RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Sist oppdatert:

Erik Holien:

Opprør fra den elektriske stolen – Let’s rock!

Hva har hevnprinsippet i et sekularisert samfunn å gjøre? Hva er poenget med avskrekking når henrettelsen er usynlig?

Fengselsvokter Ricky Bell ved Riverbend Maximum Security Institution i Nashville viser fram fengselets henrettelseskammer med en elektrisk stol. Edmund Zagorski (63) ble henrettet i stolen 1. november. Bildet er fra 1999.
Fengselsvokter Ricky Bell ved Riverbend Maximum Security Institution i Nashville viser fram fengselets henrettelseskammer med en elektrisk stol. Edmund Zagorski (63) ble henrettet i stolen 1. november. Bildet er fra 1999. Foto: Mark Humphrey / AP / NTB scanpix (NTB scanpix)

Erik Holien er forfatter, idéhistoriker og musiker.

Den 1. november ble dobbeltmorderen Edmund Zagorski (63) henrettet etter 34 år på death row i delstaten Tennessee. Etter eget ønske ble han drept i den elektriske stolen. Han kunne ha sovnet stille inn på en myk skaibenk i operasjonsstueliknende kulisser, men han valgte grilling på 1750 volt i en drapsmaskin patentert på 1800-tallet. Zagorski benyttet seg av fengselets protokoll som gir domfelte før 1999 rett til å velge elektrisk stol som alternativ til anestetisk henrettelse. Av to onder bestemte han seg for det han mente var sikrest og raskest. – Let’s rock! var Zagorskis siste ord før den svarte lærmasken ble tredd over ansiktet hans.

Død og pine

I 2004 ga jeg ut «Død og pine, dødsstraffens historie i Vesten» (Pax Forlag). Innholdet byr på en bloddryppende reise gjennom Europa og USAs varierende henrettelsespraksiser og dødsstraffbegrunnelser fra antikken til nyere tid; fra utendørsskafottene med høy eksponering av kropp, smerte og publikum til dagens usynlige og operasjonsstuepregede avlivning med intravenøs injeksjon. Under arbeidet med boken nådde antall eksekusjoner i USA all time high siden gjeninnføringen av dødsstraffen i 1976, med hele 98 henrettelser i 1999. Antall delstater som hadde ratifisert dødsstraff var på dette tidspunktet 38. De siste årene har tallet ligget på rundt 20 henrettelser i året, og antall stater med dødsstraff har sunket til 30, hvorav 20 har innført pause (de facto eller bestemt av guvernøren) eller hold (en lokal rettskjennelse som setter alle dødsdommer på vent). De fleste med begrunnelse i kompleksiteten rundt de farmasøytiske medikamentene.

Det ble rapportert om smertefulle dødskamper med tydelige kvelningsfornemmelser, hosting, ralling, spasmer og krampetrekninger i forbindelse med henrettelser gjort med injeksjoner. Bildet er fra Texas Department of Corrections i 1998.

En av årsakene til oppsvinget i 90-årene var optimismen rundt den nye injeksjonsmetoden. Så og si samtlige henrettelser siden 1976 ble ekspedert med kanyler og kjemikalier, og at den opplevde effektiviseringen og humaniseringen bidro til å øke dødsstraffens anvendelse, levnes det liten tvil om. Ironisk nok kom gjennomslaget med 60- og 70-tallets folkelige antidødsstraffbevegelse og en gruppe dødsstraffadvokater som proklamerte at tiden var moden for oppgjør med de gamle henrettelsespraksisene. US Supreme Court ga etter, og gjorde anmodningen rettskraftig. Landets øverste føderale domstol innførte dermed et moratorium som varte fra 1972 til 1976. Spørsmålet var hvorvidt henrettelse ved elektrisk stol, gasskammer, skyting og hengning – som var datidens metoder – stred mot den amerikanske grunnlovens tillegg 8 og 14, som slår fast at ingen straff skal være vilkårlig, inhuman, diskriminerende, ualminnelig eller grusom. 

Se tidslinje for metoder brukt for henrettelse. 

Fred Leuchter jr. og injeksjonsmaskinen

To resultater kom ut av dette: Oppstramming i de ulike klassiske metodenes protokoller for gjennomføring av henrettelser, for på den måten å redusere mulighetene for tabber (botched executions). Mens det som virkelig fikk fart i maskineriet var etableringen av den «humane» injeksjonsmetoden eller giftsprøyta. Starten var famlende og eksperimentell. Delstaten Oklahoma var først ute med å adoptere det nye systemet. Andre stater fulgte raskt etter og den første dødsdømte som ble drept med giftinjeksjon var Charles Brooks i Huntsville-fengselet i Texas. Datoen var 7. desember 1982. Brooks ble injisert manuelt. Erfaringene med det manuelle utstyret var imidlertid lite tilfredsstillende. Det ble rapportert om smertefulle dødskamper med tydelige kvelningsfornemmelser, hosting, ralling, spasmer og krampetrekninger. Antallet henrettede lå derfor på beskjedne null til to i året. Det var altså et skrikende behov for en løsning.

Dødsstraff, ved for eksempel halshugging, var datidens realityshow, en virkelighetens nådeløse oppvisning uten tilslørende kulisser.

Redningen kom i form av en selvhøytidelig og eksentrisk hobbyingeniør fra Boston uten papirene i orden. Fred Leuchter jr. hadde studert de tyske nazistenes industrielle utrydningsmetoder og var generelt besatt av metoder for avliving av dyr og mennesker. Før han bygde prototypen på injeksjonsmodulen, hadde han utført tekniske forbedringer og vedlikehold på samtlige eksisterende innretninger som var i bruk i USA, bortsett fra eksekusjonspelotongen (skyting) som i prinsippet har vært uendret siden 1600-tallet. Det han i praksis gjorde var å bygge inn alle legens kunnskaper og ferdigheter i en maskin som i automatisert rekkefølge skulle transportere innholdet fra tre sprøytehylstre og inn i den dødsdømtes vener. Den første inneholder et narkosemiddel. Det er dette som er så vanskelig å dosere riktig, og særlig i dag da man ikke lenger har tilgang på natrium pentothal. Neste injeksjon (pankuronium bromid) paralyserer muskelsystemet og lammer lungene. Tredje dose (kaliumklorid) fører til akutt hjertestans.

Strafferettslig teater og religiøs seremoni

At en henrettelse tilstrebes rettssikkert, humant og smertefritt har sin idéhistoriske forankring i opplysningstiden og de tidlige kriminologene (som Montesquieu og Beccaria). I førmoderne tider var henrettelsesrepertoaret langt mer oppfinnsomt og brutalt. Ulike varianter av hengning, halshugging, drukning, koking, brenning, pressing, saging, radbrekning og levende begravelse var vanlige metoder. I tillegg kom tortur- og seriehenrettelser hvor kunsten var å holde offeret i live lengst mulig. Den engelske straffen for høyforræderi (i bruk fram til 1700-tallet) besto av henholdsvis sleping etter hest, kastrering, bukspretting, hengning (uten fallem), brenning av innvollene ennå mens stakkaren var bevisst, før halshugging og partering. Helt fram til slutten av 1800-tallet var dødsstraffen en offentlig begivenhet i de fleste byer og bygder. Oppført som en symbiose av strafferettslig teater og religiøs seremoni. Skafott ble reist på torv og i parker, og henrettelsestidspunktene korresponderte gjerne med merkedager og festdager. Hver minste detalj i dramaet avspeilet en kjerne av religiøs, moralsk og sosial mening, noe som også gjorde den domfeltes siste øyeblikk i livet (avskjedsord, vitnesbyrd og dødskvaler) til en meningsbærende hovedrolle. I tillegg var bøddelen, en annen hovedrolleinnehaver på skafottet, synlig. Dødsstraff var datidens realityshow, en virkelighetens nådeløse oppvisning uten tilslørende kulisser. I tillegg var dommens fullbyrdelse forholdsmessig «kortreist» i tid, slik at bivånerne kunne relatere til den opprinnelige forbrytelsen.

Dødsstraffens historiske kontekst

Ovennevnte straffepraksiser blir gjerne tolket som tidligere tiders elitære undertrykkelsesterror. Det er bare delvis riktig. Her sniker det seg nok inn en vegring mot kontekstuell forståelse av historien. Et typisk uttrykk for det hypersensitive samtidsmenneskets behov for moralsk avstand til fortidens «onde» mennesker. Men vi skal huske dette var tider med massiv analfabetisme og fravær av ordenspoliti og etterforskere. Skafottet var en pedagogisk scene hvor straffeloven formidlet seg selv direkte til publikum. I kriminalårbøker, folkelige pamfletter og strafferettslige essays fra det 17. og 18. århundre er tydelig at både folkekultur, underholdning, strafferett, moralfilosofi og ikke minst religiøs puritanisme bringer aksept og legitimitet til skafottet. Eksekusjonene ble utført i en høytidelig regi hvor de geistliges representasjon av Guds gjengjeldelse (øye for øye, Lex Tallionis) var like fremtredende som statens behov for avskrekking. Distinksjonen mellom ulydighet overfor samfunnet og Gud, og mellom kriminalitet og synd, var uklar. Forbrytelse/straff ble forstått synonymt med skyld/soning.

Skafottet var en pedagogisk scene hvor straffeloven formidlet seg selv direkte til publikum. 

Den usynlige henrettelsen

Sett i dette idéhistoriske perspektivet lider dagens amerikansk dødsstraffpraksis av en legitimeringskrise. Fraværet av religion og pine erstattes med et endeløst kafkabyråkrati av jurister, anke- og appellinstanser, samt et laboratoriepreget dødskammer med leger, sykepleiere, sosionomer, dryppstativ, angstdempende medikamenter, dataingeniører, og dødsteamets oppstykkede pliktfunksjoner. Prosedyren likner et bedriftsforetak, fullbyrdelsen effektueres som lag. «The right hand man» fester reima rundt høyre handledd, «The left hand man» på venstre. Husk latexhansker! Deretter følger høyre og venstre legg som også er distribuert til to atskilte arbeidstakeroppgaver. Kanylene (hvorav én for backup) styres av dataelektronikk som programmeres av to funksjonærer. Det personlige ansvaret pulveriseres og distanseres. Henrettelsen blir en jobb som gjøres og ikke et menneske som drepes kalkulert og med overlegg.

Slik framstår den postmoderne anestesihenrettelsen som en ulogisk overlevning fra fortiden, som et vrengebilde på et halloweenparty. Dette fordi dødsstraffens legitimitet uløselig er forbundet med den førmoderne offentlige kroppskulten og den metafysiske rettsmentaliteten. I den tiden rettsvesenet lokaliserte det onde i forbryterens sjel, og så på seg selv som leverandører av frelste syndere til en hinsides bedre tilværelse – noe de dødsdømte også trodde på – var det verken oppfattet som umoralsk, ufint eller paradoksalt å tilintetgjøre kriminelle. I vår tid er henrettelsen både umoralsk, ufin og paradoksal fordi straffeinstitusjonen selv er avmoralisert, usynlig og gudsforlatt. I det 21. århundret står skafottet ribbet tilbake med dødsstraffen som ren form, som innholdsløs prosedyre. Den avmytologiserte verden vil derfor også med historisk nødvendighet gjenspeile enhver fysisk avstraffelse som bisarr. Skaibenkens praktiske korsform er det eneste som visuelt minner om en henrettelse. Korset, romernes verste henrettelsesredskap, som en gang innførte tilgivelsen og offermotet i Vestens historie, vender utilsiktet tilbake som tortur- og drapsmaskin.

Erik Holien har blant annet skrevet boka «Død og pine, dødsstraffens historie i Vesten».

Opprør på death row

Siden 1976 er 1309 personer henrettet på skaikorset. Til sammenlikning er 160 tatt av dage i den elektriske stolen, 11 i gasskammer, 3 ved hengning og 3 er skutt. Opptegnelsen over feilhenrettelser, såkalt botched executions, står i grell kontrast til denne fordelingen, og enda grellere blir resultatet da denne statistikken går tilbake til 1890: Det har gått galt ved henholdsvis 7,12 prosent av injeksjonshenrettelsene; 1,92 prosent i den elektriske stol; 5,4 prosent i gasskammer; 3,12 prosent ved hengning, mens ved skyting er tabbekvoten null! Les om eksempler på botched executions her.

I tillegg til de mange bomskuddene og de dokumenterte lidelsene, har farmasiindustrien av etiske grunner satt foten ned for å levere medikamenter til bruk i intravenøse fullbyrdelser. Derfor er verdens mest raffinerte og finteknologiske henrettelsesmetode nå i dobbel krise. Med den paradoksale konsekvensen at av de 30 statene som bruker injeksjon som primærmetode, har 20 stater oppgradert stolen (9), gasskammeret (6), fallemmen (3) og skyting (3) som alternative metoder. Ved å avvise sprøytene lyktes Edmund Zagorski å rette verden oppmerksomhet mot den hasardiøse eksperimentering med usikre kjemikalier. Ønsket om å dø i en henrettelsesmaskin fra 1860 (!) handlet således om mer enn angst for smerte og reiser flere graverende spørsmål: Hva har hevnprinsippet i et sekularisert samfunn å gjøre? Hva er poenget med avskrekking når henrettelsen er usynlig? Og er ikke enhver form for dødsstraffmetode grusom, avvikende og uforholdsmessig, og dermed et brudd på den amerikanske konstitusjonen?

Firing squad – en sikker klassiker

Zagorski er ikke den første, men én i rekken av gjenstridige dødsdømte som makter å tvinge det statlige drapsritualet ut av sin anonymitet og tilbake i en kroppslig-offentlig kontekst. Opprøret går tilbake til injeksjonsmaskinens storhetstid: Våren 1994 samarbeidet dødsdømte David Lawson i North Carolina sågar med et fjernsynsteam i håp om å kunne sende fullbyrdelsen i gasskammeret på TV. Han mente at en direktesending ville gi hans død mening som innlegg i dødsstraffdebatten. Lawson fikk blankt nei og ble gasset ihjel den 15. juni 1994 kun omgitt av kammerets vegger.

Dobbeltmorderen Billy Bailey som ble henrettet i Delaware 24. januar 1996 fikk stor oppmerksomhet da han insisterte på hengning. Delaware hadde avskaffet galgen ti år tidligere, men siden Bailey var en oldtimer på death row kunne han som Zagorski velge metode. To dager etter Bailey ble barnemorderen John Albert Taylor henrettet ved skyting i Utah. Også han fikk velge bort giftsprøytene og maktet dermed å kaste legene og ingeniørene på bakrommet og genererte maksimal negativ publisitet for fengselsmyndighetene. Og opprøret fortsetter: David Earl Miller, som etter planen skal henrettes 6. desember i år har sammen med tre andre Tennessee-dødsdømte nå begjært en føderal domstol om henrettelse ved skyting.