RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Sønnen min var ikke som de andre


 

FOTO: Privat

Av: Kristine Storli Henningsen

«Mamma, jeg tror jeg er svakest i barnehagen».

Min eldste sønn sitter ved middagsbordet og kikker ned på de få ertene som er igjen på tallerkenen. Pappaen hans og begge brødrene har gått fra bordet. Jeg holder på å rydde inn i oppvaskmaskinen. Så det var derfor han ble sittende, tenker jeg, for han liker jo ikke erter. Ikke pleier han å sitte lenge ved middagsbordet heller. Men nå gjør han det. Med øynene festet på ertene forteller han meg at han er den aller svakeste av guttene i barnehagen.

Hva tror du jeg gjorde? Impulsen er selvsagt å feie det bort. Eller hevde det motsatte. Ta rundt ham og si at selvsagt er han ikke er svakest. Du er jo sterk som en bjørn, gutten min! Kanskje jeg til og med kunne bryte håndbak med ham og la ham vinne. Det er impulsen. Fordi jeg som mor ikke tåler å høre dette. Fordi jeg som mor vil få ham til å føle seg bedre, beskytte ham, og tenke at han er en av de sterkeste. Dette er mitt behov. For jeg tåler ikke at han er svakest, det er ikke til å bære. Da vil han ikke klare seg her i livet, da har jeg feilet som mor.

Men stopp litt ? hva skjer hos sønnen min da? Jo, han må enten insistere på at det er sant («men jeg er svakest, mamma!»). Og så ville vi hatt jo-nei-leken helt til han hadde gitt seg, fordi det ikke var til å tåle at han var den svakeste. Eller han hadde vunnet over meg i håndbak og smilt seierstolt, selv om han visste at jeg egentlig var sterkere. For å glede meg. Hva hadde han lært? At det ikke er lov til å være svakest. Og at selv om han vet det, så er det ikke lov til å si det. Så han hadde trykket ned den vanskelige følelsen og latet som om han var sterk. Fordi han var svak, helt på ekte, hadde han kanskje begynt å kompensere for den manglende styrken på andre måter. Ved å bli utagerende og voldelig. Eller klovnen i gjengen. Eller en mobber. Kanskje.

Jeg kunne også reagert på en annen måte. Jeg kunne ha sett medlidende på ham og gitt ham all min sympati: «Men i all verden, gutten min! Tror du virkelig det? Har de andre gjort deg noe?». På den måten hadde jeg gjort ham enda mer stakkarslig enn han var. Han hadde trolig måttet trøste sin melodramatiske mor og si at det ikke var så farlig, eller kanskje han hadde tatt hele utsagnet tilbake. En annen gang hadde han voktet seg vel for å sette i gang denne tårepersen eller bli skvist i stykker av sympati.

Så hvordan reagerte jeg? På dette tidspunktet hadde jeg noen år med gestaltterapi på baken. Fordi han hadde problemer med språk og sosialt samspill, hadde jeg snakket om ham med terapeuten min flere ganger. Jeg var fortvilet. Jeg syntes synd på ham. Jeg syntes synd på meg selv. Jeg skammet meg over ham. Og jeg skammet meg over meg selv fordi jeg skammet meg over ham. Det var fryktelig komplisert og vondt å innrømme. Og samtidig forløsende da jeg endelig kom til denne konklusjonen. At jeg skammet meg.

Sånn er det, og særlig i vårt vestlige samfunn, at barna er vår stolthet og vår ære. Prinser og prinsesser skal dyrkes frem. De skal utvikle sine unike talenter og glede verden med sin tilstedeværelse. Jeg fikk en sønn som ikke var som de andre i barnehagen. Han ble løpt fra av de andre på alle felt, gikk for seg selv og ante ikke hvordan han skulle prate ordentlig eller leke med de andre. Da var det noe galt med meg også. Hvor hadde jeg feilet? Var det tapetløsningsmiddelet jeg pustet inn da jeg var noen uker på vei? Hadde vi ikke stimulert ham nok? Jeg var misunnelige på alle foreldre med «normale» barn.

Min mann og jeg var løsningsorienterte. Vi gjorde alt hva vi kunne for å «tøffe opp» sønnen vår og forandre ham, så han skulle blende mest mulig inn med de andre. Vi glemte det helt vesentlige: Å godta ham som han var. Han ble ikke akseptert borte, og han ble ikke akseptert hjemme. Dermed gikk det utover den vaklende selvtilliten hans. Han ble et prosjekt som måtte jobbes med. Det var ikke greit å være seg selv. Som mor gikk det på mitt eget selvbilde løs. Jeg, som alltid hadde vært verbal og sosialt sterk, hadde aldri regnet med å få en sønn som var det motsatte.

Det er jo sånn livet ofte peker nese til oss. Vi tror vi har kontroll, vi tror vi kan planlegge, forberede oss, løse alt. Så glemmer vi at livet ikke er en dag på kontoret. Det er organisk og uforutsigbart. Alt utenom «her og nå» er en illusjon. Nettopp derfor kan du like gjerne akseptere situasjonen din slik den er, akkurat nå.

Denne oppdagelsen kom til meg en dag i terapirommet. Jeg satt der og gråt for tiende gang: «Jeg klarer ikke å hjelpe ham! Hvordan kan jeg gjøre ham sterkere! Jeg må ordne opp i dette!» Min kloke, tålmodige terapeut ba meg om å forestille meg at sønnen min satt i den tomme stolen til venstre for oss. Det kommer ikke til å ha noen effekt, sa jeg, han er jo ikke her. Hun insisterte på at jeg skulle prøve. Og brått var han visst der likevel. I løpet av noen sekunder hadde jeg manet ham frem. Nå satt han der, i stolen ved siden av, og så på meg med de store, brungrønne øynene sine. Som grumsete vann som jeg ikke klarte å rense opp i. Der og da forsto jeg at det skulle jeg heller ikke gjøre. For det var sånn han var skapt. Alt han trengte var min støtte. Min aksept. Tårene strømmet nedover kinnene. Så sa jeg det høyt: Du må få være akkurat som du er. Da lente terapeuten seg fremover på stolen og sa et rungende: Ja!

Denne aha-opplevelsen er en av de sterkeste jeg har hatt, og den omfattet mer enn situasjonen med min sønn. Det var ikke bare ham jeg sa dette til, «du må få være som du er», det var til meg selv også. Og til alle menneskene i livet mitt. De må få være den de er. Og jeg må få være den jeg er. Først da kan vi ha ekte møter. Først da kan vi tilføre hverandre noe viktig. Kan vi ikke det, er det ingenting å gjøre med. Leave it! Bruk energien på en av de andre menneskene der ute. Det er langt mindre krevende enn å prøve å forandre en person. Det er sannelig tøft nok å få seg selv til å endre mening, om du ikke skal begynne med andre også.

Tilbake til episoden på kjøkkenet: Jeg kjente altså på impulsen om å løfte sønnen min opp mot taket, la ham vinne i håndbak, nekte for at han var svakest. Samtidig visste jeg at det ikke var riktig. Jeg konsentrerte meg om å puste og stå i ubehaget, kjenne på kvalmen og den lille hjertebanken. Så sa jeg med rolig stemme: «Ja. Du er kanskje det».

Stillheten etterpå. Nesten uutholdelig. Konsentrere seg om å puste. Enda sterkere impuls om å la ham vinne, løfte ham opp, blånekte. Nei da, gutten min, du hørte feil! Selvsagt er du ikke svakest! Du er sterkest i verden! Fordi du er min sønn, og jeg skal lære deg å slåss og bære deg på gullstol gjennom hele livet! Men det ville vært en løgn. Selv om han bare var 5 år, ville han ha visst det.

Jeg orket ikke å se på ham. Etter en stund hevet han hodet og sa: Men noen må jo være svakest også, mamma. Ja, sa jeg. Fremdeles var jeg småkvalm, men stemningen ble litt lettere. Forsiktig la jeg til: Selv om de andre har sterkere muskler, kan det jo være du er sterkere i noe annet? Jeg lot ham selv komme frem til at han var best i puslespill. Det ble hans sannhet, og ikke min. Han fant selv ut at han ville begynne å trene. Ikke karate eller noe sånt, det var ikke for ham, men kanskje fotball. Noe han kunne bli god i. Da snakket vi litt om viktigheten av å øve seg. Og å ha det gøy.

Inni meg lever det en tigermamma som vil at barna skal bli best i alt. Selv har jeg nesten aldri gjort noe for moro skyld. Jeg hadde ikke mange talenter, men de få jeg hadde utviklet jeg til fulle. Mine foreldre har aldri vært spesielt ambisiøse, verken på sine egne eller mine vegne. Jeg har bare alltid hatt denne målrettetheten i meg. Det betyr ikke at jeg skal overføre det på mine barn. Tigermammaen sitter i bur, det er best sånn. Barna må få ha sine egne ambisjoner eller ikke-ambisjoner. De er selvstendige vesener, ingen forlengelse av meg. Heldigvis!

Min sønn har blitt en habil fotballspiller. Det skjedde noe magisk da vi lærte oss å akseptere ham. Han fikk bedre selvtillit. Det ga gode ringvirkninger. Og det var bra for ham å begynne på skolen. Barn er ulike. Anarkiet i barnehagen var ikke for ham. Før han begynte på skolen hadde vi gått så langt som å ha møte med BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk). Jeg vil så gjerne hjelpe ham, sa jeg, jeg vil at han skal ha all den støtten han kan få. Jeg glemmer aldri ordene til den kloke kvinnen vi pratet med. I stedet for å fortsette utredningen av ham, begynte hun å snakke om hvor trang firkanten i dagens samfunn er. Hvor lite som skal til for å falle utenfor. Hvordan halve familien hennes sikkert ville fått en diagnose hvis de var barn i dag. Og om hvordan en eventuell diagnose ville være som et fortegn foran navnet hans bestandig. Ønsket vi virkelig det?

Nei, det gjorde vi ikke. I dette tilfellet var det helt riktig å ikke forfølge saken videre. I dag er han en av de beste i klassen, faglig sett. Han har venner, gutter som er litt rare og forsiktige, som ham selv. Han har funnet sin flokk. Han blir alltid satt til å ta seg av de nye klassen, for da vet lærerinnen at de blir tatt godt vare på. Jeg tenker at min sønn vet litt om å være utenfor, som han tar med seg videre. Det er ikke nødvendigvis bare skadelig med sår fra oppveksten. Det kan skape empati og fellesskapstenkning. Dessuten har sønnen min innsett viktigheten av å øve. På den måten blir han som regel like flink som de andre, selv om han ikke er det største talentet. Det tar bare litt lenger tid. Dette har han fått lov til å finne ut av selv. Han har fått hjelpe seg selv. De aller fleste mennesker vil hjelpe seg selv, også barn. Det gir verdighet. Verdighet er viktig for selvbildet. Og selvbildet er viktig for livskvaliteten.

Vi er lært opp til å tenke at ubehag er feil. Det er dette vi lærer videre til våre barn. Vi skal være positive. Vår egen lykkes smed. Ha det gøy, utvikle våre talenter, være en lykkelig familie, dra på eksotiske ferier, bygge perfekte reder med rådyre designerkvister. Det er ikke rom for de vanskelige følelsene. Sykdom skal vi slåss mot, det har ikke noe i vårt univers å gjøre. Tenk positivt, så løser alt sammen seg. Bøker om «lykkekoder» og om hvordan du kan bli din egen lykkesmed. Lykke har blitt et krav og en menneskerett. Har du det ikke bra, er det noe galt med deg. Da får du shoppe, reise utenlands, bruke narkotika, melde deg på en realityserie, drikke, spille, se på porno, ta lykkepiller. Alt for å slippe å kjenne på de vanskelige følelsene. Sorg, skam, skyld, angst.

Alt for ikke å lytte til stillheten, din indre stillhet, som er det eneste stedet der du kan få informasjon om deg selv. Ekte informasjon. Vi lever i et angstfylt og avhengighetsskapende samfunn, der vi gjør alt for å unngå det vanskelige, alt for å slippe å kjenne, tenke, stå i. Før eller senere innhenter det deg. Du kan ikke rømme fra deg selv for alltid. Det er som å tisse i buksen for å bli varm. Det hjelper der og da, og så blir det mye verre etterpå. Kaldt og trangt og stikkende og skamfullt og vanskelig å komme seg ut av. For det som er inni der, alle følelsene, forsvinner ikke. Det blir som en trykkoker innvendig. Etter hvert begynner lokket å røre på seg, og det blir vanskeligere og vanskeligere å kontrollere det økende trykket. Så ikke ta vekk ubehaget fra verken deg selv, barna eller menneskene rundt deg.

Ubehag er ikke feil. Det er en veiviser. En naturlig følelse. Livet er ubehagelig til tider. Det gir også en mulighet for læring og utvikling. Utvikling skjer når du klarer å akseptere det som er. Det er livets logiske og uforklarlige magi.

Teksten er et utdrag fra hennes nye bok «Antisuper» ,først publisert på erlik.no