RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Sist oppdatert:

Samatar A. Hussein

Religiøsitet er god økonomi

Om vi i Norge setter fokus på å være mer åpne og positive overfor religiøsitet, så kan dette være en gullgruve for Norge.

- Når folk tror helhjertet på at de kommer til å bli tatt til regnskap for alle gjerningene de har gjort – både de dårlige og de gode – på dommens dag, da utvikler det seg en genuin følelse av frykt for det guddommelige, skriver artikkelforfatteren.
- Når folk tror helhjertet på at de kommer til å bli tatt til regnskap for alle gjerningene de har gjort – både de dårlige og de gode – på dommens dag, da utvikler det seg en genuin følelse av frykt for det guddommelige, skriver artikkelforfatteren. Foto: REUTERS/Huseyin Aldemir

Samatar A. Hussein (19) er samfunnsdebattant. 

I alle samfunn og til alle tider har det alltid vært et mål som har formørket alle andre mål. Og som alle land, regjeringer og stater har jobbet mot iherdig og systematisk, nemlig en sterk økonomi - fellesnevneren hos alle sterke stater. På reisen en stat tar mot å optimalisere seg selv økonomisk, så er det flere komponenter som trengs for at reisen skal lykkes. Og et av de aller viktigste er å minke transaksjonskostnadene som påløper - altså kostnader ved å benytte seg av markeder, for eksempel det å innhente informasjon om priser og kvalitet, for å forhindre at en blir lurt eller ført bak lyset av andre aktører i markedet. Den beste måten å minke disse kostnadene på, er å øke tilliten mellom folk. Og den aller største tingen som har kunnet inspirert det hos folk gjennom alle tider er religiøsitet.

Samatar Hussein

Tillit - ethvert samfunns gull

Med folk som er til å stole på så er det lettere for forskjellige parter å inngå i en forretningsavtale i næringslivet - alt fra enorme avtaler verdt flere millioner til lillegutten på 6 år som selger kaker på fortauet for å få kjøpt seg et spill. Med høyere tillit som er en direkte konsekvens av at folk er til å stole på, øker verdiskapningen i landet, og økonomien blir mye sterkere. Nå til dags er det slik at om to parter vil inngå en avtale så blir lange og svært innviklede kontrakter skrevet for å sørge for at lureri og svindel ikke blir begått av noen av partene. I tillegg til disse allerede påkostede og vriene forholdsreglene blir enda flere dyre og kompliserte kontrolltiltak iverksatt for å sørge for at avtalen blir fulgt uten brudd av kontrakten.

Slike kostnader blir fort store og kommer derfor til å være en årsak til at mange bedrifter og enkeltpersoner inngår færre forretningsavtaler enn det som skulle være ideelt. Årsaken i roten er mangelen på trofasthet og tillit. Hadde det vært mer trofasthet så hadde vi på den andre siden vært vitne til færre kontrolltiltak og transaksjonskostnader og dermed så hadde de bedriftene som tidligere ikke hadde mulighet til å inngå flere avtaler også begynt med det. Og produksjonen og verdiskapningen i Norge hadde hatt en betraktelig økning. Så spørsmålet politikere må spørre seg selv er da - hvordan styrker vi tilliten i samfunnet vårt, og hvilke metoder er det vi har til rådighet for å realisere en slik visjon på lang sikt?

- I lengden vil landets troende føle seg mer komfortable til å praktisere sin tro i sitt eget land og dette vil i gjengjeld være med på å minke gnisningene mellom sekulære og religiøse i Norge, mener artikkelforfatteren. Foto av pave Benedict XVI.

Sterk religiøsitet avler trofasthet

En av de sterkeste faktorene som bidrar til å øke tilliten i ethvert land – inkludert Norge – er religiøsitet hos individene som bor i landet. Hos en ikke-religiøs person så befinner det seg kun en buffer mellom vedkommende og å bryte tilliten, og det er ham selv. Hans etikk og moral står som det eneste sikkerhetsnettet som skal holde personen på rett kjøl. Men dessverre er det slik at dette sikkerhetsnettet ryker fra tid til annen – slik som alle andre insentiver satt på plass for å forhindre at en person bryter loven eller tilliten mellom ham selv og andre. Som sagt så kan alle disse «bufferne» ryke. Men jo flere insentiver en har til rådighet for å ikke gjøre en uetisk handling – jo større sjanse er det for at personen opptrer på en etisk forsvarlig måte.

Og religion har vært den største bufferen for troende gjennom alle tider. For når folk tror helhjertet på at de kommer til å bli tatt til regnskap for alle gjerningene de har gjort – både de dårlige og de gode – på dommens dag, da utvikler det seg en genuin følelse av frykt for det guddommelige. Denne gudsfrykten er den største bufferen man kan finne for å holde enhver befolkning på rett kjøl. For i et øyeblikk hvor en har mulighet til å opptre uetisk, men til egen vinning og hvor det er ingen øyne som ser, så vil forskjellen mellom et religiøst individ og et individ som ikke har en dyp tilknytning til en tro manifestere seg.

For når den ikke-religiøse har en buffer som hindrer ham fra feil handling, som for eksempel en frykt for å bli satt i fengsel, så er det totalt avhengig av at man rettslig kan bevise at personen gjorde en ugjerning. I dette tilfellet har den religiøse en mer optimal buffer, for hos den religiøse så eksisterer en all-vitende og alt-seende Gud. Som en direkte følge av hans religiøsitet, forventer han å bli holdt til regnskap for alle gjerningene han har begått – gode så vel som dårlige.

Om vi i Norge setter fokus på å være mer åpne og positive overfor religiøsitet, så kan dette være en gullgruve for Norge. I og med at i lengden vil landets troende føle seg mer komfortable til å praktisere sin tro i sitt eget land og dette vil i gjengjeld være med på å minke gnisningene mellom sekulære og religiøse i Norge. Etter hvert vil også denne religiøsiteten bidra til et mer verdiskapende Norge som står enda sterkere både i økonomi, men også med tanke på den sosiale tilliten hos befolkningen i Norge. Jeg avslutter med å oppfordre forskere og akademikere til å forske rundt dette temaet, men også innta denne debatten med deres refleksjoner og funn.