RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Vegar Einvik Heitmann:

Fedrekvoten er basert på ideologi, ikke barnas beste

Den stadig debatterte fedrekvoten av foreldrepermisjonen baserer seg på en blind, ideologisk overbevisning om likestilling som, dessverre, brer om seg i vår tid uten at man vurderer hva som er det beste for barnet.

Man har kommet frem til at det er riktig, i likestillingens navn, å tvinge far til å være 15 uker med barnet ettersom det vil føre til «en omsorgsfull og tilstedeværende far».
Man har kommet frem til at det er riktig, i likestillingens navn, å tvinge far til å være 15 uker med barnet ettersom det vil føre til «en omsorgsfull og tilstedeværende far». Foto: Illustrasjonsfoto: Frank May (NTB scanpix)

Vegar Einvik Heitmann er lektor i realfag og far.

Da Charles Darwin i 1859 kom med sin, for mange, hoderystende teori om hvordan alt som lever utvikler seg gjennom prosessen vi i dag kjenner som evolusjon, møtte han stor motstand fra mange hold. Ettersom det da ble åpenbart at arter endrer seg og oppstår som følge av naturens krav ble mennesket frarøvet sin posisjon som det unike sentrum i guds skaperverk, noe som må ha skapt ubehag i mange sinn. I dag er evolusjonsteorien godt forankret i vitenskapelige miljøer og skal ifølge undersøkelser gjennomført av NRK være noe omkring 80 prosent av den norske befolkningen setter sin lit til.

Det kan godt være at en overveldende andel av befolkningen genuint tror på evolusjon som konsept, men andelen som forstår hva teorien faktisk betyr for vår forståelse av mennesket er trolig betydelig lavere. Én følge av evolusjonen er at de fleste egenskapene alle dyr, inkludert mennesket, besitter er et resultat av en langvarig seleksjon opp mot hvilke krav naturen og vår egen sosiale gruppe har krevd av oss. Av dette følger det at alle følelser vi besitter er egenskaper som er selektert frem for å sørge for å sikre vår overlevelse og reproduksjon. Vi opplever følelser som glede i medvind og sorg eller sinne i motvind.

Noe av det mest fundamentale for alt liv er prosessen der livet skal reprodusere seg selv. Dette er så essensielt i vår tilværelse at vi har utviklet særdeles sterke drivkrefter opp mot det å ha sex, på samme tid som vi har svært sterke følelser knyttet til barna sex fører til.

 I denne sammenhengen er det viktig å være klar over at det som oftest kun vil være ett av kjønnene som vil være 100 prosent sikker på at han eller hun er den rette mor eller far. Hos enkelte typer fisker er det far som spermer over eggene mor har lagt, noe som fører til at far blir den nærmeste omsorgspersonen.

Hos oss pattedyr er det hunnen som bærer frem fosteret og er således den eneste som kan være sikker på at hun er barnets rette forsørger. Den første tiden bruker pattedyr-mødrene mye av tiden på å, nettopp, la barnet patte, en prosess studie etter studie viser at er viktig for barna med tanke på hjerneutvikling, tarmflora, vekst, immunforsvaret osv. Hos vår nærmeste nålevende slektning, orangutangen, kan mødrene finne på å amme barna sine i hele 8 år.

I Norge har vi et relativt godt system for nybakte foreldre der muligheten for å få bruke tid på denne ekstremt viktige prosessen er ganske godt tilrettelagt. I dag kan mor bruke 44 uker med 80 prosent lønn borte fra jobb, som mor og pattedyr. Deretter har man kommet frem til at det er riktig, i likestillingens navn, å tvinge far til å være 15 uker med barnet ettersom det vil føre til «en omsorgsfull og tilstedeværende far». 

Dette fører til en utfordrende situasjon for de foreldrene som forsøker å forholde seg til den naturlige, og uten tvil, beste måten å starte livet på for et lite barn; ved at mor har primæromsorgen og får rom til å utøve denne så lenge som mulig. I førindustrielle samfunn utgjorde ammeperioden hele 30 måneder, noe som selvsagt ikke vil være like aktuelt i dag ettersom vi har en helt annen ressurstilgang, men det faktum at studier indikerer høy IQ og økt suksess i livet ved amming bør vi ta seriøst.

Hvorfor tas det ikke hensyn til biologien når det snakkes om foreldrepermisjon. På bildet mor som ammer sitt barn. 

Vi var svært lykkelige da FrP og Høyre tidligere tok til ordet for å gi småbarnsforeldre mulighet til selv å bestemme hvordan vi vil disponere foreldrepermisjonen. At statsministeren senere uttalte at hun var «skuffet over norske menn» når det har vist seg at menn flest ikke tar mer fra mor enn nødvendig, illustrerer godt at vi har en statsminister som, nettopp, trolig tror på evolusjon men neppe har forstått konsekvensene av teorien. Nylig tvang stortinget, med Ap i front, fram en utvidelse fedrekvoten uten noen som helst forståelse for det biologiske mennesket.

Hvorfor ønsker politikerne å tvinge oss til likestilling på et område der likestilling ikke er mulig?

Hvorfor tar man ikke hensyn til biologi og barnets beste når dette vurderes?

Da dette var oppe til debatt i 2011 skapte det kraftige reaksjoner da forskere som Terje Bongard, i trå med evolusjonsteorien, uttalte ting som:

«Kvinner er mer opptatt av barna sine enn menn. Sånn er vi selektert. Det har tatt mange hundre tusen år å utvikle følelseslivet vårt. Det går ikke an å skru det av med et politisk vedtak»

- At statsministeren uttalte at hun var «skuffet over norske menn» når det har vist seg at menn flest ikke tar mer fra mor enn nødvendig, illustrerer godt at vi har en statsminister som, nettopp, trolig tror på evolusjon men neppe har forstått konsekvensene av teorien, skriver Vegar Einvik Heitmann.

All ære til Bongard for å fronte fakta mot et politisk vedtak som minner mest om ideologisk fanatisme. Dette vedtakets støttespillere uttaler seg typisk nedlatende om det biologiske perspektivet, og anser det gjerne om det som «foreldet», som om det skulle være en kulturell kreasjon og ikke sterke biologiske drivkrefter det er snakk om. Mange vil henvise til rapporter fra utvalg som «Barnefamilieutvalget» der det blant annet foreslås å dele foreldrepermisjonen likt mellom mor og far med unntak av 9 uker rundt fødselen. Her hentyder man gjerne også at det er forskning som viser at dette er riktig; men hvilken «forskning» er det egentlig det er snakk om? 

Problemet med disse utvalgene er først og fremst at deres mandat ligger opp mot økonomiske og likestillingsrettede perspektiver, ikke barnas utvikling. Dette fører til at vi får utvalg kun bestående av sosiologer, idéhistorikere, statsvitere, økonomer og jurister som svært sjelden tar for seg det biologiske perspektivet. Dette er hårreisende ettersom det evolusjonære perspektivet man trenger fra biologer, hjerneforskere og psykologer ikke blir fremmet, og det politiske beslutningsgrunnlaget baserer seg dermed på et perspektiv som slett ikke tar for seg barnets beste.

Den 15 uker lange fedrekvoten vi i dag har er utelukkende basert på ideologisk overbevisning, der man setter svevende og spekulative tanker om likestilling fremfor faktabaserte vurderinger opp mot barnas beste. Det er omtrent like fjernt som reaksjonene mot Darwin da evolusjonsteorien først kom; Når skal egentlig Norge forstå evolusjonsteorien?