*Nettavisen* Nyheter.

Hvorfor du bør hate og konsekvensene av å la være

Kenneth W. Veseth:

- Hatfrykten virker å ha negative konsekvenser for et samfunn som ønsker å dyrke kjærligheten. Foto: Illustrasjon: Kenneth W. Veseth

Elsker du, bør du hate; hater du ikke, tviler jeg på at du elsker i det hele tatt.

Kenneth W. Veseth er skribent.


Hat har blitt tabu. Vi forbinder det med noe ondt og noe vi redelige mennesker bør holde oss unna. I stedet, blir vi fortalt, burde vi elske. Kjærligheten er hatets motpart; det er roser, ikke knyttnever, vi skal heve til værs.

Dette høres kanskje fint ut, som en rørende scene fra en sentimental film, men er det fornuftig? Er virkelig hatet og kjærligheten motstridende krefter? Vel, hvis jeg ikke er helt på kjøret, så vil jeg anta at flere av de som har dyppet tærne ned i dette vannet har oppdaget at det ikke nødvendigvis er så enkelt. Vi begynner med å definere hat.

Hva er hat? Universitetet i Bergen og Språkrådets ordbok definerer hat som en «heftig motvilje» mot noe, mens Oxford English Dictionary definerer det som noe man føler en «intens dislike» for. Som eksempel kan vi tenke på antisemittenes intense motvilje mot jødene. Så er spørsmålet: Er det noe iboende ondt, i seg selv, ved å ha en slik intens motvilje mot noe? Selv om vi brukte et negativt ladd eksempel, så burde svaret være et åpenbart nei – tvert imot! Egentlig burde en slik motvilje være en nødvendig ingrediens i ethvert moralsk vesen.

Klikk på bildet for å forstørre.

- Er hat utelukkende negativt, spør Kenneth W. Veseth Foto: Privat



–Skrekk og gru, hvilket ondsinnet og farlig snakk!

Forsiktig, nå. Tenk over det: Hvis vi elsker barn, burde vi ikke føle en intens motvilje mot barneovergrep? Og hvis vi elsker fred, burde vi ikke føle en intens motvilje mot krig? Og hvis vi elsker det sanne, burde vi ikke føle en intens motvilje mot det usanne? Mer generelt: Hvis vi elsker det gode, burde vi ikke hate det onde? Hva ville vi sagt om en gartner som ikke hatet ugresset og som lot vær å røske det opp og skille det fra blomstene? Det skal ikke mye reflektering til for å se at hatet ikke er kjærlighetens motpol, men heller dens uunngåelige følgesvenn. Elsker du, bør du hate; hater du ikke, tviler jeg på at du elsker i det hele tatt.

–Ja vel. Hva så? Hvorfor er dette så viktig?

Jo, for hvis vi ikke slutter med å se på hat og kjærlighet som motsetninger, kan det fortsette å gjødsle et jordsmonn som det allerede vokser mye rart ut av. Hatfrykten virker nemlig å ha negative konsekvenser for et samfunn som ønsker å dyrke kjærligheten. Se for deg følgende scenario: En massedrapsmann går løs på en gruppe uskyldige ofre i det som blir et forferdelig terrorangrep. Noen vil kanskje, som resultat av hatfrykten, føle at vi individuelt eller kollektivt ikke burde reagere med intens avsky (i.e. hat) mot gjerningsmannen som gjorde noe slikt. Man vil kanskje se for seg at en slik respons, på en eller annen måte, er å gjøre seg skyldig i noe av det samme som massedrapsmannen. Vi vil kanskje si at hvis én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen, for slik å implisere at å reagere med kjærlighet er det motsatte av å reagere med hat. Men hva gjør kjærligheten egentlig når den konfronteres med en slik hendelse? I mine øyne, åpenbart, vil kjærligheten hate noe så fryktelig, noe så motstridende. Hvis hat er en intens motvilje mot noe, og hvis vi påstår å elske det gode, burde enhver av oss reagere med hat – til og med regelrett utryddelseslyst – mot noe så forferdelig som massedrap av uskyldige mennesker.

Hva så hvis vi ikke lytter til dette, men fortsetter å vanne hatfrykten, fortsetter å snakke om hatprat som et synonym for noe ondt? – hva skjer? Vi kan allerede skimte spireskuddene av dette: En passivitet i møte med det onde, og hvor det etterhvert utvikler seg en blind aksept der vi kun ved de sjeldne anledningene våger å vise forakt; det høyeste gode blir toleranse for toleransens skyld, og her godtas selv det absurde. Moralen blir et skuespill, en scene for godhetsposører. Og i de ekstreme tilfellene der det onde fortsatt lar seg erkjenne, så er det viljen til å straffe denne ondskapen som er redusert. Igjen: Det er roser, ikke knyttnever, vi skal heve til værs. Kjærligheten er i ferd med å avvæpne seg selv.

Hva skal vi da si? Er hatet utelukkende negativt? Nei. Er det derfor utelukkende godt? Nei. Det er litt som salt: Et godt måltid får smakene sine fremhevet av saltet, og uten blir det tamt og smakløst. Å bare spise salt derimot, er skadelig og avskyelig. I tillegg til å fremheve smakene, har saltet også konserverende egenskaper. På samme måte er hatet noe som fremhever og konserverer det gode i moralen, og uten blir den tam og åpen for forråtnelse. Vi burde derfor ikke frykte hatet, men se på det som en naturlig og nødvendig reaksjon mot det onde – i alle fall fra de av oss som virkelig påberoper seg kjærligheten.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Annonsebilag