Ola Hag jobber innen finans. Han flyttet fra Norge for 15 år siden.
Jeg får lyst til å si noen ord på vegne av de til tider utskjelte rikingene som i disse budsjettider brukes som en evig salderingspost av venstresiden, og som beskyldes for å syte hver gang de ytrer seg når det dukker opp en debatt om skatter.
Hvorfor høre på dem? De er jo en liten velgergruppe, og det er uansett ikke synd på dem liksom. Ettersom jeg bor i utlandet har jeg møtt flere «skatteflyktninger» fra Norge og andre land. Det er sjelden en generell uvilje mot å betale skatt for å dekke statens grunnleggende oppgaver og hjelpe de mest trengende også videre. Men problemet er at det føles urettmessig å betale en uforholdsmessig stor andel av andres regninger.
Det er klart at velferdssamfunnet skaper en sosial trygghet og stabilitet som kommer hele samfunnet til gode - direkte eller indirekte - fattig som rik. Men det store spørsmålet er hvor langt velferden skal strekkes. «Norge er jo ett av verdens rikeste land, så da må vi jo kunne ha råd til det!» brukes støtt og stadig om allverdens mer eller mindre gode formål.
Kravmentaliteten bare øker. Det er knapt grenser for hva folk synes staten skal betale for, så lenge de slipper å bidra direkte selv. Det snakkes om utjevningspolitikk og rettferdig fordeling av godene, uten tanke på hvordan de skapes.
Gustav Magnar Witzøe (25) har tjent 17 milliarder kroner på 10 måneder
I gamle dager var det grunnleggende prinsippet å få penger i bytte mot utført arbeid, mens i dagens velferdssamfunn gjelder plikter i mindre grad, og i større grad hva man har krav på. I tidligere generasjoner var det en viss ydmykelse å motta hjelp. I dag klager man via pressen dersom man ikke får det man mener å ha rett til fra staten.
Folk tar i mindre grad ansvar for egen situasjon og handlinger, men skyver ansvarsforhold for både det ene og andre over på staten, og venter i stadig større grad at staten skal løse diverse oppgaver og problemer for dem.
Venstresiden sier at Norge har blitt et kaldere samfunn. Jeg er enig, men ikke ut fra deres synsvinkel. Man tar ikke vare på sine nærmeste lenger i samme grad som før, men skyver ansvaret over på statlige institusjoner. Blir man mer medmenneskelig ved å betale mer i skatt?
Min observasjon etter mange år i næringslivet er at «sliterne» ikke er arbeiderne på gulvet, men de på toppen i organisasjonene. De har et arbeidspress og omfattende kompliserte ansvarsområder som de færreste har forståelse for, og som de færreste ville klart å håndtere.
De bidrar til verdiskapningen i samfunnet i langt større grad enn de fleste, men fremstilles som gribber som blir rike på resten av samfunnets bekostning. Kapitaleierne blir puttet i samme bås uten tanke på at deres allokering av risikovillig kapital og vurdering hvor den best kommer til nytte er noe samfunnet ikke kunne vært foruten, med mindre den rollen skulle ivaretas av byråkrater som gladelig bruker andres penger og knapt rammes av konsekvensene om det går dårlig. Å vinne i lotto, være høytlønnet fotballspiller, eller streike seg til mer penger eller bedrede arbeidsforhold med henvisning til «faglige rettigheter» ser derimot ut til å være stuerent.
Det gis inntrykk av at å betale skatt er den eneste måten å støtte opp om samfunnet på, uten tanke på den samfunnsmessige verdien av forbruk og opprettholdelse av næringslivet og tjenesteytende virksomheter. Profitt omtales i nedsettende ordelag, selv om hele landet er bygget på prinsippet med profitt.
Markedet og kommersialisme omtales som noe negativt, selv om vi alle er med på å utgjøre disse kreftene. I forbindelse med skattereduksjoner sies det ofte at «det tas fra de fattige og gis til de rike» uten tanke på at det på bunnlinjen er motsatt og at de rike betaler en atskillig høyere skattesats. Sjelden nevnes det at de også betaler skatt via selskapene sine, at det også skal betales skatt på utbytte fra selskaper i skatteparadiser, og at i mange tilfeller betaler de over 100 prosent skatt av inntekt på grunn av formueskatten. Dersom en riking påpeker dette på en saklig måte, blir det kalt syting.
Det sies «Men de har jo råd til det»,«Hva skal de med så mye penger», og så videre. I dagens Norge har nesten alle evne til å betale mer i skatt. Det er primært et spørsmål om viljen til å redusere på sin materielle livsstandard, og hvor grensen går for motivasjonen til å skape inntekter.
For sosialistene ser det ut til at grensen for hva som er akseptabelt å ha av jordisk gods og forbruk går ved det de selv har, mens noe utover det betraktes som unødvendig ekstravaganse. De mest ihugga sosialistene mener at en blir rik hovedsakelig på grunn av samfunnsstrukturen og i mindre grad på grunn av ens egen innsats.
Dette gjør at de dermed ser ut til å synes seg berettiget til å ha sterke meninger om hvordan pengene dine bør brukes, fordi de angivelig primært er skapt av samfunnet og derav tilhører mesteparten fellesskapet.
Rettferdighet er et relativt begrep. Sosialisme baserer seg i for stor grad på at «alle» skal passe innenfor deres rammer, uten å ta hensyn til at vi er svært forskjellige individer. Incitamentet til å være en del av en sosial gruppe svinner jo lenger rekkevidden blir.
Så beklager landsmenn, men min og en del andres motivasjon for å flytte hjem til Norge igjen er ikke helt der ennå.
