RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Sist oppdatert:

Arne Jensen:

Sett Tommy Robinson fri!

Innvandrings- og islamkritiske miljøer over hele Europa protesterer mot fengslingen av Tommy Robinson. Spørsmålet er: Hvorfor protesterer ikke også alle andre?

- Burde det egentlig være ulovlig det Tommy Robinson gjorde, spør Arne Jensen generalsekretær i Norsk Redaktørforening.
- Burde det egentlig være ulovlig det Tommy Robinson gjorde, spør Arne Jensen generalsekretær i Norsk Redaktørforening. Foto: Andrew Milligan (Pa Photos)

Arne Jensen er generalsekretær i Norsk Redaktørforening.

Den islamkritiske aktivisten Tommy Robinson, med en fortid i English Defense League, får ingen gratispoeng på sympatiskalaen når han utfordrer britenes strenge regler om «forakt for retten» («contempt of court»). 

Disse reglene legger sterke begrensninger på hva som kan publiseres i forbindelse med britiske straffesaker. Begrunnelsen er blant annet at retten ikke skal bli påvirket av medieomtale, at sakene ikke skal «avgjøres» i det offentlige rom og at det generelt skal være en verdig ramme rundt rettsmøtene. 

Robinson er dømt for to brudd på disse reglene. Første gang fikk han en betinget dom på tre måneders fengsel. Nå har han gjort det samme igjen. 

I forbindelse med en meget alvorlig straffesak (170 tilfeller av blant annet voldtekt og trafficking) mot 29 menn med sørasiatisk bakgrunn, filmet Robinson utenfor rettslokalet da saken skulle starte. 

Parallelt med dette kommenterte han straffesaken og spørsmål knyttet til innvandring til Storbritannia. Resultat: 13 måneders fengsel – ubetinget.

Dessverre har debatten i ettertid vært preget av en diskusjon langs aksen islamkritisk-islamvennlig. Det har også ført til en tilsynelatende «berøringsangst» fra miljøer og personer som burde gjenkjenne et viktig prinsippspørsmål når de ser et.

Spørsmålet er dette: Mener vi virkelig det er rimelig å dømme et menneske til mer enn ett års fengsel for å ha formidlet lyd og bilder fra åpen gate, i forbindelse med en offentlig rettssak av stor allmenn interesse? Ja, bør det overhodet være straffbart?

For å svare på det spørsmålet må vi frigjøre oss fra alle sym- og antipatier med Tommy Robinson og han prosjekt og synspunkter. Vi må tenke prinsipielt.

Hva om det var en venstreorientert aktivist som fotograferte hvitsnippforbrytere på vei inn til en omfattende korrupsjonssak, eller ytterliggående høyreaktivister tiltalt for å ha tent på en moské? Ville de høyreorienterte engasjert seg til forsvar for den som hadde filmet og publisert? Neppe. Ville venstreorienterte engasjert seg? Etter alle solemerker.

Dermed seiler vi i vei, uten ror og kurs, på prinsippløshetens hav.

Til Aftenposten 1. juni sier førstelektor i Storbritannia-kunnskap Jan Erik Mustad vedUniversitetet i Agder at Robertson ikke er noe «offer». «Men han ønsker å være martyren som hele tiden er på kanten av loven for å fremme sine ideologiske og populistiske synspunkter», forklarer Mustad. 

Det er kanskje riktig. Men dersom vi relativiserer ytringsfriheten ut fra motiver og strategier så skal vi få det slitsomt. Noe særlig til prinsipper blir det neppe tilbake.

Det har vært en rekke protester i London sentrum hvor tilhengere krevde at Tommy Robinson skulle løslates.

Saken har på et tidligere stadium vært gjenstand for omfattende offentlig omtale, og de tiltalte er navngitt og – i mange tilfeller – også avbildet i mediene. Adele Matheson Mestad i Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter mener like fullt at fotoforbudet kan forsvares:

– Dette er viktig for å ivareta en tillitvekkende og hensynsfull rettsordning. De fleste land har et forbud mot slik fotografering, selv om rekkevidde og utforming varierer, sier hun til Aftenposten.

Et av disse landene er Norge. Etter domstolloven er det «forbudt å fotografere eller gjøre opptak av den siktede eller domfelte på veg til eller fra rettsmøtet eller under opphold i den bygning hvor rettsmøtet holdes, om han ikke samtykker.» I all hovedsak følges disse reglene, som naturlig er. 

Helge Lurås, redaktør i Resett, sier at « Folk ser at de etablerte mediene er lojale mot instruksjoner fra myndighetene».

Det er en litt pussig tilnærming. «Instruksjoner» vil i dette tilfellet si «lover», og ja, de er faktisk redaktører og journalister også forpliktet til å følge. Det eneste området hvor dette fra tid til annen bevisst utfordres er kildevernet. Jeg antar at Helge Lurås ikke mener at journalister og redaktører er hevet over loven?

- Det er ikke de politiske korrekte, det ufarlige og de behagelige ytringene som først og fremst trenger vern, skriver Arne Jensen, generalsekretær i Norsk Redaktørforening.

Det vi derimot kan gjøre er å endre loven. I så måte har jeg en utfordring til Fremskrittspartiets Per-Willy Amundsen. Han er en av få (den eneste jeg har sett) av norske stortingspolitikere som har ytret seg om saken Tommy Robinson, og da med en klar og – etter mitt syn – berettiget problematisering opp mot ytringsfriheten. 

Poenget mitt er at Tommy Robinson ville blitt dømt for dette også i Norge.

Han ville ikke blitt dømt til 13 måneders fengsel, men derimot trolig en rettergangsbot på 10.000-20.000 kroner. Men straffbart er det altså.

Kan Amundsen ta et initiativ til å få fjernet dette forbudet, som han åpenbart mener er i strid med ytringsfriheten? Det hadde vært et bevis på prinsippfasthet.

Avslutningsvis, bare for å minne om hvilket prinsipp som må være styrende for debatten, så vender jeg meg, som så mang en gang til den franske filosofen Voltaire (François-Marie Arouet 1694 – 1778), som elegant og brutalt formulerte det slik: “Jeg er dypt uenig i det du sier, men vil til min død forsvare din rett til å si det.” 

Det er ikke de politiske korrekte, det ufarlige og de behagelige ytringene som først og fremst trenger vern. Det er alt vi ikke liker ved ytringsfriheten som gjør det nødvendig å slå ring om den.

I dette tilfellet mener jeg det bør lede til følgende konklusjon:

Sett Tommy Robinson fri!