Åshild Fagerjord er småbarnsmor og lærer i barneskolen.

I sitt motsvar på mitt innlegg om at jeg også er feminist, illustrerer Linn Rosenborg hele mitt overordnede poeng. Hun skriver:

«I innlegget gir Fagerjord uttrykk for et relativt skrudd syn på samfunnets maktstrukturer. Hun viser at hun i liten grad har satt seg inn i viktige problemstillinger». Videre «for meg stråler innlegget av typisk skrivebords-feminisme, der noen påberoper seg å være for likestilling, men ikke for noen av tiltakene som fører dit». Også «å være uttalt for likestilling gjør deg ikke til feminist, det er først når du aktivt bidrar i kampen for at likestilling skal skje at din feminisme kan bli tatt på alvor. Skal du smykke deg med begrepet kreves det at du aktivt arbeider, tar konkrete steg, kommer med forslag og ikke minst er villig til å være upopulær for å endre systemet.»

For Rosenborg virker det vanskelig å godta at jeg kan være for likestilling, siden jeg ikke støtter venstresidens premisser for å nå det. At staten skal regulere oss frem til det. I form av kvotering i arbeidslivet, eller helt inn i familielivet. Det er dette jeg mener med at du og venstresiden sitter på den høye hest.

Det er en vedtatt sannhet for hvilke tiltak man skal støtte. Gjør du ikke det, er du pr definisjon ikke «godkjent feminist». Helst skal du heller ikke mene så mye om likestilling, fordi først «når du aktivt bidrar i kampen for at likestilling skal skje at din feminisme kan bli tatt på alvor». Eller med andre ord, når du støtter venstresiden, kan du bli tatt på alvor. Noe arrogant vil jeg si.

Hvem eier egentlig feminismen, spør Rosenborg. Svaret er at verken du eller jeg gjør det. Feminismen, altså at man er opptatt av at kvinner skal ha like muligheter som menn, startet lenge før vi (venstresiden altså) kom frem til sine løsninger om at kvinner bør kunne kvoteres inn i ulike stillinger, eller bare vi pålegger far permisjon så likestilles vi.

Er det hensiktsmessig å agere slik mot x antall kvinner som ikke mener akkurat det samme som deg? Hvis vi har en felles tanke om at vi ønsker likestilling for kvinner og menn i dagens samfunn?

Det er jo nettopp denne aktivismen som gjør at enkelte kvinner ikke ønsker å kalle seg feminist. Og når disse kvinnene, for eksempel Listhaug (som forresten er et stjerneksempel for at kvinner kan gi fra seg mammapermisjon og har nådd langt i sin karriere) velger å ikke kalle seg feminist, hånflirer de samme kvinnene.

Det finnes helt sikkert forskning som beviser at kvotering fungerer, men på den andre siden kan vi finne forskning som viser det motsatte. I land som eksempelvis Latvia og USA har de ikke kvotering, allikevel har de en høyere andel kvinnelige toppledere. Det er jo tankevekkende. Slik kan man godt holde på, men før vi kommer dit skulle jeg gjerne ønske at vi kunne enes om at vi ønsker det samme for kvinnen i dag. Nemlig at kvinner skal ha like muligheter, rettigheter og ansvar som mannen.