*Nettavisen* Nyheter.

Jeg hater feminismen - ideologien som frarøvet meg papparollen

Pappa til to, foreldre til én:

Jeg ønsket å være pappa, ikke helgepappa. Men samfunnet mener mors beste er barns beste.  Foto: Illustrasjonsfoto: Istock

Mange av oss vil være pappa, men vi får ikke lov. Vi har blitt nedgradert til betalere.

11.11.18 21:04

Kommentaren er skrevet anonymt av hensyn til barnet. Nettavisen kjenner skribentens identitet.

For mer enn ti år siden satt jeg på kontoret til en av familiepsykologene i Oslo. Jeg hadde sittet på et slikt kontor tidligere også. Første gang sa jeg at jeg i utgangspunktet ville ha 50/50 samvær med sønnen vår. «Du må nok lære å svelge noen kameler» kommenterte psykologen.

En annen gang måtte jeg redegjøre for kjærligheten til mitt eget barn i Oslo tingrett. Hvilken mor må det samme? Barnemor og jeg hadde hatt et turbulent forhold. Mye skriking og dytting. Jeg var glad for å komme ut av det, men ønsket fremdeles å være pappa. Ikke helgepappa, men pappa. Barnemor mente at jeg ville være «heldig hvis jeg fikk se ham uten tilsyn». Psykologen satt taus da den kommentaren falt.

Den gangen ville mor ta med sønnen vår og flytte hjem. Det hadde gått tre år og overgangsstønaden hennes var iferd med å renne ut. Familiepsykologen ønsket å hjelpe til slik at jeg skulle godta at hun kunne flytte 150 mil bort med sønnen vår, til et annet land i Norden.

Vi hadde felles foreldreansvar, så det var ikke bare for henne å ta ham med uten mitt samtykke. At vår sønn ville miste kontakten med faren sin var ikke en problemstilling psykologen la vekt på. Barnets beste var mors beste, og mor ville flytte seg og sønnen vekk fra barnefar. Det fikk all støtte fra denne psykologen som fikk pengene sine fra budsjettet til Barne- og likestillingsdepartementet. Ikke ett kritisk spørsmål ble stilt på det kontoret. Ikke ett forsøk ble gjort på å beholde pappaen i guttens liv.

Mine opplevelser med det norske systemet rundt barn og foreldre har satt dype spor i meg, og når Mannsforum nå forteller at mellom 26.000 og 46.000 barn lever uten kontakt med sine fedre, vekkes de vonde minnene (jeg er ikke tilknyttet Mannsforum).

Å miste kontakt med barnet sitt, kjennes som når en av dine nærmeste går bort - som når din mor eller far dør. Kjærligheten til barnet er evig. Det samme er savnet når de blir borte. For min del, har jeg heldigvis en viss kontakt. Men papparollen for min sønn gikk tapt.

Jeg klandrer ikke barnemoren for at hun dro med barnet vårt. Hun er som hun er, og utnyttet systemet slik hun kunne.

Jeg er egentlig glad for at jeg ikke fikk mer helvete enn jeg gjorde. Det var grusomt den gang det sto på, men i ettertid har jeg vært i kontakt med fedre som ble politianmeldt i kjølvannet av samlivsbrudd. Det er berettiget å stille spørsmålet: Hvor mange alenemødre har trykket på knapper for at samfunnet skal la dem bli mest mulig alene om foreldreskapet?

Mitt nag er til det norske samfunnet - gjennomsyret av feminisme - som gjør fedre til annenrangs foreldre så fort bruddet er et faktum, og som legger til rette for at dette kan skje.

Jeg opplever det som et overgrep at mitt barn ble tatt fra meg, og jeg kan ikke ytre meg høyt om uretten som ble begått mot meg.

Gjør jeg det, vil det ganske sikkert komme represalier fra barnemor: Krav om høyere barnebidrag, at sønnen min ikke kan komme på besøk de få gangene det i dag er mulig, eller at hun kommer med alvorlige beskyldninger. Ligg lavt, ta slagene, unngå konflikt, be for det beste, har vært min taktikk.

Jeg tror at mange, mange fedre i dette landet holder kjeft om den urett som blir påført dem og deres barn, fordi de frykter at mor, med god hjelp av det norske samfunnet, skal straffe dem for å ytre seg offentlig. Vi lever i et samfunn der pappaer skal lide i stillhet mens kvinner fritt, og til stor applaus, skal kunne ytre seg om urett de mener har blitt begått mot dem. At kvinner kan lyve er helt utenkelig. At menn har begått overgrep er høyst sannsynlig.

Mor er den sarte med barnet under sine vinger, som samfunnet legger sin beskyttende hånd over. Far er den som må beskyttes mot. Og ja, noen ganger er det slik. Jeg har vært borti nok drittsekker av begge kjønn til å vite at det er råtne egg både med pikk og pupp. Men å være mann i «Lykkelandet» er som å spille en fotballkamp der dommeren hele tiden gir gult og rødt kort til bare det ene laget.

Så tilbake til utgangspunktet. Hvorfor jeg hater feminismen. Ikke kvinner, ikke feminister - noen av dem er allrighte folk, men feminisme - som ideologi.

Feminister liker å si at feminisme er kampen for likestilling. Det er en løgn. Feminister har helt rett i at mange deler av samfunnet favoriserer menn og typiske mannsyrker. Etter min mening er det forkastelig at man verdsetter å ta vare på syke, gamle og barn til en brøkdel av å selge og kjøpe aksjer. Det river også i meg når kvinner blir mishandlet, voldtatt og seksuelt misbrukt. Jeg identifiserer meg med de som har opplevd slike overgrep, fordi jeg som pappa også har opplevd det.

Men når det kommer til familien og barna, så ser feminismen en annen vei. Likestilling som foreldre er ikke så viktig.

Nå sier du kanskje at jeg tar feil. At jeg ikke beskriver feminismen, og at du som feminist er helt enig i at mange menn blir urettferdig behandlet etter samlivsbrudd. Til deg sier jeg: Hvilket fortegn har likestillingskampen i Norge? Er det kvinner eller menns rettigheter man diskuterer? Hva heter den dagen der vi markerer kampen for likestilling? («Kvinnedagen», så slipper du å slå opp). Har feminister noen gang stått på barrikadene for virkelig likestilling etter samlivsbrudd? Når gikk man i fakkeltog gjennom Oslo til støtte for pappaer som har mistet kontakt med barna sine?

Likestillingskampen i Norge i dag har ett fortegn, og det er kvinners rettigheter. Dobbeltmoralen til dere som vil ha feminismen til å være noe annet, gjør meg kvalm.

8. mars er den internasjonale kvinnedagen. Om noen år er det kanskje 19. november - den internasjonale mannsdagen - som blir den store likestillingsdagen, der den bitre, forsmådde og forbigåtte halvdelen av befolkningen går i tog og roper høyt om rettigheter samfunnet nekter dem.

Mest av alt skulle jeg ønske at vi kunne legge kjønnskampen bak oss, og bli enige om at vi har like stor verdi, at vi skal ha lik lønn for likt arbeid, at sex alltid skal skje med rungende samtykke, at mor og far er like mye verdt og at barn i utgangspunktet bør ha like god kontakt med mamma og pappa.

Slik er det ikke i dag, og det er ikke først og fremst fordi fedre er dårlige omsorgspersoner. Mange av oss vil være pappa, men vi får ikke lov. Vi har blitt nedgradert til betalere. For mange blir det månedlige kravet fra Nav en påminnelse om hva som kunne ha vært og den urett de hele tiden påføres av samfunnet.

Til dere fedre som lider i stillhet. Dere er ikke alene.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.