Utdraget er hentet fra boka «Advarsel. Svenske tilstander i Norge» utgitt på Kagge forlag. Forfatter Einar Haakaas er tidligere Aftenposten-journalist.

Tre kamerater har drukket tett denne januarkvelden i 2005. Den yngste er en syttenåring med chilensk bakgrunn. Her kaller vi ham «Pablo». De tre farter litt rundt omkring i byen, og Pablo plukker med seg en nødhammer på en buss. Stemningen er høy og utagerende. Ved ellevetiden om kvelden tar de til slutt toget til Holmlia og møter flere kompiser på senteret. Til slutt er tre av dem samlet på bussholdeplassen.

En mann kommer gående mot dem. Kjetil Rusvik har drukket noen halvlitere med øl, men er ikke full. Han sliter med en hjerneskade etter en trafikkulykke femten år tidligere. Derfor sleper han på det ene benet når han går, og ganglaget kan synes noe ustødig. Noen kan vurdere den tidligere ishockeyspilleren som et takknemlig ransoffer. De tre ungdommene og Rusvik står på holdeplassen sammen med tjue–tretti reisende da bussen stopper. Mens passasjerene er i ferd med å gå på bussen, går de tre ungdommene til aksjon. Rusvik blir omringet og fratatt lommeboken. Mens dette skjer, blir han utsatt for slag og spark. Pablo tar tak i Rusviks hode, drar det nedover samtidig som han sparker ham midt i ansiktet med kneet. Han tar også fart og sparker mot Rusvik to ganger. Et av sparkene treffer hodet som om det var en fotball.

Ingen av de rundt tretti passasjerene reagerer, men går på bussen og setter seg. De tre ungdommene forlater Rusvik mens han ligger på knærne, og går inn på bussen. Han skal ikke samme vei, men entrer bussen forslått og blodig og følger etter ranerne. Mens han holder seg fast i en stolpe på bussen, ber han om å få tilbake lommeboken. Rusvik gjentar det samme budskapet flere ganger, men guttene nekter for å ha tatt noe. Når ransofferet ikke gir seg, slår de ham flere ganger i ansiktet med knyttet neve. En av dem treffer offeret hardt i hodet med knyttneven. Rusvik halvt sitter, halvt ligger mellom to seterader i bussen med hendene foran ansiktet. En av ungdommene sier seinere at han slo fordi Rusvik sølte blod på klærne hans.

Ingen på bussen forsøker å forsvare Rusvik. Noen varsler sjåføren, som er i ferd med å ta kontakt med sentralen over radio på grunn av bråket. En i gjengen går frem til sjåføren og spør truende hva han driver med. Han får klar beskjed om ikke å ta kontakt med politiet. Sjåføren går med på det hvis det blir ro i bussen. Selv med en stor gruppe voksne mennesker til stede er det ungdommene som tar fullstendig kontroll over situasjonen. De går av bussen på første holdeplass etter senteret. Hele voldsutøvelsen inne i bussen er filmet av et videokamera. Etter at de tre går av bussen, åpner Pablo lommeboken han har tatt fra Rusvik og vifter triumferende med en 200 kronersseddel. De skal kjøpe drikkevarer.

Et av de passive vitnene blir ti år seinere intervjuet anonymt av NRK. Han har tenkt mye på voldshendelsen. «Jeg har følt meg som en feiging. Man har jo egentlig et brennende ønske om å hjelpe til. Man ønsker at noen andre i bussen skal heve stemmen eller si stopp eller et eller annet. Jeg tenkte at jeg ikke hadde hatt en sjanse mot de robuste karene», sier mannen beskjemmet. På dette tidspunktet kjenner han også til Rusviks skjebne.

Mens gjerningsmennene stikker av, blir Rusvik værende på bussen helt til endeholdeplassen. Sjåføren finner ham blodig og forslått der han ligger over to seter. Han får sitte på gratis til Hauketo for å kunne bytte til en buss hjem til Kolbotn. På Hauketo møter Rusvik sønnen til støttekontakten sin helt tilfeldig. Han oppfatter situasjonen som alvorlig og forsøker å ta ham med seg hjem. Da de skal gå av bussen, greier ikke Rusvik å stå på bena lenger. Han faller om og blir liggende på bakken. Den unge hjelperen får stoppet en politibil. Politimennene tror i første omgang at Rusvik er full, men da han besvimer, kontakter de ambulanse.

På Aker sykehus slår helsepersonell fast at Rusvik er livstruende skadet. Han holdes i live med pusteslange og får sovemidler. Straks blir han overført til Ullevål sykehus, hvor det registreres at han hoster, men for øvrig er uten reaksjoner. Hodeskadene med store blodansamlinger er så alvorlige at kirurgene ikke tør å operere. Dagen etter blir han noe bedre, slik at blodet som presser mot hjernen, kan skylles vekk. Det er for sent. Resultatet er katastrofalt. Rusvik er påført en stor og varig hjerneskade. Et fra før vanskelig liv er blitt enda vanskeligere. Tross opphold på Sunnaas sykehus for rehabilitering og oppfølging er han nå fullstendig pleietrengende og kan kun i liten grad kommunisere med omverdenen. Han er ute av stand til å forklare seg om volden han har vært utsatt for.

Før dette har Kjetil Rusvik vært gjennom en langvarig rehabiliteringsperiode etter en trafikkulykke som syttenåring. Han har klart seg selv i egen leilighet, og har også i perioder hatt jobb, til tross for invaliditet på femtifem prosent. Etter episoden på Holmlia må han sitte i rullestol resten av livet og er avhengig av pleie døgnet rundt. Han er hundre prosent invalid og får aldri et normalt liv.

Når saken er oppe i retten, mener dommeren at dette er grov legemsbeskadigelse begått under særdeles skjerpende omstendigheter. To dømmes til fire og et halvt års fengsel. Den sytten år gamle hovedmannen Pablo får fire år og ni måneders fengsel. Aktoratet anker saken inn for lagmannsretten, hvor straffene blir kraftig skjerpet. Pablo og en av de andre får seks års fengsel, mens tredjemann får fem og et halvt års fengsel. De dømmes til å betale over tre millioner i oppreisning og erstatning til Kjetil Rusvik.

Moren hans, Ruth Rusvik, var til stede i retten hele tiden. Hun husker dette godt og ble kraftig provosert over hvordan de tre ungdommene oppførte seg. «De satt og fniste og lo. Spilte et makabert spill. Noen av kompisene satt på tilhørerbenken. Jeg møtte dem da jeg var ute for å røyke i pausen, og de sto og kjekket seg. Jeg gikk rasende mot dem, og de bare rygget bakover», forteller hun meg tretten år etterpå.

Hun følger godt med på utviklingen av den kriminelle gjengen på Holmlia og glemmer aldri hovedmannen. «Kjetil satt i rullestolen. Han kunne ikke si noe, men han stirret denne gjerningsmannen inn i øynene hele tiden. Jeg er så heldig at jeg har en helt til sønn. Selv om han ikke kan snakke og må ha hjelp til alt, smiler han og ler. I tjueåtte år har jeg jobbet med å støtte ham. Først etter trafikkulykken. Deretter kom volden på bussen. Jeg var i Sverige da jeg fikk beskjeden om tilstanden etter volden. De sa han hadde et døgn igjen å leve, og jeg kom ilende til sykehuset. Heldigvis lever han, og det er en glede å møte ham hver eneste uke. Men det har vært en kamp for å få helsevesenet til å stå på for ham.»

Ruth Rusvik fnyser av erstatningen voldsmennene må betale sønnen. «De skal liksom betale en tusenlapp hver i måneden. Det skjer ikke. Pengene kommer helt tilfeldig. Jeg skjønner ikke at det går an å behandle ofre på den måten i vårt samfunn.»

TV2 lagde en dokumentar de kalte «Siste bussen hjem»36 om Kjetil Rusvik og hovedmannen Pablo. Filmen følger de to frem til rettssak og dom. I filmen prøver Pablo å bortforklare volden med at Kjetil tok tak i en kamerat av ham. Morens siste ord i dokumentaren er: «De har ikke tatt livet av ham, men de har tatt livet fra ham.»

Pablo forsøker å fremstå som en angrende synder i film en der han sitter fengslet: «Jeg kommer ikke til å havne i samme problemer igjen. Dette var ikke vår feil. Det var ikke meningen.»

Hovedmannen i angrepet på Kjetil Rusvik har lenge hatt atferds og rusproblemer. Da han var fjorten år, anbefalte barnevernet at han ble tvangsplassert i en barnevernsinstitusjon. Han er på tidspunktet for rettssaken fortsatt under behandling i fengsel, og har søkt om plass på Fossum-kollektivet.

Les også: Ble slått ned for fem år siden, visner i rullestolen (Østlandets Blad)

Bare noen uker etter at voldssaken var oppe i Oslo tingrett, må han inn i retten på nytt. Denne gangen handler det om vold og ran på åpen gate i Oslo sentrum, sammen med fire kompiser. Utbyttet innbefattet jakke, lommebøker, armbåndsur og mobiltelefoner. Men volden som ble brukt, var kraftig, og to av de ranede slet psykisk og fysisk etter angrepet. Pablo hadde i tillegg forsøkt å skaffe seg et vitne som kunne fortelle at han hadde vært et helt annet sted.

Tretten år seinere befinner Pablo seg på politiets liste over personer knyttet til det kriminelle miljøet rundt Young Bloods. For noen år siden ble han stoppet sammen med en albansk kompis i Oslo sentrum. Sistnevnte er kjent som en notorisk voldsmann som to ganger har gått løs på dørvakter på utestedet Blå i Oslo. En annen gang gikk albaneren løs på en fyr med en spade og presset ham for penger. Hvis han ikke betalte, skulle han «klippe av en og en finger» og «hogge av ballene hans med øks». Siden er han også dømt for grovt tyveri og heleri.

De to kommer kjørende i Haakon VIIs gate i Oslo sentrum da de blir stoppet av politiet. Pablo er bevæpnet med en ladd og uregistrert revolver. Albaneren kjører uten sertifikat. Begge blir satt på varetektscelle, og politiet ransaker albanerens bolig etterpå. Der finner de tre ulovlige våpen som alle er ladd, et av dem med en patron i kammeret og klar til å fyres av.

I 2018 blir norskchileneren tiltalt på ny. Denne gangen gjelder det et forsøk på gullsmedran på Veitvet senter sammen med to andre velkjente kriminelle. En av dem er tett knyttet til Young Bloods. Pablo er i tillegg nok en gang tatt med skytevåpen og kokain. Når saken skal opp i retten, er Pablo som sunket i jorden. I skrivende stund er han fortsatt ikke pågrepet. De to andre som ble stoppet i forsøket på gullsmedran, er begge dømt til ett års fengsel.

Pablos fortelling er en av mange historier om begynnelsen på Young Bloods, torpedoen Jan er et annet eksempel. Noen evner å bruke slike mistilpassede, brutale desperadoer til sin egen fordel. Fra småkriminalitet og voldsepisoder bygger Young Bloods seg opp. Vi begynner å se konturene av noe som er mye farligere.

Andre ungdommer rammes ofte av denne volden på et tidlig stadium. I neste omgang skal det vise seg at de også forsøker å kneble hele nærområdet til taushet med sin ekstremt voldelige atferd. Langt på vei lykkes den kriminelle gjengen med dette. Blant folk på Holmlia og i det offentlige Norge snakker man ikke om dette problemet, selv om det tidlig blir klart at det finnes. Holmlia er på mange måter fredet for negativ omtale. Men noen tar tidlig bladet fra munnen. Det skal vise seg ikke å bli helt lett.