Gå til sidens hovedinnhold

Klima og teknologi-tilpasning

Tord Eide:

Hva hvis det kom en ny teknologi som gjør det mulig å omdanne kull til energi i form av elektrisitet eller syntetisk drivstoff, på en billig måte uten å forurense miljøet.

Tord Eide er advokat og investor.

En utrolig varm sommer mange steder minner oss om at verden er i forandring. Et massivt flertall av verdens klimaforskere er enige om at klimaet endrer seg med betydelig hjelp av menneskelig aktivitet.

Vi har forpliktet oss til å få ned utslipp av drivhusgasser for å stanse den globale oppvarmingen. Dette ikke idealisme, men nødvendige tiltak begrunnet i internasjonale og nasjonale sikkerhetsmessige og økonomiske hensyn. Konsekvensene av en ukontrollert utvikling vil få store negative konsekvenser for milliarder av mennesker, også her i Norge.

Verdens befolkning vokser og amerikanske energimyndigheter predikerer at verdens energiforbruk vil stige med 56 prosent innen 2040. Dette skjer samtidig som at trusselen om global oppvarmingen fordrer mer ren energi eller produksjon av mindre tradisjonell energi.

Sol og vind har fatale skavanker

Olje, gass og kull vil i uoverskuelig fremtid være hovedenergikilder for verdens befolkning. Årsaken til dette er at sol og vindkraft har to nær fatale skavanker – kostnader og ikke minst uregelmessighet. Solen skinner ikke overalt eller døgnet rundt og vinden blåser ikke hele tiden.

Sparetiltak og energiøkonomisering alene vil aldri bringe oss i nærheten av å oppnå togradersmålet innen 2050. Verden trenger derfor banebrytende ny teknologi dersom vi skal kunne skaffe energi nok uten å ødelegge jorden i prosessen. Det som er foruroligende er at selv om de fleste er enige om disse behovene er det knapt noen som har brukt tid på å overveie hvilke konsekvenser et slik gjennombrudd vil få.

Kull er den største forurensningskilden i mange land. Basert på kullproduksjon i 2015 finnes det utvinnbare reserver i USA for 283 år. Fem land sitter på 75 prosent av verdens kullreserver. Kina—23 prosent, USA—21 prosent, Russland—14 prosent, Australia—9 prosent og India—8 prosent. (U.S.Energy Information Administration) La oss, som en illustrasjon, se på et – foreløpig utenkelig - scenario: En ny teknologi gjør det plutselig mulig å omdanne kull til energi i form av elektrisitet eller syntetisk drivstoff, på en billig måte uten å forurense miljøet.

Konsekvensene av og forutsetningene for implementeringen av en banebrytende teknologi er det jeg ønsker å diskutere i denne artikkelen.

Kullreserver er makt

Internasjonale maktforhold vil endre seg. De som sitter på de største kullreservene vil få makt. Etablerte industrier vil rammes. Olje og gassindustrien vil bli kraftig redusert. Sol- og vindindustrien vil forsvinne fordi den nye energikilden vil være renere, billigere og lettere tilgjengelig. Dette er konsekvenser som er uomtvistelige. Så lenge denne teknologien ikke har sett dagens lys er verden avslappet i forhold til problemstillingen. Dette er en farlig mangel på strategi.

Verden må ha banebrytende teknologi, men gjør tilsynelatende ingen forberedelser for å ta den imot. Det er ikke bare nødvendig å forberede seg på de negative konsekvensene av en slik teknologi. Vi er også nødt til å gjøre det mulig å implementere teknologien raskest mulig skal vi nå våre mål. I motsetning til andre nye teknologier som kommer inn gradvis, må en slik teknologi tas i bruk raskt.

Vil ikke nå klimamål

Ny teknologi møter alltid motstand. Eksisterende industri legger seg ikke flat frivillig. Fagforeningene vil ikke akseptere jobbtap. Banker og investorer som har finansiert eksisterende teknologi risikerer store tap og konkurser. Styrken av disse problemene vil avhenge av hvor hurtig teknologien implementeres. Jo hurtigere implementering jo større kaos. Ved en langsom implementering når vi ikke våre klimamål og uopprettelig skade oppstår. I dette krysningspunktet mellom etablerte interesser og nye behov må myndighetene finne løsninger som skader minst mulig samtidig som den nye teknologien introduseres uten tidstap.

Myndighetene må først feie for sin egen dør. Skal man endre vesentlig infrastruktur i et land kan det ta 10 år bare for å få tillatelse til å stikke spaden i jorda. Skjer det vil ikke en slik teknologi komme på plass tidsnok.

Må lære av USA

Under oljekrisen i 1979 så Carter administrasjonen i USA denne problemstillingen og foreslo etableringen av et statlig «Energy Mobilization Board» (EMB) som skulle bidra til at fremtidig teknologi som kunne bidra til i løse krisen skulle få en hurtig behandling hos myndighetene. Byråkratiet skulle temmes og nasjonale sikkerhetshensyn skulle være avgjørende. Alle energiprosjekter innen produksjon, transport og energiøkonomisering, med unntak av atomkraft, som kunne bidra til å redusere avhengigheten av importert olje, kunne søke om å bli et Priority Energy Project (PEP). Planen var at behandlingstiden skulle maksimeres til 1 år. Etter at Carter tapte valget og oljemarkedet roet seg ned valgte kongressen å ikke vedta forslaget, men det hersker liten tvil om at det hadde blitt vedtatt hadde oljekrisen fortsatt. (Kilde: White House Files)

Norge kan med fordel ta lærdom av EMB i sitt arbeide med å forberede seg.

Les også

- Derfor går strømprisene i været

Tvinge frem ny teknologi

Myndighetene må også bestemme implementeringstakten. De som taper alt verken kan eller tør slippe den nye teknologien frem. Skal staten kunne tvinge teknologien frem? Det må kunne settes kriterier for bruk av teknologi som for eksempel innebærer at det ikke blir lov å benytte seg av gammel teknologi dersom det finnes tilgjengelig teknologi som på en økonomisk måte kan gjøre samme jobb, men med vesentlig mindre utslipp.

Dette vil på mange måter minne om statlig ekspropriasjon. Staten slipper til en aktør på bekostning av en annen aktør som allerede har investert for å levere en tjeneste samfunnet har hatt behov for. Dette vil være nødvendig skal man få implementert ny teknologi tidsnok. Venter man på at eksisterende anlegg skal bli nedbetalte og klar for utskiftning kan det ta mange tiår før noe skjer. Hvem skal betale for dette? Den enkelte kommune eller lokale bedrift og bankene deres? Vi snakker om en variant av ekspropriasjon til fordel for allmenheten. Hvem tar regningen? Det vil være urimelig og legge denne byrden på enkeltindivider. Våre politikere må gjøre veivalg NÅ.

Kommentarer til denne saken