Utdraget er hentet fra boka «Advarsel. Svenske tilstander i Norge» utgitt på Kagge forlag. Forfatter Einar Haakaas er tidligere Aftenposten-journalist.

Holmliabeboer Arnfinn Nygaard sitter oppe lenge natt til 9. oktober 2006. Han leser Jo Nesbøs bok Frelseren og klar er ikke å legge den fra seg. Den rusplagede helten Harry Hole er i trøbbel idet en mann kommer inn i en leilighet. Det hele spisser seg til. Noe er galt.

Harry støtte begge knærne i salongbordet da han reiste seg, og kaffekoppene veltet idet han skrek: «Lukk døra!». Men Jon stod som hypnotisert og stirret ut av døråpningen. Krum i ryggen som for å ville hjelpe. Harry tok et skritts fart, hoppet over sofaen og ruste frem. «Don’t….,» sa Jon. Harry siktet og kastet seg. Så var det som alt stoppet. Harry hadde opplevd det før, når adrenalinet kicket inn og forandret tidsfølelsen. Det var som å bevege seg i vann. Og han visste det var for sent. Mot sin høyre skulder kunne han kjenne døra, mot venstre Jons hofte og mot trommehinnen lydbølgen fra eksploderende krutt og en kule som akkurat hadde forlatt en pistol. Så kom smellet. Av kulen. Av døra som traff karmen og smekket i lås igjen. Og av Jon som traff garderobeskapet og så kanten av kjøkkenbenken. Harry snudde seg over på siden og så opp. Dørhåndtaket gikk ned. «Faen,» hvisket Harry og kom seg på knærne. Det rykket hardt i døra to ganger.

Plutselig blir Arnfinn Nygaard avbrutt i lesingen. Det ringer på. Klokken er halv to på natten. Merkelig, tenker han. Likevel åpner han døren. Det er stille der ute, bortsett fra tørt løv som rasler i den svake vinden, men han ser ingen besøkende. Idet han er i ferd med å lukke døren, ser han to personer maskert med finlandshetter storme rundt hjørnet og rett mot inngangen. I hendene holder den ene noe Nygaard tror er jernstang, som er løftet og klar til slag. Nygaard får lukket døren i en fart og roper «ring politiet!» til samboeren mens han fomler med sikkerhetslåsen. Så smeller det mot døren. Like etterpå knuser stuevinduet med et høyt smell. Nygaard tror fortsatt at noen slår løs med en jernstang. Han løper inn mot stua og tar tak i en stol i entreen, som han løfter over hodet, klar til slag i tilfelle angriperne greier å trenge seg inn huset, hvor deres fire barn ligger og sover. Den yngste er bare elleve år gammel. Nå må han forsvare familien.

Etter en kort stund blir det stille utenfor. Han hører ikke en lyd, bortsett fra barna som har våknet av alt bråket, og kikker forskremte frem fra rommene sine. Alle er redde og i sjokk. Samboeren har fått tak i politiet og gir Nygaard telefonen. De har en patrulje i nærheten, og politiet gir råd om at de må holde seg unna vinduene. Familien samles og venter i kjellerstuen, mens de snakker om hvem og hva dette kan ha vært. Etter kort tid hører Nygaard lyder utenfor og våger seg bort til et vindu. Kraftige lommelykter skjærer gjennom nattemørket når politiet nærmer seg, og han går for åpne døren for dem.

Da ser han det. Angriperne har ikke brukt jernstang, men et haglgevær. En ladning hagl har gått inn i døren bare centimeter fra der han stod. Vinduet i døren er helt. Bare flaks at han ikke ble truffet. Persiennene foran stuevinduet er pepret med små hull etter et annet haglskudd, noe som forteller at vinduet også er truffet av en ladning. Kort tid etter er tungt bevæpnede politimenn med fullt utstyr på plass. De gjennomsøker terrenget med hunder, mens politiets helikopter flyr lavt over området.

Politiet jakter på gjerningsmennene med et stort antall mannskaper, uten resultat. Familien blir anbefalt å ta inn på et hotell for resten av natten og får tilbud om hjelp av et kriseteam. Kriseteamet er ikke til stor hjelp, men dagen etter får familien hjelp av en barnepsykolog de kjenner, og barna får fortalt sine historier i en trygg situasjon. Et av barna forteller at hun trodde pappa var blitt skutt og drept etter å ha hørt roping og skyting. Hun forsøkte å gjemme seg under sengen da hun hørte noen løpe ned trappen. Det var faren som kom, men hun trodde hun også ville bli skutt da hun ikke fikk plass under sengen, og forsøkte å dra lakenet over seg der hun lå halvveis under sengen.

De yngste får hvert sitt blanke ark av psykologen og tegner seg etter hvert ut av den dramatiske opplevelsen. Noen minner er likevel uutslettelige. Uhyggen som er skapt i hjemmet, og som raskt kommer igjen når det rasler utenfor soveromsvinduet om natten, sitter lenge i. Voldsalarmen fra politiet hjelper lite mot følelser.

Alle større aviser skriver om hendelsen i dagene som kommer, men snart er det stille. Flere medier ringer og ber om intervju. Nygaard avslår alle henvendelser. Saken anmeldes. En kjent kriminell er sett med haglgevær noen dager tidligere. Et medlem av familien har kjent ham fra oppveksten på Holmlia og hatt kontakt med ham tidligere. Det blir etter hvert klart at angrepet ikke var tilfeldig, men årsaken bak angrepet er likevel uklar. Det som synes å være et mål med angrepet, er at noen ønsket å skremme. Angrepet kunne fått en dødelig utgang. Dette var alvor.

Arnfinn Nygaard hadde flyttet med familien til Holmlia på midten av 1980-tallet med ønske om å gi sine barn en trygg og god oppvekst i det han tenkte ville bli et spennende, flerkulturelt miljø. Angrepet tjue år seinere utløser en uro som har bygget seg opp gjennom to tiår. Imens har andelen ikke-vestlige innbyggere på Holmlia og andre bydeler i Oslo vokst betydelig. Det er en uro bygget på erfaringer fra egne barns oppvekst og skolegang på Holmlia, historier fra naboer og kjente. Etter hvert får han også innsikt i andres erfaringer fra arbeid med innvandrere og flyktninger i ulike yrker. Sakte, men sikkert, siger det inn en usikkerhet om hvorvidt integreringen egentlig går så bra på Holmlia. Nå bestemmer han seg for å ta bladet fra munnen. Han gjør det stillferdig og forsiktig.

Les også

Leder i norske Young Bloods pågrepet i Marokko

Den høsten etter angrepet på hjemmet melder Nygaard seg inn i Arbeiderpartiet og bestemmer seg for å se om det er mulig å få en debatt i lokallaget om det flerkulturelle Holmlias utfordringer og hvordan disse bør møtes. Det viser seg å være vanskelig. Han opplever i hovedsak en unnvikende uvilje mot å ta opp negative sider, både blant norske og ikke-vestlige lagsmedlemmer. «Det ordner seg. Sånn var det da vi vokste opp også», er svaret fra norske Ap-veteraner, som mener dette er en fase også tidligere drabantbyer har vært igjennom lenge før innvandringen til Norge startet. «La bare innvandrerne få litt tid på seg», sier de ikke-vestlige. Og alle er enige om at det verste man kunne drive med, er «svartmaling» av Holmlia.

Nygaard gir seg ikke og skriver en kronikk i Dagbladet kalt «Den vanskelige debatten».40 Her utvides temaet og han tar utgangspunkt i filmen Naive Norge sendt på TV2 høsten 2006. Skaperen av filmen flyttet inn på Holmlia for ett år. Da den ble vist, kom det så sterke reaksjoner at det ble avholdt demonstrasjoner foran TV2s lokaler på Karl Johans gate. Filmen ble stort sett slaktet og latterliggjort av kritikerne, og den ble aldri sendt i reprise fordi filmfotografen trakk seg fra prosjektet. «Parodi på norsk fremmedfrykt »41 , «kunnskapsløs og krenkende» 42 var ord som ble brukt om filmen. Nygaard konstaterer også at filmen aldri ble et konstruktivt bidrag til debatten om innvandring, integrering og det flerkulturelle samfunnet. «Vi skal vokte oss vel for svartmaling, men skjønnmaling er heller ikke veien å gå», skriver han i kronikken.

I nøkterne vendinger beskriver Nygaard at ikke alt er like enkelt på Holmlia, og han frykter at rasismestempelet legger lokk på debatten rundt de negative følgene av innvandring. Han peker på tre områder som han mener er sentrale for å skjønne hvorfor andelen nordmenn synker i bydeler som Holmlia: skole og oppvekst, vold og trusler, og kjønnsroller. Han skriver:

Vold generelt og mot kvinner spesielt er i innvandrerbydeler som Holmlia ofte nært knyttet til patriarkalske tradisjoner og kulturer, delvis legitimert med religion (særlig islam), som enkelte innvandrere bringer med seg fra ikkevestlige land. Dette representerer utvilsomt et anslag mot de like stillingsidealer som har utviklet seg – gjennom kvinners kamp – i Norge og vesten forøvrig. Mine inntrykk og erfaringer fra Holmlia er at vi i slike miljøer også gjerne finner manglende tillit til og respekt for norske verdier, tradisjoner og rettsapparat, som gjerne erstattes av lojalitet og tilhørighet til storfamilien/klanen/gruppen. I slike miljøer kan gjenger og gjengkriminalitet oppstå, som også kan omfatte nordmenn, der konflikter og uoverensstemmelser løses med makt og vold – ikke lov og rett. Derfor skaper det også utrygghet og frykt når vi på gangveier og andre fellesområder på Holmlia kan oppleve truende atferd og at selv små barn – oftest innvandrere – viser fingeren og med et brutalt språk truer med dette og hint.

I dag er de barna Nygaard møtte på gangveiene for tolv år siden, blitt store. Hans profetier er i stor grad blitt til virkelighet i ettertid.

Jeg møter Arnfinn Nygaard på en kafé bak Oslo domkirke. Mannen har i en årrekke vært engasjert i internasjonalt solidaritetsarbeid, for Chile, Nicaragua og Somalia, og var i en periode frivillig aktivist i Antirasistisk senter. Han jobbet i Amnesty International på 1980-tallet og jobber fortsatt med internasjonale miljø og utviklingsspørsmål til daglig. Nygaard var og er trygt plassert på venstresiden i norsk politikk.

«Ja, jeg tenker at dette traff ganske godt på et tema jeg har opplevd som tabubelagt. I de seinere årene har det likevel blitt mer fokus på dette med vold, blant annet gjennom rapporter fra Redd Barna og økt fokus på familie og oppdragervold. Jeg noterte stjerne i margen for sosialbyråd Inga Marte Thorkildsen (SV) da hun løftet frem dette på TV2 i forbindelse med et folkemøte på Holmlia nylig. Likevel er det få på Holmlia som vil snakke om dette.»

Les også

Vi må få våpnene bort fra gata

Nygaard hevder at man i stedet fokuserer på fattigdom og løfter frem behov for mere ressurser til barnevernet og flere ungdomsklubber.

«Som etnisk, hvit nordmann har jeg opplevd det som vanskelig å snakke om negative sider ved innvandringen og problematiske sider ved ulike innvandrergruppers holdninger, kultur og praksis. Dessverre er det min oppfatning at dette fortsatt også er vanskelig for folk fra innvandrermiljøene, som jo er de som i første rekke rammes. De som tar opp slike saker, blir raskt anklaget for å stigmatisere og falle sine egne i ryggen – og ingen vil være en ‘snitch’ [tyster red.anm.].»

Det ble ingen debatt i kjølvannet av kronikken Nygaard skrev i 2006.

«Jeg ble stor sett møtt med taushet – også i eget arbeidsmiljø blant folk som jobbet med internasjonale utviklingsspørsmål. Jeg fikk hyggelige og positive tilbakemeldinger fra noen få, men husker også én som kommenterte kronikken slik: ’Man sparker ikke folk som ligger nede.’»

Han opplevde det som et uttrykk for en underliggende misforstått solidaritet som lå bak mye av tausheten. Nygaard møtte kun to personer på Holmlia som sa at de likte det han skrev. Begge var skolelærere. Like etterpå ringte Odd Einar Dørum fra Venstre. Nygaard satte pris på henvendelsen og hadde en prat med ham på Stortinget. Dørum delte uroen langt på vei, men Nygaard opplevde at veien derfra til å gjøre noe kunne være lang. Flere kunne se det samme som Nygaard, men vegringen mot å gå inn i det var stor.

I tiden som fulgte, var det en annen side ved oppvekst miljøet i det flerkulturelle Holmlia som opptok Nygaard: kjønnsroller, nærmere bestemt innvandrergutters opptreden overfor jenter. Etter hvert som hans egne døtre vokste opp, ble dette et stadig mer aktuelt tema. Tenåringsjenter han kjente godt, fortalte ham svært urovekkende historier om hvordan innvandrergutter truet jenter på livet på grunn av makt- og æresforestillinger som var svært fremmede for folk som hadde vokst opp i etterkrigstidens Norge. Han ble fortalt om jenter som hadde vært sammen med innvandrergutter og hadde «slått opp», for deretter å bli truet på livet om de ikke gikk med på å si offentlig at det var guttene som hadde slått opp. Nygaard fikk også høre historier om innvandrergutters eiendomsforhold til kjærestene, og hvordan en jente ble nektet å snakke med andre gutter uten å ha fått lov av guttekjæresten – og hvordan guttene hun snakket med da hun gikk i protest, ble truet på livet dersom de snakket med henne på nytt. Han ble fortalt om hvordan slike holdninger også preget innvandrergutter som slett ikke var fattige tapere, men klarte seg godt og var «kjendiser» i det norske samfunnet.

En av de som hadde truet, var en profilert fotballspiller fra Holmlia. «Hun skulle være glad om hun levde en uke til», skrev han i en chat på nettet om en jente som ikke ville si offentlig at det var kjæresten som hadde avsluttet et forhold. Selv om jenta var engstelig for følgene, tok Nygaard kontakt med to av de klubbene han hadde spilt for.

En klubbleder svarte at dette var helt uakseptabelt, og lovte å ta dette opp med vedkommende. Jenta fikk aldri noen beklagelse fra fotballspilleren. Nygaard hørte aldri selv noe om oppfølging.

Nygaard ble også kraftig provosert da den samme fotballspilleren som hadde truet jenta han kjente på Holmlia på livet, seinere fikk mye fokus i arbeid mot rasisme, så vel som mot vold og terror.

«For meg fremsto det som meningsløs hvitvasking av folk som burde blitt fortalt at de er bøller, og har opptrådt uakseptabelt.»

Nygaard bestemte seg for å ta opp temaet rundt innvandrergutters forhold til jenter i foreldrenes arbeids utvalg (FAU) på Holmlia ungdomsskole. En norsk mamma han snakket med i forkant, syntes det var veldig fint at han ville gjøre det, men sa samtidig fra om at hun ikke ville si noe på møtet i FAU. Hennes sønn hadde blitt banket opp av innvandrergutter og var redd – og hun hadde lovt ham ikke å snakke om følsomme temaer. Da Nygaard tok dette opp i FAU, snakket han ikke om etnisitet – i håp om at flere skulle melde seg på. Det hjalp ikke. Selv om etnisitet og ord som «innvandrer» ikke ble brukt, fryktet norske mødre i FAU at en diskusjon rundt dette temaet kunne bli oppfattet som rasistisk.

En norsk far mente at det ikke var en sak for FAU, men for politiet. Paradokset var at i et FAU dominert av norske mødre og fedre, fikk Nygaard bare støtte fra én far – han var fra Iran. Fra hjemlandet kjente han godt igjen det Nygaard hadde snakket om, og var helt enig i at det var viktig at skolen tok opp dette. Det ønsket imidlertid ikke flertallet i FAU – og skolens ledelse forholdt seg taus.

Nygaard ble intervjuet om akkurat denne episoden i Aftenposten et par år seinere. Temaet for reportasjen var at begrepet rasisme var i ferd med å miste sitt innhold, fordi det brukes i hytt og vær. «Det er en veldig engstelse i det norske miljøet mot å ta opp temaer som kan føre til rasiststempelet. Vi klarer ikke å bruke det som annet enn diskriminering fra hvite mot mørkhudede, selv om vi har nok av eksempler på omvendt rasisme. Vi retter hele tiden det kritiske søkelyset mot Norge og nordmenn», sa han til avisen.

Han foreslo å legge hele begrepet dødt i ti år. I samme reportasje ble en styreleder i et borettslag på Holmlia intervjuet. Kvinnen forlangte å få være anonym da hun uttalte seg til avisen om at forholdene på Holmlia langt fra var så idylliske som en rekke medier og politikere fremstilte det. Som styreleder i borettslaget tok hun kontakt med leieboerne for å fortelle at barnevogner og andre ting i oppgangen var i strid med brannforskriftene. «Rasistisk drittkjerring» var reaksjonen fra en norskpakistaner. Stadig vekk hadde hun møtt rasiststempelet når hun avslo søknader om fremleie, brudd på regler eller oppfordring til dugnad. Aftenposten-journalisten tok kontakt med en annen borettslagsleder på Holmlia om å uttale seg. Svaret var nei, men SMS-meldingen talte sitt tydelige språk. «Tror du jeg vil bli skutt», svarte styrelederen journalisten.

Nygaard begynte etter hvert å se flere negative sider ved det flerkulturelle miljøet. Allerede et par år etter at han flyttet inn, kom et æresdrap ubehagelig nært. Norskpakistanske Khalid Javed skjøt og drepte sin høygravide søster og hennes mann. De to hadde giftet seg mot familiens vilje. En del år seinere blir Nygaard oppmerksom på den norskpakistanske kvinnelige politikeren Samira Munir, som åpent fortalte om trakassering og trusler hun daglig ble utsatt for fra det pakistanske miljøet. I 2005 ble hun funnet død på jernbanestrekningen mellom Rosenholm og Holmlia. Hun skal ha mottatt en rekke drapstrusler i forkant. Dette var dramatiske hendelser som gjorde inntrykk. Men utfordringene gjorde seg gjeldende på mange plan.

Les også

- Sylvi Listhaug og media bidrar til å skape et større skille mellom «oss og dem»

«Jeg så den veldig velmenende norske holdningen i mange sammenhenger. Allerede på slutten av 1980-tallet begynte barnehager å ta hensyn til barn fra ulike verdensdeler ved å markere deres foreldres ulike religiøse markeringsdager og andre høytider. Hvorfor skulle man egentlig gjøre det? Dette var Holmlia og Norge. Mange norske kristne protesterte, og enkelte flyttet da de ikke vant frem.»

Segregering skjøt fart da barna begynte på skolen.

«I barnehagen fikk barna venner fra flere land, men da de begynte på skolen, opplevde enkelte å bli skilt fra venner i språkklasser på grunn av kravet til morsmålsundervisning. Min yngste datter gikk mesteparten av tiden på barne- og ungdomsskolen på Holmlia som en av få eller eneste norske jenta i klassen. Det var ikke bare greit. Selv om hun hadde gode venninner fra innvandrermiljøene, var mange av dem ofte opptatt med aktiviteter i egne etniske og religiøse grupper utenom skoletiden.»

Samtidig fikk Nygaard, via en nær bekjent, høre historier fra byens sosialkontorer. Noen av fortellingene var hårreisende. En dame som hadde fått 30 000 kroner i støtte til seg og familien, kom raskt tilbake og sa hun var blitt ranet, og derfor mente hun at hun skulle ha nye 30 000 kroner. Han fikk servert drøye historier om kravmentalitet. En familie hadde fått tildelt kommunal leilighet, men klaget fordi det var i feil etasje. Det var også beretninger om menn som nektet sine koner å arbeide, og krevde støtte fra sosialkontoret som kompensasjon. Nygaard fikk også høre om hyppige tilfeller av vold og trusler overfor personalet, og om ansatte, så vel som ledelsen på sosialkontorene, som kviet seg for å sette foten ned av frykt for å bli anklaget for rasisme. Etter hvert fikk han innsikt i en verden med holdninger han kjente lite til fra før, selv om han hadde hatt mye kontakt med innvandrere og flyktninger fra hele verden gjennom sitt mangeårige internasjonale engasjement. Et eksempel var fra helsevesenet, der en bekjent fortalte ham om kvinnelige muslimske pasienter som nektet å bli behandlet av menn.

«Da jeg var engasjert i Antirasistisk senter på 1980-tallet, var det kamp mot Folkeaksjonen mot innvandring og andre høyreekstreme grupper med åpenbare rasistiske holdninger. I den perioden husker jeg at Rune Gerhardsen advarte mot snillisme overfor våre nye landsmenn og kvinner. En slik debatt den gang kunne kanskje ha dempet en del av de negative utviklingstrekkene som etter hvert har blitt tydelige, men den gangen var det lite handlingsrom for seriøs debatt om integrering i midten av det politiske landskapet. Antirasismen og ønsket om å utvise sympati, omsorg og forståelse overfor innvandrere og flyktninger dominerte, og sto sterkt i det som inntil da hadde vært et usedvanlig etnisk homogent samfunn.»

Slik var det også på Holmlia, men stadig kom påminnelsene om en annen virkelighet.

«En gang hadde en innvandrergutt på ungdomsskolen stjålet en mobiltelefon fra en jente. Der fant han nummeret til en tolv år gammel norsk gutt i klassen og ringte ham opp med følgende beskjed: Hvis du snakker med den jenta, dreper jeg deg. Det var en trussel uten mening mot en tilfeldig norsk gutt, bare for å tøffe seg. Du merket det på språkbruken guttene imellom. Måten de pratet på. Det var ofte en tøff og truende tone, som bidro til at det for mange ikke var lett å vokse opp på Holmlia.»

Nygaard hørte mange historier om barn som fikk juling hjemme, men også om grov vold mellom barn. Iblant helt tilfeldig vold. En norsk gutt ble slått ned av to innvandrergutter på ungdomsskolen. Da en i klassen spurte hvorfor de gjorde det, svarte de: «Vi bor på Holmlia. Vi trenger ingen grunn». En norsk ungdomsskolejente datteren hans kjente, ble skutt og drept under uklare omstendigheter av kjæresten sin, som var innvandrer.

«En dame jeg kjenner, fortalte om sønnen som spilte fotball alene på plenen foran blokken de bodde i. Så kom det en ungdomsgjeng forbi og banket ham opp – uten grunn. Hun turte ikke anmelde saken».

En annen mor fortalte at sønnen ble angrepet på toget med slag og spark. Heller ikke hun turte å anmelde. En av naboene, en ressurssterk dame, så at en gjeng banket opp noen gutter utenfor et hus. Hun anmeldte saken og fikk denne beskjeden: «Hvis du ikke trekker anmeldelsen, tar vi ungene dine.» Også ektemannen til denne kvinnen opplevde ifølge Nygaard noe helt surrealistisk da han kom hjem fra toget sent en kveld.

«Da han gikk forbi senteret, møtte han en innvandrergjeng. De lurte på hvorfor han bodde her, i deres område. Dette er vårt område. Hvorfor bor du her? Han ble banket opp, og igjen truet de med å ta ungene hvis han anmeldte saken.»

Nygaard hørte stadig slike historier, men undret seg samtidig over hvor mange han kjente som uten forbehold skrøt av hvor fint de hadde det på Holmlia. Var det bare han som fikk høre dette? Selv etter skyteepisoder var det få som ville snakke om det. Nygaard syntes stillheten rundt disse problemstillingene var påfallende.

«Det var et ubehag man vegret seg mot. Litt sånn som Nobelprisvinner Al Gore sa om klimasaken – en ubehagelig sannhet man fortrengte. Og så har vi jo dette med boligmarkedet, som iblant er tema. Svartmaling av Holmlia senker boligprisene, frykter mange som bor her. Og siden jeg kjøpte i 1986, tror jeg prisene her jevnt og trutt har sakket akterut, sammenlignet med resten av byen. For enkelte kan det kanskje være grunn til å feie problemene under teppet.»

Han tviler ikke på at mange har det bra på Holmlia. Med en smule undring erkjenner han også at mange synes å kunne bo på Holmlia uten å få med seg så mye av de negative sidene ved boligområdet. Etnisk norske voksne er ofte skjermet, hvis de ikke er hasjkjøpere eller kommer i kontakt med gjengene gjennom barna, eller via jobben på for eksempel offentlige kontorer.

«For noen år tilbake ble en kvinne banket opp i sitt hjem av en velkjent kriminell gjenganger, som sammen med to andre gikk løs på henne med balltre. De ble seinere dømt til det jeg oppfattet som ubegripelige milde straffer.»

Da Ap-laget på Holmlia ikke så lenge etter arrangerte et møte med daværende statssekretær Robin Martin Kåss fra Justisdepartementet, tok Nygaard saken opp.

«Jeg mente man tok for lett på kriminelle. Kåss svarte at folk ikke ble bedre av å sitte i fengsel. Da ble jeg kraftig provosert og spurte tilbake: Hva tror du skjer med rettsfølelsen og respekten for storsamfunnet blant unge på Holmlia som ser at kriminelle får herje fritt, slipper unna eller får latterlig lave straffer? Jeg ble møtt med taushet.»

Nygaard ser et kraftig tidsskille på Holmlia, før og etter 26. januar 2001.

«Jeg tror Benjamindrapet flyttet fokuset vekk fra det egentlige problemet på Holmlia. Den ubehagelige sannheten var enda vanskeligere å snakke om etter det drapet. Da ble det på et vis Holmlia mot røkla, rasistene og et norsk storsamfunn.»

Flere ganger har han hatt lyst til å ta opp de negative trekkene på Holmlia med utgangspunkt i egne erfaringer, men det har vært vanskelig på grunn av egne barn og familie.

«Jeg har jo ikke kunnet garantere at ingenting vil skje. Egentlig er det for jævlig. På sett og vis ble jeg truet til taushet. Når du har fått skudd inn mot døren og stuevinduet, tenker du deg om før du snakker. Nå er barna ute av huset. Generelt er det også lettere å snakke om disse forholdene nå, og den nye Facebook-gruppen Engasjerte Holmlianere opplever jeg som et godt bidrag til større åpenhet.»

Hvem som stod bak angrepet på huset til Arnfinn Nygaard og familien for tolv år siden, er fortsatt uklart. Tre personer ble mistenkt og satt i varetekt, men aldri dømt. De har sluppet unna og kan fortsette å skape frykt i nærområdet. Utviklingen er som en klassisk mafiafilm. Ungdommer som bygger seg gradvis opp med småkriminalitet og vold i sitt eget boområde for deretter å vokse seg store og mektige i hele byen. Til slutt er deres aktiviteter helt ute av kontroll for ordensmakten.

I vårt naboland har vi sett hvor langt dette kan gå. Nygaard reagerte tidlig på en utvikling mot segregerte tendenser på Holmlia. I deler av Sverige møter vi rendyrkede mafiatilstander i segregerte boområder.