatiske valgene har likevel ikke vært feilslåtte. Og jeg er glad for at jeg har vært i stand til å gjøre valg.

Ensomhet har nok også en sammenheng med behovet for å bli sett. Det behovet har alle mennesker, på et eller annet nivå. Behovet er nok en del av min sårbarhet. Jeg er egentlig ganske sjenert. Det må ikke forveksles med å være beskjeden, noe jeg neppe er.

Jeg trenger å bli sett, men blir jeg sett for mye blir jeg jævlig sjenert.

- Er det situasjoner hvor du ikke føler ensomhet?

- Ja! Når jeg er med barna mine, og med kjæresten min. Barn er sannheten i denne verden, og et anker for meg. Kjæresten min er en kjærlig, klok og viktig stabiliseringsfaktor til den virkelige verden. Jeg har lett etter henne i 40 år.

Jeg er heller ikke ensom sammen med mine nære venner, de som kjenner hele historien min, der hvor jeg kan blottlegge sjelen min uten frykt.

- Kommer det noe godt ut av denne ensomheten?

Tja, det gir meg jo beruselsen av livet på vei opp fra bunnen. Det setter meg også i stand til en forståelse av mennesker jeg møter privat og i mitt yrke. Det blir en form for livserfaring.

- Er du ensom nå?

- Nei.

- Hvorfor ikke?

- Fordi vi har snakket om sjel, kjærlighet, følelser og sånt. Du vet, man skal være jævlig maskulin for å tørre å slippe frem det feminine.

- Hm, skal vi ta en kaffe til?

- Nei, la oss være gærne, vi tar en appelsinjuice!