Joni Jestilä er inkassobevillingshaver. Han jobbet i bransjen i 10 år og sluttet frivillig fordi han ikke ville gjøre folk til gjeldsslaver for småbeløp og påføre store kostnader på småsaker.
En høstdag i 1998 satte min familie kursen mot Norge, jeg var redd, spent, nervøs og litt usikker på hva fremtiden ville bringe. Vi flyttet fra Oulu til småbyen Hammerfest i Finnmark. Jeg var 10 år og kunne ikke ett ord norsk når min familie kom til Norge for første gang. Jeg var redd for at Norge var veldig annerledes enn Finland. Jeg hadde kun hørt om Norge i musikktimen i 3 klasse når vi gjennomgikk Edvard Griegs Dovregubbens Hall.
Mine antagelser om at Norge var annerledes enn Finland ble gjort til total skamme. Jeg fikk umiddelbart mange venner og alt var som i den klassen jeg forlot tilbake i Oulu. Skal jeg peke på noe forskjeller så er det makrell i tomat, og naturen. Det var heller ikke mulighet til å få så fantastisk mye fisk på fisketurer i Finland som i Hammerfest.
Hvorfor skriver jeg så dette, hva har dette med endringer i inkassobransjen å gjøre?
Inkassobransjen: - Vi gjør folk til slaver for bagateller
Poenget er å illustrere at menneskene, altså folket i disse to nasjonene er helt like. Vi går på jobb 5 dager i uken, liker ski, hytteturer, skogsturer, har like politiske systemer og liker å drikke oss drita i helgene før man igjen gruer seg til mandags morgenen. Så er det selvfølgelig språket og badstue kulturen som skiller oss litt, men ellers er det ikke noe jeg kan peke på som er annerledes mellom finner og nordmenn.
Børskrakket i 1987 ødela økonomien til svært mange finner. På en måte så har den finske økonomien aldri hentet seg inn etter dette. Det ble ikke stort bedre av at Apple kom med sin Iphone som førte til Nokias fall. Finland har tradisjonelt sett levert mye avispapir ut i verden. Digitalisering har ført til en kollaps av denne industrien i Finland, de siste 20 årene har Finland mistet 2 av sine viktigste industrier. Man skulle da tro at finnene var nedsyltet i gjeld og inkassosaker.
Tall jeg har hentet inn fra den finske namsmannsetaten, samt det finske Finanstilsynet viser ett helt annet bilde. Finnene har 3 millioner inkassosaker og ca 300 000 utleggsforretninger i 2017. Tilsvarende tall for Norge i 2017 er 8,6 millioner inkassosaker og 411 000 utleggsforretninger.
Skyhøye inkassogebyrer til tross for helatomatisk innkreving
Når ett menneske kommer i gjeldsproblemer så har dette store konsekvenser i andre felt enn i lommeboken. Det første som kommer er depresjon og angst. Noen forsøker å drukne sine sorger i alkohol eller andre rusmidler. Ekteskap ryker, barn må bytte skole og barnehager og i ytterste konsekvens føres problemene fra generasjon til generasjon. Ett menneske mister ofte sin arbeidsevne som følge av helseproblemene gjeldsproblemer medfører med seg, det finnes ingen forskning på dette men jeg antar at kostnadene som velferdsstaten får på bakgrunn av gjeldsproblemer og dagens inkassosystem i Norge overstiger den samlede hovedstolen som er til inkasso i Norge.
Jeg synes det er trist at økonomiske problemer skal være det eneste du ikke får skikkelig hjelp med i Norge. Man får pekefingeren umiddelbart i stedenfor en hjelpende hånd.
I Norge har Justisdepartementet og politikerne vært mer opptatt av pisken og straff enn å hjelpe mennesker i stor nød. I Finland har politikerne tenkt helt annerledes. Finland fikk en ny inkassolov i 1999 og loven er revidert senest høsten 2018.
I Norge kan man tjene opptil 2000 kr når en småkrav sendes til namsmannen. Paragraf 10 i den finske inkassoloven viser at tilsvarende salær er 14 euro eller ca 140 kr for krav opptil 1000 kr. Inkassoselskapene i Finland tjener ingenting på å sende kravet til namsmannen. I Norge tjener inkassoselskapene kr 1130 eks moms på tilsvarende øvelse.
De finske politikerne har også revidert den finske gjeldsordningsloven høsten 2018.
Som om dette ikke var nok så har de finske politikerne også revidert loven om foreldelse av fordringer.
Her fremgår det at endelig foreldelse er 15 år og etter dette kan man ikke lenger avbryte foreldelse av gjelden, denne loven kom i 2014.
De finske politikerne ser ut til å ha hatt en tankegang at mennesker med gjeldsproblemer skal kunne komme seg ut av gjeldsproblemer på en fornuftig måte, og at ett menneskeliv ikke skal ødelegges helt ved uforholdsmessig inkassopågang.
Den finske namsmannsetaten har ett fint trappetrinnsmodell hvorav det fremkommer at for krav opptil 270 kr koster det 5 euro eller 50 kr i såkalt utleggsgebyr. Inkassobyrået for ingen inntekt på selve begjæringen.
Jeg nevnte innledningsvis ubetydelige forskjeller mellom våre to nasjoner. Det er likevel en stor forskjell som jeg vil peke på og som jeg personlig har hatt utfordringer med i Norge. Vi finner er mye mer direkte og går rett til kjernen av problemet i stedenfor å forsøke å ro oss rundt problemet. Det er ikke få krangler jeg har hatt med nordmenn på bakgrunn av nettopp dette.
Jeg sier derfor rett ut, det norske salærnivået og inkassosystemet er moden ikke for en revidering, men for å bli kastet på søppeldynga. Se til Finland og Sverige og hent de beste momentene derfra. En tidligere leder sa til meg en gang at det ikke var vits å finne opp kruttet på nytt.
Jeg vil også påpeke at argumentasjon om at Finland og Sverige har en delt modell mellom kreditor og debitor ikke holder mål. Inkassosalærene er ikke ment som straff, men som en maksimal sats som inkassoselskapene kan ta. Det er altså en begrensning for inkassoselskapene. Jeg blir provosert når jeg stadig hører argumentasjon om straff i forbindelse med inkasso.
Den straffen ødelegger menneskers helse, koster velferdssamfunnet ufattelig store summer og viderefører problemer fra generasjon til generasjon. Man kan nesten si det sånn at det norske inkassosystemet og salærnivået straffer Norge som nasjon.
Er det logisk?
På bakgrunn av det jeg skriver og den siste tidens mediedekning av det norske inkassosystemet retter jeg nå krav til justisministeren og stortinget om å foreta en umiddelbar reduksjon i forskriften om inkassosatsen og forskriften om saksøktes kostnadsansvar ved tvangsfullbyrdelse til ett nivå som harmonerer med kostnadsnivået i Finland og Sverige.
Det må da være meget flaut å kalle seg selv verdens rikeste land med nordisk rekord i antall inkassosaker samt verdens dyreste inkassosystem.
Med dette sparker jeg ballen til justisminister Tor Mikkel Wara, samt Stortingets justiskomitee.
