J.K. Baltzersen er forfatter, samfunnsdebattant og redaktør av antologien/debattboken «Grunnlov og frihet: turtelduer eller erkefiender?», der overvåkingssamfunnet er blant temaene.

I forrige uke ble vi presentert et forslag om utvidede fullmakter for e-tjenesten.

Snowden-saken har vi hørt om. Det er jo bare lagring. Det søkes bare i det hvis domstolen gir sin tilslutning. Har vi sett mye, men intet lært, av Snowden-saken – ihvertfall ikke våre fantastiske utredere?

I det amerikanske opplegget, avslørt av Edward Snowden, er det en beryktet FISA-domstol som hadde ansvaret for å godkjenne søk. Kan vi stole på den? Kan vi stole på tilsvarende prosess i norske domstoler?

Uansett er lagring av data i seg selv masseovervåking. At det skal være noen virkelig garanti for disse dataene, er det vel bare jurister uten bakkekontakt med høyteknologiens virkelighet som tror på?

Veldig mye av vår datatrafikk som i prinsippet er innenrikstrafikk, går over landegrenser. Det skal ikke mye forståelse av nettrafikk til å skjønne det. Men selv overvåking av trafikk med venner i Danmark – for å nevne et eksempel – er et inngrep mot privatlivet.

Det ser absolutt ut som en form for digitalt grenseforsvar, men det heter altså ikke det.

Om dette ikke skulle være nok, fikk vi også i forrige uke høre om et forslag om å innføre GPS-overvåking av biler her til lands. Argumentet som man får høre, er at bilister og biler allerede overvåkes gjennom bompengestasjonene. Interessant! Da er vel eksistensen av overvåkingskameraer et argument for at det skal installeres overvåkingskameraer på stortingsrepresentantenes soverom?

Hvis poenget var at biler skal avgiftsbelegges utifra hvor langt de kjører, holder det liksom ikke med avlesning av kilometerstand? Man må vite når og hvor de kjører?

Hvor langt går dette før det sprekker? Det er en mytefortelling om koking av frosker som ofte tjener som illustrasjon på hvordan øvrigheten kan behandle folk. Det er viktig å gjøre endringene i tilstrekkelig inndelte trinn, slik at folk venner seg til frihetsberøvelsen gradvis.

Det er kanskje nettopp dette som nå er i ferd med å slå sprekker i akkurat bompengespørsmålet.

Selv synes jeg i utgangspunktet at det å bry seg om bompenger er å bry seg om småtteri. Hvorfor skal man bry seg om økningen i bompengeavgifter når det offentlige fra før av krever inn skatter og avgifter som er betraktelig mye mere? De nye bompengene er jo bagateller i forhold.

Kanskje?

Jeg har sterke reservasjoner mot deler av bompengeaksjonistenes metoder. Når det gjelder den aksjonen som gikk ut på å kuppe talerstolen i Stavanger bystyre, ville jeg – for å bruke et omskrevet populært utrykk for tiden – ikke valgt den aksjonsmetoden, ei heller oppfordret andre til det. Det er imidlertid en observasjon jeg gjør, at det offentlige bruker rå makt – innenfor de prosedurale rammer som er etablert av dem selv – mot folk flest, mens dersom det kommer det minste forsøk på å stikke kjepper i hjulene på den rå makten, blir det slått hardt ned på det. Man kan forstå at noen går utover rene ytringer når det er rå makt som blir brukt mot dem.

Men så tilbake til den illustrative myten om koking av frosken. Hvordan flere har reagert på økte bompenger i den seneste tiden, kan tyde på at noen har forsøkt å «koke frosken litt for raskt». Det kan bli spennende å se hvordan det utvikler seg videre.

Vi har nylig hatt en markering av hundreårsdagen for våpenhvilen som de facto avsluttet første verdenskrig. Den britiske historiker A.J.P. Taylor skrev at en lovlydig, fornuftig engelskmann før første verdenskrig kunne leve sitt liv med å passe sine egne saker og knapt legge merke til staten. Krigen endret dette, forteller Taylor oss. Taylor beskrev forholdene i Storbritannia, men denne utviklingen er i stor grad generell. Øvrighetens innblanding i Norge anno 1914 var av en helt annen karakter enn den vi ser idag. Det er Storebror som ser deg. Det er bompenger som blir et lite lass i tillegg til alle andre belastninger fra det offentlige. Hvorfor vi hører så lite om akkurat dette aspektet ved første verdenskrig, er et viktig spørsmål i seg selv.

Men uansett står vi her med Storebror som henger over oss med trusler om overvåking både gjennom e-tjenesten og et tilsynelatende forsøk på å løse et «problem» med for rask «froskekoking» med enda mere overvåking.

Når går virkelig «froskekokingen» ut av kontroll?