RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Sist oppdatert:

Marit Arnstad:

Snever debatt om populisme

Kristin Clemet har vært på Bjørnson-festivalen og holdt foredrag om populisme, nåtidas kanskje heteste politiske «buzzword». Gamle hegemonier står for fall, og mange spør seg hvor vi går.
 
 

Av Marit Arnstad, Senterpartiet

La meg først starte med å si at Clemet har noen helt berettigede poeng. Alle vi som er opptatt av samfunnets liberale og demokratiske fundament, er bekymret over autoritære trekk i samtida. 

Clemet og jeg deler for eksempel bekymringen om hvordan rettssamfunnet, borgernes politiske frihet og medienes uavhengighet utvikler seg i land som Polen, Ungarn, Russland og Tyrkia. Vi deler også frykten for antisemittisme, rasisme og svekket vern av minoriteter. 

Men likevel: Det er noe som skurrer i det virkelighetsbildet Clemet tegner. Og som talende nok har tittelen: « Ja, populisme kan være farlig». Hun mener populisme ikke er ideologi, men retorikk. Og ifølge henne er roten til alt ondt at man i ordskiftet setter «folket» opp mot «eliten». Det blir «oss mot dem». Mobiliserer man politisk på denne måten, er det populisme. Spesielt hvis det skjer ofte.

Marit Arnstad mener det er noe i virkelighetsbildet til Kristin Clemet som skurrer.

  «Man setter altså grupper, og ikke argumenter, opp mot hverandre», sier Clemet og mener åpenbart at demokratiet (en stor og kompleks affære) burde ligne mer på et frokostmøte i Civita (med all respekt å melde; et noe enklere arrangement).

Når Clemet snakker om at populisme er å sette folket opp mot eliten og på den måten konstruerer splittelse, så er det kun en teoretisk tilnærming. Å angripe motstand mot sentralisering som splittede og farlig fordi noen står opp for det lokale politiet og det lokale demokratiet, er merkverdig. Det er ikke motstanden mot sentralisering som skaper splittelse, men selve vedtaket om sentralisering. 

Det er ikke de som snakker opp de lokale tjenestene som skaper splittelse, det er de som fjerner dem. Resultatet av nedleggelsene av lensmannskontor, skattekontor, NAV-kontor eller sentralisering av kommuner og fylker er det samme. Det endrer hverdagen til folk. Der har du hovedproblemet til Kristin Clemet og Civita som tenketank. For dem er samfunnet teori, for andre er samfunnet praksis og virkelighet.

LES CLEMETS BLOGG HER:

Den hellige nyliberalismen
Den som leser Clemets manus, aner kanskje det samme som meg – at hun nærer atskillig nostalgi for den tida da høyre- og venstredynamikken styrte politikken. Det hun glemmer å nevne er at tungvekterne på høyre- og venstresida siden 1980-tallet selv svekket dette bildet ved å slå sine pjalter sammen i en enstemmig kamp for frihandel og globalisering. I norsk sammenheng handler dette selvfølgelig også om at både Høyre og Arbeiderpartiet hardnakket har stått sammen i sitt forsvar for norsk medlemskap i EU og EØS.  

Da kommunistblokken falt rundt 1990 sto globalistene og frihandelsforkjemperne igjen som en slags seierherrer. Vi som problematiserte nyliberalismen ble avfeid. Men vi fikk rett på ett avgjørende punkt i vår kritikk: Nemlig at nyliberalismen og frihandelen – hvis markedskreftene ikke korrigeres – gir noen svært uheldige utslag for en del grupper. Og at slik marginalisering ville gi store, langsiktige utfordringer.  

Kristin Clemet mener at Marit Arnstad og Senterpartiet er blant de nye populistene. 

I en tid med mer opplevd ulikhet, kan det knapt overraske at folk begynner å se seg rundt og stille seg selv det avgjørende spørsmålet: Hvem har vunnet og hvem har tapt? Og enda viktigere: Har jeg tapt? Svaret på slike spørsmål kan definere en hel verdensoppfatning – og jeg tror derfor Clemet må forsone seg med at slike spørsmål kommer til å skape mer uro i de politiske systemene i overskuelig framtid.

Clemet liker åpenbart ikke at det har blitt en del snakk om eliter i politikken de siste åra. Det er underlig – og egentlig ganske avslørende – at hun er så ømskinnet. Enhver som lurer på hva en elite er, kan begynne med å lese Store norske leksikons artikkel, som begynner: «Elite, en minoritet i et samfunn som på ett eller flere områder opptrer som autoritet innad, overfor det øvrige samfunn, og som talsmann utad, overfor omverdenen.» En viktig kvalifisering av begrepet er at det i vårt komplekse samfunn neppe er snakk om én elite, men en hel rekke eliter.

Men vi snakker altså om en term som har sin helt selvfølgelige plass i statsvitenskapen og sosiologien. Begrepet opptrer i politiske diskusjoner på alle plan. Noen ganger på en nyttig måte, andre ganger ikke. Men det kan knapt hevdes at spørsmålet om hvem som utgjør elitene og hvem som er ekskludert, er irrelevant.

Mer enn å høre Clemet holde foredrag om populisme skulle jeg ønske meg et foredrag om elitenes historikk og plass i samtiden – og hvordan dette påvirker den politiske verden. Så langt virker hennes tese å være at eliter ikke finnes, og at de derfor heller ikke er et legitimt tema for debatt.

Populismen debatteres kraftig i media, i politikken, i akademia og rundt styrebordene om dagen. Ofte synes denne meningsutvekslingen å munne ut i spørsmålet «hvorfor liker de oss ikke lenger?» og ender rutinemessig med svaret «de er dumme og farlige». Ser vi ikke her konturene av eliter som trøster seg selv?

Wake-up-call?
Tenketankene koker nesten over av diskusjoner om Brexit og Trump. Av diskusjoner om sosialdemokratiets framtid og det faktum at også andre av 1900-tallets ledende politiske partier sliter med oppslutningen. Man bekymrer seg for at frihandelen får noen skudd for baugen.

Spørsmålene er interessante, men kan neppe besvares med så enkle argumenter som at de som bidrar til disse endringene er udemokratiske, illiberale rasister. Jeg tror det ligger noe annet under velgergruppers store vandringer – nemlig en sterk følelse av å være en av dem som har tapt i livets store spill. Det spillet hvor arbeid og velferd og muligheter fordeles. Dermed har det med rette eller urette oppstått en økende mistillit til i et system som mange opplever at er rigget i deres disfavør.

Clemet vil kanskje mene at det er det upolitiske «framskrittet» som har skapt problemer for disse gruppene. Men det er en like gyldig tolkning at dette er resultat av en rekke politiske valg som har gjort store grupper mer utsatt for tap og marginalisering. Arbeidsmarkedet er det beste eksemplet på det. Dagens sentrum–periferi-debatt i Norge speiler også det samme – og folk forstår utmerket godt forskjellen på «framskrittet» og politikken.

I diskusjonene er det særlig én fast prügelknabe som trekkes fram; «den lavt utdannede mannen i distriktene». Ingen står så lagelig til for hogg som han – og jo eldre han er, jo verre blir det. For meg er denne demoniseringen av en gruppe mennesker underlig. Jeg kjenner mange på landsbygda som ikke er særlig behefta med studiepoeng – det store flertallet av dem er hederlige folk. Kristin Clemet og hennes kampfeller ville banke «denne lavt utdannede mannen i distriktene» i en hvilken som helst debatt på et hvilket som helst frokostmøte. Likevel gjenstår ett viktig spørsmål: Ville hun greie å vinne deres tillit? Demokratiet er, når alt kommer til alt, ikke bare en diskusjonsklubb hvor alle går fornøyde hjem etterpå. Argumenter er viktige i demokratiet, men tillit er selve gullstandarden, den viktigste valutaen det handles i.

Jeg har lyst til å snu avslutningen av Clemets innlegg og gjør den til min egen: For de av oss som tror på rettferdig handel, som ikke tror at EUs indre marked er løsningen, som tror på nasjonalstaten som en god ramme rundt demokrati og velferd, som tror på forpliktende internasjonalt samarbeid, men ikke overnasjonalitet, og som mener at Norge må ta sin del av ansvaret for å håndtere flyktningstrømmer, er ikke alternativet å gi opp egne standpunkter. 

Alternativet er å ta debatten om merkelapper. Det skal vi forsøke å gjøre med innestemme, respekt og argumenter.