RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Sist oppdatert:

J.K. Baltzersen:

Skal vi begå nye feil i Syria?

Vi gjør det av humanitære årsaker; det er ihvertfall den offisielle begrunnelsen.

Syriske gutter leker på en ødelagt bil i byen Douma i Syria.
Syriske gutter leker på en ødelagt bil i byen Douma i Syria. Foto: Stringer (AFP)

Av J.K. Baltzersen, forfatter og samfunnsdebattant og redaktør av antologien/debattboken «Grunnlov og frihet: turtelduer eller erkefiender?»

Det går mot vår, og duften av demokrati og frihet lukter godt – en følelse hos svært mange av oss. Maidager setter oss i den rette stemningen for å feire vår egen grunnlov og frihet fra den danske helstaten. Synet av barnetoget er et flott skue. Og vi vil så gjerne unne andre det samme.

Natt til lørdag 14. april gikk USA, Storbritannia og Frankrike til luftangrep mot Syria. Hva skjer videre; og ikke minst hva bør skje videre?

Amerikas Forente Stater oppsto gjennom en frigjøringskamp fra Det britiske imperiet. De amerikanske fedrene så på den nye nasjonen som ubesudlet av den gamle verdens konflikter. Her var det en ny nasjon som ikke hadde de tradisjonene med krigføring med andre land. Washington, revolusjonsgeneral og USAs første president, advarte mot allianser i sin avskjedstale. Thomas Jefferson, uavhengighetserklæringens hovedforfatter og den tredje i presidentrekken, uttalte prinsippet «fred, handel og ærlig vennskap med alle nasjoner – forviklende allianser med ingen».

- Folk vil ofte ikke ha det på seg at de trenger hjelp utenfra, skriver J.K. Baltzersen

USA deltok i militære konflikter før første verdenskrig, men det var med Woodrow Wilsons slagord «gjøre verden trygg for demokrati» og Kongressens krigserklæring mot keiserriket Tyskland at verdens nåværende supermakt for alvor begynte sin «karrière» med militært å forme verden i sitt bilde. 

I Norge hadde man en noe tilsvarende holdning om den nye, frie nasjonen Norges ubesudlede rulleblad i kjølvannet av unionsoppløsningen i 1905. Det uavhengige Norge hadde aldri deltatt i krig. Dette er nok en forestilling som kan diskuteres, men det var ihvertfall et bilde man hadde.

Norges selvbilde utviklet seg også til en nasjon som skulle fortelle verden hvordan den skulle være, blant annet gjennom Nobels fredspris. Dette er også et tema som nylig er aktualisert i samfunnsdebatten gjennom professor Terje Tvedts begrep «det humanitær-politiske kompleks». Norge har ikke like stor anledning som USA til å forme verden i sitt bilde militært, og «vi» gjør det derfor fortrinnsvis gjennom slikt som fredsprisen, bistandspolitikk og fredsmeglere. Likefullt deltok Norge militært i den praktisk talt totalt mislykkede aksjonen mot Libya gjennom det famøse statsrådsvedtaket 23. mars 2011.

Deler av min barndom fikk jeg oppleve på en annen kant av verden som sønn av en Norad-konsulent i det kenyanske vannutviklingsdepartementet. Vi bodde i et stadionformet rekkehuskompleks i Nairobi ved navn Norse Green. Der var det 30 leiligheter med 50/50-fordeling på innfødte familier og Norad-familier. De norske og de kenyanske barna kom forholdsvis godt overens med hverandre, og vi lekte tidvis sammen. Ved et tilfelle kom jeg i min barnlige naivitet i skade for å si at vi var der for å hjelpe dem. De kenyanske barnas stolthet tålte ikke dette; vennligheten tok brått slutt, og jeg måtte ta de raske bena fatt.

Denne historien tror jeg er illustrerende for mange ikke-vestliges innstilling til Vestens holdning til dem. Folk vil ofte ikke ha det på seg at de trenger hjelp utenfra.

Vi gjør det av humanitære årsaker; det er ihvertfall den offisielle begrunnelsen. Vi invaderte Libya også av humanitære årsaker. Vi har sett hvilket kaos vestlig militærintervensjon har skapt i Midtøsten og Nord-Afrika. Allikevel er det sofahauker rundt omkring som synes at bombing av Syria er en god idé.

I innenrikspolitikken er den parlamentariske høyresiden prinsipielt opptatt av ikke å blande seg i andres saker. Det er ikke så lett for denne høyresiden å oppfylle prinsippet, selv i innenrikspolitikken, men i utenrikspolitikken er avviket kanskje spesielt påtagelig. Man vil forme verden i sitt bilde, om det så skulle være ved å invadere andre land; og prinsipielle høyresidefolk som hevder prinsippet om ikke å blande seg i andres saker, blir ofte med hersketeknikk stemplet som venstreradikalere.

I denne tiden med Trump og høyrepopulisme får vi god trening i å være skeptisk til opplysninger som blir presentert som fakta, og slik trening er bra. Det er allikevel foruroligende at mange av oss faller tilbake til godtroenhet overfor noe som absolutt kan være krigspropaganda, nemlig informasjonen om at Assad-regimet står bak gassangrepene. Det er ikke umulig at et vinnende regime gjør noe som får verdensopinionen mot seg, men det er militærstrategisk ulogisk, og da bør vi ha en god porsjon skepsis.

Men sett at Assad-regimet er ansvarlig for bruken av kjemiske stridsmidler, er det da en god idé med en vestlig militærintervensjon? Assad er neppe en engel på jord. Det var ikke Gaddafi heller, men Libya-intervensjonen skapte et kaos i forhold til hans regime. Er det virkelig noen som tror at Syria vil bli annerledes? Er det virkelig noen som tror at en full vestlig intervensjon i Syria ikke vil styrke IS? Og ikke minst: hvis vi skal gå inn i øvelsen å telle uskyldige liv mot hverandre, er det virkelig noen som tror at en videre vestlig intervensjon i Syria ikke vil koste flere syriske liv enn det gassangrep har kostet?

Den britiske historiker A.J.P. Taylor har sagt om Napoleon III at han lærte av fortidens feil hvordan man begår nye. Er det det Syria-affæren skal vise oss at «vi» også gjør?