*Nettavisen* Nyheter.

Populisme-begrepets anvendelighet

Marit Arnstad:

Marit Arnstad (til venstre) svarer Kristin Clemet i populisme-debatten.  Foto: Paul Weaver/ Berit Roald / NTB scanpix

Jeg vil gi honnør til Kristin Clemet for å gå nærmere inn i ordskiftet om populismen. Det er flere oppklarende trekk i det hun skriver.

25.09.18 08:26

Av Marit Arnstad, Senterpartiet

Jeg merker meg særlig at Clemet med ettertrykk tilbakeviser at «motstand mot sentralisering er det samme som populisme». Det er klargjørende, for Clemet har tidligere vært ganske så tydelig i sine påstander om at sentrum-periferi debatten har klare populistiske trekk.

Dette har forbløffet flere av oss, siden hovedlinjene i Senterpartiets argumentasjon om sentralisering har vært tydelig og gjenkjennbar gjennom tiår – uten påfallende store endringer. Det er derfor ganske uforståelig at nettopp vår politiske plattform og vår retorikk skal trekkes fram som et eksempel på populismens nedslag i Norge. Slik vi har opplevd de siste årene, og slik Clemet også gjør i sitt foredrag.

Fra tid til annen dukker opp begreper i det politiske ordskiftet som etter hvert brukes så omfattende at det kan være vanskelig å få øye på noen rød tråd. Når både ord og fenomen framstår som anvendelig på alt, har det mistet sin evne til å skape distinksjoner. Begrepet «bærekraft» er ett norsk eksempel, ordet «robust» et annet. Mye tyder på at termen populisme i dag er i ferd med å bli noe av de samme – brukt på for mye og for mange. Spesielt er det underlig hvordan alle som bidrar til å svekke 1800- og 1900-tallets høyre–venstre-akse i politikken skal være populistisk, mens de gamle høyre- og venstrepartiene stort sett går fri for antydninger om at de på noe vis skulle være populistiske. Jeg har for eksempel i lang tid vært forundret over at sittende regjerings skatteletter til de rikeste stort sett har gått klar av beskyldninger om populisme.

Hva kan forklare dette? I vår hektiske medievirkelighet skal jeg være den første til å innrømme at debattanter ofte blir tvunget til å redusere mer komplekse resonnementer til korte «onelinere». Men hva er egentlig forskjellen på Høyres «Folk vil ha skattelette!» og Senterpartiets «Folk vil ikke ha sentralisering»? Jeg tror at alle politikere fra alle partier bruker ordet «folk» på denne måten, og at de har gjort det i lang tid. Og alle politiske partier jobber ut fra antakelsen om at «folk» egentlig er enig med dem. Og for å være helt ærlig: Det skulle bare mangle. Hvor hadde det blitt av kraften i de politiske partiene om de ikke trodde at folket i sin bredeste forstand kunne overbevises?

Det betyr selvfølgelig ikke at man ikke anerkjenner andre syn, eller at man ikke tar høyde for at valgresultatet kan vise at man «bare» fikk 5, 10 eller 25 prosent av stemmene. Kort og godt: Diskusjonene om hva «folket» (i sum) egentlig måtte mene, er svært vanskelig å svare på. Men like fullt. Det er kun noen som opplever å få merkelappen «populisme» klistret på seg. Jeg mener derfor at kommentariatet – Clemet inkludert – bør vise tilbakeholdenhet når de bruker begrepet. Dette er mitt hovedanliggende.

Og jeg mener fortsatt at diskusjonene om hvem som er nåtidens eliter, hvilke interesser de har, og hvem som trues av marginalisering, er ett av samtidens største politiske spørsmål. Jeg håper Kristin Clemet har anledning til å gå inn i disse spørsmålene slik jeg utfordret henne til i mitt første innlegg.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Annonsebilag