RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

J.K. Baltzersen:

Norge fortjener sin egen Trump

Det spiller knapt noen rolle hvem som sitter med regjeringsmakten.

Blant de årsaker til at Donald Trump kom til makten var at folk var lei det politiske etablissementet. De var lei de manglende valgmuligheter de tradisjonelle demokrater og republikanere kunne tilby dem.
Blant de årsaker til at Donald Trump kom til makten var at folk var lei det politiske etablissementet. De var lei de manglende valgmuligheter de tradisjonelle demokrater og republikanere kunne tilby dem. Foto: Nicholas Kamm (AFP)

J.K. Baltzersen er forfatter, samfunnsdebattant og redaktør av antologien/debattboken «Grunnlov og frihet: turtelduer eller erkefiender?»

Finansminister Siv Jensen forteller oss at det legges opp til mindre pengebruk, og at det gis skattelette. Skatteletten er ikke mye å skrive hjem om. Utgiftssiden i det foreslåtte budsjettet øker med hele 14,6 prosent. Norge styres mot et stup og fortjener sin egen Trump om noen år.

Legger man sammen ansatte i offentlig forvaltning, mottagere av uføretrygd og alderspensjonister, kommer man frem til at disse utgjør rundt 48 prosent av befolkningen over 15 år. Det er en grovregning. Det kan være noe overlapp. På den annen side kommer blant andre ansatte i foretak i offentlig eie, skoleelever, studenter og leverandører og konsulenter til offentlig sektor i tillegg. Det er en stor andel av befolkningen som får lønn eller annen form for utbetaling fra det offentlige. Det blir ikke bedre med årene.

Når det kommer det aller minste hint om at sykelønnsordningen må strammes inn, hyles og skrikes det fra alle kriker og kroker. Våre flotte såkalte velferdsordninger må ikke røres. Men de må gjerne utvides, får vi høre. Skattelette må det ikke gis, ihvertfall ikke til dem som tjener godt eller har mye. Det er visst å gi penger til dem som allerede har det godt. For det er jo ikke noen forskjell på å gi noen penger og å ta mindre fra dem.

Det vil alltid være slik at noen som ikke har det så godt, kan få tildelt noen andres penger i et forsøk på å løse deres problemer – uansett hvor mye av dette som allerede gjøres. Andres penger er det i prinsippet alltid «nok av». Legger man sammen maksimal arbeidsgiveravgift, maksimal marginalskatt og standard momssats, får man en skattesats på over 60 prosent (arbeidsgiveravgift på 14,1 prosent gir 85,9 prosent igjen; foreslått maksimal marginal inntektsskatt på 46,4 prosent gir 53,6 prosent igjen; standard momsandel av totalbeløp på 20 prosent (25 / 125 = 0,20) gir 80 prosent igjen; 0,859 x 0,536 x 0,8 = 0,3683; sitter igjen med 36,83 prosent). Hvis ikke dette er høyt nok, hva er høyt nok? Astrid Lindgrens inntektsskattesats på 102 prosent?

- Det er ikke utenkelig at om noen år vil det vokse frem et virkelig norsk svar på Trump, skriver .J.K. Baltzersen

Hva er det som får en såkalt borgerlig finansminister til å påstå at det brukes litt mindre penger når budsjettproposisjonens egne tall viser at totalutgiftene vokser med 14,6 prosent fra foregående år? Hvorfor skrytes det slik av skattelettelser som er svært beskjedne, og som til dels også kan diskuteres om er skattelettelser?

Ser man på mediedekningen, skal det godt gjøres å få noe annet inntrykk enn at pressgrupper som vil ha sin del av «kaken» (bevilgningene / utgiftssiden), dominerer.

Denne esende offentlige sektor under en såkalt borgerlig regjering vil bli et stort problem i fremtiden. Det er ikke bærekraftig. Med all den sytingen ved den minste antydning til innstramning er det kanskje forståelig at den behagelige veien utenom Bøygen velges, men det burde kunne forventes mer ryggrad og mot. Men det er kanskje slik politikken er og må være?

Blant de årsaker til at Donald Trump kom til makten var at folk var lei det politiske etablissementet. De var lei de manglende valgmuligheter de tradisjonelle demokrater og republikanere kunne tilby dem. Forskjellene mellom dem var mest i retorikk, langt mindre i praktisk politikk. Slik er det i Norge også. Det spiller knapt noen rolle hvem som sitter med regjeringsmakten.

Sverige, med sitt tradisjonelt større rykte som sosialdemokrati internasjonalt, har hatt sine innstramninger. På denne siden av kjølen lever vi fortsatt i en lykkelig oljefestrus. Når bakrusen omsider kommer, blir den nok verre enn mange alkohol- og narkotikabakruser.

Vil dagens norske politiske etablissement klare å håndtere dette mens de fortsatt har kontroll? Jeg har mine tvil. Det kan synes usannsynlig i dagens situasjon, men det er ikke utenkelig at om noen år vil det vokse frem et virkelig norsk svar på Trump. Blir det prekært nok, kan det komme et svar på den måten dagens politikere forvalter det felles bo, og det svaret trenger absolutt ikke se pent ut, ei heller trenger et slikt svar å ha gode løsninger på problemene man har samlet på. Det er fristende å si at det da vil være fortjent.