En dramatisk kamp om fagmiljøer og ressurser for nordnorske pasienter har fått sin egen medievri i sluttfasen. Det handler om såkalte trusler. Det er en skitten måte å vri fokus vekk fra det saken handler om; nemlig oppsmuldring av medisinske fagmiljøer ved Universitetssykehuset i Tromsø.

«Truslene var årsaken», heter det på forsida til Avisa Nordland fredag 9. februar. Avisa slår fast, uten forbehold, at sykehusdirektør Tor Ingebrigtsen kom med trusler overfor Helse Nord-styreleder Marianne Telle. Nå er saken blitt en egen vignett i Avisa Nordland, kalt «trusselsaken». Det er komisk at mediene vinkler det slik, men det er også trist.

Les: Tre topper i ledelsen i UNN går av

Helse Nord-styret har vedtatt en desentralisering av PCI-behandlingen i Nord-Norge, en behandling i verdensklasse det har tatt tiår å bygge opp. Rett før beslutningen i desember fant det sted en opphetet telefonsamtale mellom direktøren ved UNN som har PCI-behandlingen i dag, og styreleder i Helse Nord Marianne Telle.

Og Telle ble altså redd i løpet av samtalen, og orienterte sitt styre om «trusler», og også hvor de kom fra. Hun vurderte politianmeldelse, men droppet dette etter en samtale med Ingebrigtsen selv og styreleder i UNNJorhild Andreassen.

Les også: Høie: – Truslene måtte få konsekvenser

Men var situasjonen så truende at det berettiget en så voldsom reaksjon fra en styreleder, attpå til den øverste i hele organisasjonen? Eller handler dette om mer og mer lettkrenkete aktører, som tolker enhver opphisset tale som et overgrep mot dem personlig?

Har vi fått en offentlighet, nå også i form av styreledere, som trenger psykolog og debriefing etter samtale med folk lenger ned i hierarkiet som brenner for jobben sin?

«Han brukte ordet «vi» hele tiden», forteller Telle til Nordlys. Han sa «vi er rasende på deg» og «Du vil bli knust». Dersom dette er sant har Ingebrigtsen uttrykt seg idiotisk. Men Telle blir ikke irritert eller oppgitt over en mann som gikk fra konseptene. Nei, hun blir redd. Hun vil ringe politiet. «Jeg ble usikker på hvem «vi» var. Det gjorde meg redd» sa hun.

Det er vel nokså opplagt at «vi» i dette tilfelle var styret i UNN og fagmiljøene på sykehuset. At disse er rasende over at PCI-behandlingen blir splittet i to er vel ikke rart. Å si at «du vil bli knust» handler vel mer om at Telles faglige autoritet blir knust, enn at Ingebrigtsen har tenkt seg ut med balltre for å følge etter henne i mørket. Men nettopp ved å uttrykke seg slik at det gir assosiasjoner til fysisk fare, utnytter Telle sin posisjon som kvinne på ubehagelig vis.

Alle menn kan fremstilles som bøller. Sinte menn er sjanseløse dersom kvinnen drar offerkortet. Det må være lov å si at det det er dette Telle har gjort her, ved å vurdere politianmeldelse fordi en under henne i hierarkiet uttrykker sinne og fortvilelse over en beslutning som berører hele organisasjonen hans sterkt. Hva slags samfunn får vi hvis følelser ikke er lov å vise, uten at interessemotparten vurderer politianmeldelse?

Det er nærmest utrolig at en voksen dame som Marianne Telle sier at hun ble redd av å snakke med Ingebrigtsen i telefonen. Og kanskje er det heller ikke sant. Kanskje det bare er et ledd i en skitten interessekamp å gjøre et nummer av denne telefonsamtalen nå.

Kunne en mannlig styreleder hevdet at dette var trusler mot ham personlig? Eller er det et våpen bare en kvinne kan trekke? I så fall er Marianne Telles opplevelse av å «bli redd» og vurdere politianmeldelse et tilbakeskritt for kvinnelige ledere. Hun framstår som en som ikke tåler direkte tale. Kunne en mann oppført seg slik? Forhåpentligvis ikke.

Dersom Ingebrigtsen oppførte seg som en bølle i telefonen burde han fått tilbake med samme mynt, eller stilen hans burde vært ignorert. At kjeftbruk dukker opp som selve hovedsaken i en langt mer alvorlig sak, nemlig nedbygging av medisinske fagmiljøer ved Universitetssykehuset Nord-Norge, er bare trist.

Dette innlegget ble først publisert hos Nordlys.