KrF er ikke troverdige i abortspørsmålet

Maria Dahlheim og Elin Myhre:

Det er provoserende når Kristelig Folkeparti ikke tar med mannens rolle og ansvar i abortspørsmålet, skriver artikkelforfatterne.

Det er provoserende når Kristelig Folkeparti ikke tar med mannens rolle og ansvar i abortspørsmålet, skriver artikkelforfatterne. Foto: Audun Braastad / NTB scanpix

Er det egentlig barna KrF bryr seg om? Eller er det et ønske om å straffe kvinner for manglende seksualmoral?

Av Maria Dahlheim og Elin Myhre

Det er lett å bli både irritert og skvetten når KrF, sablet til tennene med sin bekymring for sorteringssamfunnet, går til angrep på kvinners rett til å bestemme over sine liv og sine egne kropper.

Men er det egentlig barna KrF bryr seg om, eller er dette en måte å hvitvaske sin drøm om å straffe kvinner for manglende seksualmoral?

Det er et bedrag fra KrF´s side at dette handler om noe annet enn ønsket om å få ned tallene på abort og uønsket graviditet. Det eneste KrF ser ut til å ville normalisere er ideen om at staten, på subjektivt moralsk og etisk grunnlag, kan bestemme over kvinners livsvalg med utgangspunkt i hennes moralske plikt til å beskytte seg selv og samfunnet mot abort.

I politisk kvarter 5. november i år var nestleder i KrF, Kjell Ingolf Ropstad, klar i talen da han sa at han forventer en nedgang i aborttallene som følge av ny lov fordi flere vil få avslag i nemdene.

KrF-Ropstad forventer at lovendring med Høyre gir færre aborter . I sin selvrettferdige blodtåke evner han ikke å se de faktiske følgene en slik lov vil føre med seg.

I sitt representantforslagfra 2014, der KrF foreslår mange gode tiltak mot uønsket graviditet og abort, etterlates ingen tvil om hvem som er ansvarlig for trygg sex.

Dreiepunktet er kvinner og deres praksis vedrørende prevensjon.

Hvordan mannen bedre skal bidra til trygg sex drøftes ikke i nevneverdig grad. En kvinne er ved naturlig befruktning avhengig av mannens spermier for å bli gravid, og her er det ingen gråsoner. Det er derfor betenkelig at partiet ikke i større grad kjemper for å utvikle flere prevensjonsmetoder for menn, også hormonelle, samt styrke holdninger blant menn som gjør at de i større grad vil beskytte sine kvinnelige sexpartnere mot egne, fruktbare spermier.

Denne ubalansen oppsummerer langt på vei diskursen rundt seksualmoral og bidrar til at halve befolkningen i «verdens mest likestilte land» fremdeles må forholde seg til at deres seksualvaner plasserer dem i én av to kategorier; «bra», dvs. ansvarlige kvinner og «dårlige», dvs. uansvarlige kvinner.

Dersom KrF virkelig mener alvor når de ønsker å innskrenke abortrettighetene, er det fryktelig provoserende at de kun holder en av to like «skyldige» parter moralsk ansvarlig for et uønsket svangerskap.

Holdningene over forklarer, men rettferdiggjør ikke, hvordan farskapet i stor grad er en uteblivende faktor i abortdebatten. I og med barnet er biologisk avhengig av mor for å utvikle seg fra embryo til levedyktig baby, og den kristne kulturarven har etablert en sosial enighet om at fosterets eksistens skyldes hennes mangelfulle seksualmoral, føles det åpenbart naturlig og riktig å stille nettopp henne moralsk ansvarlig også for barnets livsrett.

Dermed er det altså mor som kalles inn på teppet hos sin lokale abortnemd for å svare for hvorfor hun av ulike grunner vil synes det er utfordrende å føde et barn med (sitat Abortloven) « (...) stor fare for (...) alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet;».

At fedre ikke nevnes i denne sammenhengen kan bare bety en av to ting; at alle identifiserte og uidentifiserte fedre ønsker barn med ovennevnte risiko, eller at regjeringen og samfunnet tenker at fars innstilling til spørsmålet er irrelevant.

Det er lite sannsynlig at første alternativ stemmer. Altså står vi igjen med det andre, og da blir neste spørsmål; er det riktig å utelukke fedrenes stemme? Bør ikke også disse kalles inn i de sakene der spørsmålet om avbrutt svangerskap reises?

Dersom man i prinsippet kan påtvinge et menneske morskap, bør man i rettferdighetens navn, og vil stadig flere si, for barnets skyld, kunne påtvinge et menneske farskap. Eller er det sånn at det oppfattes som urettferdig eller unaturlig å kreve at far skal investere følelsesmessig i sitt eget barn?

Dersom KrF ikke synes det blir riktig å svare ja på dette spørsmålet, bør de snarest programfeste konkrete tiltak som sikrer at fedre, uavhengig av følelsesmessig tilknytning til mor, blir 100% medansvarlige for fosterets eksistens og dermed dets fremtid. Dette ville også være i tråd med deres familiepolitikk forøvrig.

La oss se på hvordan dette må fungere i praksis. Et første skritt på veien bør være å peile ut barnets far slik at begge foreldre kan få mulighet til å komme med sine tanker og ønsker vedrørende sin egen og barnets fremtid.

Dersom en eller begge foreldre ønsker abort, må begge prøve sin sak hos abortnemda. Dersom nemda finner grunnlag for å innvilge abort på for eksempel morens vegne, vil kanskje far ha bedre forutsetninger for å gi barnet en god oppvekst. Eller omvendt. Den andre parten blir økonomisk, likeverdig bidragsyter og må investere følelsesmessig etter evne.

Urimelig?

Det er vanskelig se at dette er mere urettferdig enn at en offentlig oppnevnt nemd med loven i hånd kan pålegge en kvinne at hun alene skal bære det emosjonelle ansvaret i de sakene der far av ulike årsaker ikke kan eller ønsker å involvere seg følelsesmessig.

Dette i tillegg til at man tvinger henne til å gå igjennom en uønsket graviditet og fødsel med de omkostninger dette har for mange kvinner. Det ville være feil å frita far fra det ansvaret det er å sikre barnets emosjonelle velferd når det vel har ankommet «vår verden». Dersom KrF i sannhet er opptatt av at barnet, på bekostning av et levende, bevisst menneskeliv, skal overleve og få en god fremtid, bør de som et minimum kreve at far kommer på banen for å ta sin del av ansvaret for den psykiske og følelsesmessige investeringen og oppfølgingen alle barn krever.

Dersom KrF fremdeles synes det er gangbar mynt å hevde at «når man har satt seg i den situasjonen så .... det burde hun tenkt på før!», så må selveste rettferdighetspartiet likestille begge deltagere i en unnfangelse.

Bare på denne måten må også menn begynne å tenke over sine seksualvaner, eller som KrF uttrykker det i sitt representantforslag: få muligheten til å «(...)planlegge svangerskap og ha et trygt seksualliv.» Kanskje vil dette bidra til å redusere antall uønskede graviditeter blant gutter og jenter, menn og kvinner.

At denne tanken kan vekke både uro og sinne blant mange er helt naturlig. Ingen bør kunne bestemme over andres liv på denne måten. Dette er også grunnen til at feminister har kjempet for retten til abort helt fra 1913. I 1978 ble lov om selvbestemt abort vedtatt. Aldri mer skulle noen andre enn kvinnen selv få bestemme over hennes kropp og hennes liv. Trodde hun.

KrF kan påstå at dette ikke handler om seksualmoral, kun individets ukrenkelige rett til liv. Men når et ufødt, ubevisst liv blir viktigere enn et allerede bevisst liv, må dette forklares med noe. Og da er den anklagende pekefingeren god å ha; den har en merkelig pirrende appell.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.