«Har du sett Parterapi på NRK?», «Er det sånn parterapi er??», «Kjenner du deg igjen?», «Du må ha en morsom jobb!?»

Denne høsten har jeg opplevd å få slike spørsmål og kommentarer, etter at Kevin Vågenes har gjort stor suksess med sitt humoristiske skråblikk på parforhold og parterapi i serien «Parterapi».

Og på spørsmålet om jeg kjenner meg igjen, så er svaret ja (med et smil). Og jeg tenker at de fleste av oss nok kan kjenne igjen seg selv, eller partner, søsken, venner, kollegaer, naboer... Ikke nødvendigvis som en helt konkret av de aktuelle rollefigurene i galleriet hans, men deler eller sider fra dem alle.

Jeg tror nettopp det at ulike karaktertrekk ved rollefigurene er gjenkjennelig for oss, er noe av det som har gjort serien så populær. Kevin klarer på en, etter min mening, god og balansert måte, å sette fokus på og gi humor til ting vi alle strever med i hverdagen. Ting som er tabu, som vi kan kjenne skam over at vi ikke takler. Han går rett til kjernen på hverdagslige ting som folk flest sliter med, - som følelsen av utilstrekkelighet og det å ikke duge med tanke på samfunnets eller våre egne krav til oss selv.

Og når han gir oss muligheten til å se på alle våre små og store utfordringer gjennom det humoristiske skråblikket hans, bidrar han samtidig på en måte med å gjøre det vi strever med, mindre farlig. Eller i alle fall forhåpentligvis ufarliggjøre det å snakke om det. Det å oppsøke hjelp når du strever i hverdagen, i parforholdet.

For terskelen for å gå i parterapi er (for) høy for mange, og når de først kommer dithen at de søker hjelp, så står det ofte dårlig til med parforholdet. Så i terapirommet er det derfor gjerne en alvorlig stemning. Det er ofte mye skam, - ting er skamfullt, sårt og vanskelig, men ikke bare det. - Jeg har absolutt tro på å bruke humor i healing prosessen, og bruker det der det passer seg. Men for all del – det handler om å le med og ikke av hverandre!

I det siste har jeg til og med opplevd ved flere anledninger at en eller begge av partnerne selv drar paralleller til Parterapi-serien. For eksempel ved å si: «Nå ble jeg visst litt «Kenneth», altså..» og så ler vi.

«Parterapi» er humor. Serien setter ting fullstendig på spissen. Den overdriver karaktertrekk og problematikken for å gjøre ting morsomt. I virkeligheten tror jeg ingen synes at parterapi er gøy. Parterapi er nyttig, nødvendig og lærerikt når ting har stokket seg i parforholdet, men det er også slitsomt, utfordrende, trist og sårt – ikke gøy!

(Men det er det derimot når ting ordner seg igjen...)

Gode ønsker for alle i parforhold fra ho Siv