RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
George Gooding

Byrådets hensynsløse krig mot biler

Mange av byrådets miljøtiltak er fornuftige og bør støttes. En arrogant systemholdning som ikke ser menneskene bak hver bil de rammer kan ødelegge for støtten.

- Byrådet har vist seg handlekraftig i å få fjernet biler fra sentrumsområdene i Oslo, men det spørs om ikke de har fjernet mange stemmer fra eierne av de bilene i samme slengen.
- Byrådet har vist seg handlekraftig i å få fjernet biler fra sentrumsområdene i Oslo, men det spørs om ikke de har fjernet mange stemmer fra eierne av de bilene i samme slengen. (NTB scanpix)

MDG kunne brukt meg som reklame for holdningene de vil oppnå hos Oslo-borgere. 

Helt siden jeg flyttet til Oslo i 2006 har jeg stort sett brukt kollektivt eller gått for å komme meg rundt. I 2016 begynte jeg å sykle til jobben, én mil hver vei. Sykkelen min ble stjålet, men jeg kjøpte ny og ga ikke opp. Så flyttet jeg innenfor Ring 2 i slutten av 2016, og har fortsatt brukt nesten utelukkende kollektivt, sykkel og føttene for å komme meg dit jeg skal.

Jeg var medlem av Bilkollektivet i noen år. Et slikt kollektiv dekket de fleste behov jeg hadde for bil, bortsett fra at det var ganske dyrt å hente ut en bil i flere dager, f.eks. til en langtur. En kan ikke akkurat komme seg til fjells med alt mulig av utstyr på toget, med mindre man skal være rett ved en togstasjon. De fleste skal ikke det.

I 2016 la jeg inn bestilling på en Tesla 3, den såkalte folke-Teslaen. Som ungdom i USA var jeg det man ville kalt en råner, og var veldig opptatt av biler. Ikke nå lenger, nå skal jeg bare ha noe som fungerer til mitt bruk, er rimelig i drift, og som ikke forurenser. Den blir visst levert i 2019. Elbil, det liker vel MDG?

Min eneste synd innenfor personlig transport er at jeg disponerer en annen bil. En dieselbil. Og bruker den i ny og ne. Når jeg må frakte store ting, eller dra lengre avstander.

Bilen er nedarvet fra bestefar, som døde for noen år siden. Han kjørte den til han ikke var i stand til å kjøre mer. I tråd med MDGs verdier, så skal heller ikke den bilen bare kastes fordi den er litt eldre; den fungerer fortsatt fint og skal kjøres til den ikke kjører mer. Jeg regner med at det er bedre for miljøet, alt i alt.

Den havnet uansett i fanget mitt, og er egentlig ikke min. Moren min har ikke så mye bruk for den mens hun ennå bor i USA. En såpass gammel bil er det heller ingen vits å selge. Den er verdt mer i bruk enn småpengene man kan få for den.

For dette – å disponere en bil, innenfor Ring 2 i Oslo, og ha bruk for den i ny og ne – skulle jeg få svi for.

Det begynte med beboerparkering

Da jeg flyttet innenfor Ring 2, var jeg litt bekymret for bilen – hvor skulle jeg gjøre av den? Heldigvis gikk det ganske greit. 

Det var en rekke gratis parkeringsplasser rett utenfor bygget mitt, såkalt gjesteparkering. Ikke bare det, men rett rundt kvartalet var det en lang vei med masse gratis parkering. Ikke garantert plass, men kjørte jeg rundt kvartalet et par ganger, fikk jeg som regel plass.

Byrådet innførte en prøveordning for beboerparkering i området mitt, til den nette sum av 300 kr for et år. Et flott tiltak for oss som faktisk bor her, tenkte jeg, og betalte de 300 kronene med glede for å øke sannsynligheten for å få parkert nærme leiligheten.

Jeg skulle få lære hvor viktig det er å få parkert bilen i nærheten av der man er i hverdagen.

Før året var omme, rev byrådet vekk gyldigheten av beboerparkeringsoblatet mitt. Jeg hadde betalt 300 kr for ett år, men nå hadde de plutselig bestemt seg for at 10 måneder burde holde. Er ikke dette kontraktbrudd, tenkte jeg. 

Likevel var jeg egentlig enig med byrådet i at den nye prisen – 3000 kr for et år – ikke var så aller verst sammenlignet med å måtte betale for en privat parkeringsplass.

Men det trengte jeg ikke, jeg klarte meg fint med alle disse gratis parkeringsplassene i området mitt. Så jeg lot være å fornye beboerparkeringen min til tidoblet pris.

Det skulle jeg selvsagt ikke gjort.

Feiet bort

I uke 12 ble plutselig gratisparkeringen rett utenfor bygget mitt erstattet med beboerparkering, og antall plasser ble kraftig nedjustert. Det var en fornuftig omlegging av hvordan bilene skulle stå parkert, men det ble altså langt færre plasser – og nå kunne jeg plutselig ikke stå der hvis jeg skulle være så heldig å ruge på en plass.

Null stress, jeg kunne fortsatt parkere langs den andre gaten en veldig kort spasertur unna.

Inntil det ble krig om plassene.

Våren var kommet, ja, den var nesten ferdig, og nå skulle man plutselig skynde seg med å feie i alle gatene som ennå var full av sand og grus etter en seig vinter. Mange sidegater i området ble stengt av for å feie, samtidig, og alle som pleide å parkere der måtte finne seg andre steder å stå.

F.eks. i gaten jeg pleide å stå parkert. Gratis.

Parkert på bortebane

En mandag ettermiddag i april måtte jeg derfor ut på jakt etter parkeringsplass. Etter 20-25 minutter med kjøring lengre og lengre unna der jeg bor, fant jeg endelig en plass.

Jeg skulle bare stå til fredagen, da skulle jeg nemlig kjøre en langtur ut av byen for å besøke svigers.

Da jeg satt fra meg bilen sjekket jeg grundig etter skilt og så at det sto et skilt om veiarbeid lengre opp i gaten, i neste veisegment. Sikkert for å feie veien, tenkte jeg. 

For veisegmentet jeg nå sto parkert sto det ikke noe slik skilt. Pussig, tenkte jeg, men så var det heller ikke noe særlig grus eller sand akkurat der.

Dum som jeg var antok jeg at de hadde satt opp et skilt der samtidig som de satte opp det andre skiltet, dersom de hadde til hensikt å feie der i nærmeste fremtid. Dessuten var det et byggeprosjekt ved siden av skiltet som sto lengre opp i gaten, så jeg tenkte det kunne være derfor.

Det tok meg 15-20 min å gå hjem fra der jeg parkerte, ikke akkurat et steinkast unna. Jeg skulle hente den igjen om bare 4 dager. Det får holde, tenkte jeg; hvorfor flytte på den og kjøre den mer enn jeg må bare for å ha den mer beleilig plassert nærmere meg?

Fredagen kom, og jeg gledet meg til å komme litt ut av byen. Jeg tok t-banen fra jobb og gikk resten av veien for å komme til der jeg hadde parkert.

Der sto det ingenting. Bortsett fra et nytt skilt: Parkering forbudt.

24-timers regel for deg, ikke kommunen

Jeg kunne ikke begripe at kommunen hadde rukket å sette opp informasjon om at det kom til å bli ulovlig å stå parkert her, sette opp et nytt skilt og tauet vekk bilen min, alt på drøye 4 døgn. Hvorfor i alle dager tauet de vekk bilen min bare for å sette opp et nytt skilt?! Jeg skjønte ingen verdens ting.

Trafikketatens valhall av inntauede biler.

Innen et par timer hadde jeg funnet ut hvor bilen min hadde havnet, tatt bussen og gått dit for å hente den ut.

3300 kr skulle de ha for å kunne starte helgturen min med kjæresten.

Uken etter startet jeg prosessen med å klage til kommunen, og å be om dokumentasjon på hva i alle dager de holder på med.

Det viste seg at de hadde satt opp et midlertidig veiarbeid-skilt litt etter midnatt, natt til torsdag – mindre enn 19 timer før det skiltede parkeringsforbudet skulle gjelde, kl. 19 torsdag til kl. 07 fredag. 

Bilen min ble tauet vekk midt på natta, nesten nøyaktig 24 timer etter de hadde satt opp dette skiltet. På kommunens nettsider står det at de skal skilte slikt minst 24 timer i forveien.

Dette var også første gangen jeg fikk kjennskap til 24-timers regelen, at man må se til bilen sin minst en gang i døgnet, for å oppdage slik skilting. Innvandrer som jeg er, hadde jeg aldri hørt om denne regelen. Jeg er neppe den eneste.

Ekstraordinære omstendigheter krever skjønn

Regler er bra, de er til for å lage orden av kaos. Bortsett fra når de skaper kaos, da.

24-timers regelen er en fin regel – dersom man står parkert i nabolaget sitt.

I min (og sikkert mange andres) situasjon hadde byrådet gjort dette nærmest umulig ved å både frata meg alle gratis parkeringsmulighetene jeg hadde, før jeg fikk tid til å vurdere om jeg skulle søke om fornyet beboerparkering, samtidig som de skulle feie masse gater i området og gjorde det umulig å finne en plass.

Omsatt til virkeligheten for en bileier, et menneske som faktisk gjør noe annet enn å sitte hjemme hele dagen og vente på å sjekke veiskilt, hadde jeg ca. 2 timer på meg denne torsdagen til å oppdage at jeg måtte flytte bilen før fristen de hadde satt opp. Jeg skulle komme hjem fra jobb ca. kl. 17 og parkeringsforbudet skulle gjelde kl. 19.

Ja, tenk at folk ikke står opp midt på natta for å sjekke etter nye skilt ved bilen sin, som står parkert langt unna pga. mangel på tilgjengelige parkeringsplasser, og ei heller på vei til jobb om morgenen! Makan!

Jeg hadde uansett ikke sjekket bilen i dette stramme tidsrommet, det var nemlig bursdagen til kjæresten, og vi hadde planer hele kvelden. En halvtimes gåtur for å sjekke bilen sto ikke på programmet.

Dårlig planlegging fra kommunen

Gaten nærme meg som hadde gratis parkering har nå blitt forvandlet til beboerparkering. Det vet jeg fordi jeg sto parkert der da de satt opp informasjon om det, og et varsel om veiarbeid – minst fire dager i forkant. 

Så det lar seg altså gjøre for kommunen å planlegge skiltingen ordentlig og gi bilførere en saklig mulighet til å flytte bilen sin.

Når de vil. Men når de glemmer å skilte godt nok i forveien, så er det du som tar støyten.

Tauet bort fordi de kunne, ikke fordi de måtte

Når jeg får utlevert dokumentasjon på at de faktisk hadde satt opp et skilt der i det hele tatt, ser jeg på bildene at der bilen min står, så er det ikke engang noe å feie vekk. Det var ingen sand eller grus i veien på veisegmentet der bilen min sto.

Var det nødvendig å taue inn denne bilen for å feie? Hvor er det som skal feies?

Lenger opp i samme gate, der det sto et veiarbeidsskilt som jeg altså registrerte da jeg parkerte der, var det masse grus og sand i veien. 

Feiebilen feiet rundt selve skiltet, og etterlot masse sand og grus.

Her har man ikke giddet å flytte på skiltet for å feie.

De gadd altså ikke midlertidig flytte på et midlertidig skilt for å feie der det var grus i veien – men taue vekk bilen min for å feie vekk ingenting, det var visst veldig nødvendig.

Klagen min om både parkeringsboten og inntauingsvedtaket ble avvist.

Et system mot mennesker, ikke for mennesker

Her må jeg nesten få lov til å spørre: Har byråkratene som stelte i stand dette virkelig ikke anledning til å utøve bittelitt mer skjønn enn som så? 

Skal alle biler taues vekk, samme hva, bare fordi de kan? Selv om det er helt åpenbart at de ikke skiltet etter egne erklærte rutiner? Selv om det er helt åpenbart at det ikke var et reelt behov?

Kommunen håver inn penger på denne praksisen, og denne hensynsløse holdningen til biler – og deres eiere – kommer fra et eller annet sted.

Ved kommunevalget til neste år tror jeg det sittende byrådet risikerer å få disse holdningene i retur – hvis de ikke begynner å ta innover seg at det står mennesker bak hver eneste bil som står parkert langs offentlige veier.

Det er ikke synd på meg, jeg er en ressurssterk person som tåler sånne uforutsette økonomiske belastninger. 

Men det finnes mange andre som bor innenfor Ring 2 og 3 som faktisk er avhengig av bilen sin, og som er langt verre stilt enn meg. Jeg regner med at en del av disse pleier å stemme rødgrønt.

Nå har jeg betalt 3000 kr for beboerparkering, og kan parkere rett utenfor der jeg bor. Heldigvis for meg, den ressurssterke, har mange andre gitt opp å parkere der. Det skjønner jeg godt – og det er nok akkurat det byrådet ville.

Det eneste jeg lurer på er hvor det har blitt av alle bilene, og hvor mange av dem har blitt borttauet den siste måneden fordi de måtte stå parkert langt unna der eieren er i hverdagen. Hvor mange av dem tåler en utgift på 3300 kr fordi deres parkeringshverdag ble satt på hodet?

Byrådet har vist seg handlekraftig i å få fjernet biler fra sentrumsområdene i Oslo, men det spørs om ikke de har fjernet mange stemmer fra eierne av de bilene i samme slengen.

Folk liker nemlig ikke at politikernes systemer motarbeider dem selv om de i god tro prøver å gjøre ting riktig.