RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
George Gooding
Sist oppdatert:

Dagbladets Trump-revisjonisme om McCain og Palin

Å gi den avdøde John McCain skylden for å ha banet vei for Trump er et perfekt siste hån fra en presse blottet for selvinnsikt.

Var Palin forgjengeren til Trump, eller var karakterdrapet pressen utførte mot Palin en grobunn for trumpisme?
Var Palin forgjengeren til Trump, eller var karakterdrapet pressen utførte mot Palin en grobunn for trumpisme? Foto: Darren Hauck (AFP)

Pressens forhold til republikaneren John McCain gjennom årene har vært tilsynelatende komplisert.

McCain hadde lenge rykte på seg for å være en av journalistenes favoritter blant republikanerne, fordi han kunne finne på noe så dristig som å kritisere eget parti, eller eget partis president, slik han til tider gjorde mot George W. Bush. Derav kallenavnet “maverick”.

Alt endret seg drastisk da McCain ble motkandidaten til journalistenes nye forelskelse, Barack Obama. Da skulle plutselig McCain avskrives som en dement, gammel, uberegnlig, ultrakonservativ idiot.

I et siste forsøk på å snu valgkampen i 2008 valgte McCain den relativt ukjente Alaska-guvernøren Sarah Palin. Litt naivt trodde nok McCain at hans tidligere venner i pressen skulle rose ham opp i skyene for å være den første republikanske presidentkandidaten til å velge en kvinnelig visepresidentkandidat.

Slik gikk det selvsagt ikke.

Palin ble utsatt for den største svertekampanjen noen kvinnelig kandidat på dette nivået har måtte erfare fra mediene noensinne, som startet med at Obamas pressefolk avskrev henne som en “tidligere landsbyordfører uten utenrikserfaring”.

Dagbladet skrev følgende den gang:

Sarah Palin fikk en tøff fødsel som republikanernes visepresident-kandidat. Mediene fråtset i det faktum at hennes datter var på vei til å bli tenåringsmor, og ryktene om at den yngste sønnen egentlig var hennes barnebarn.

“Tøff fødsel”, det er også en måte å si det på.

Revisjonisme om Palin

Det er her Dagbladets Morten Strand hekter på kreative historier om hvordan McCain visstnok unnfanget “trumpismen” ved å velge Sarah Palin som sin makker.

Strand starter trumpisme-argumentet slik:

Å si at McCain ikke advarte mot Trump er åpenbart feil. På den annen side var det på en måte McCain som blåste liv i det hvite raseriet som trumpismen er uttrykk for. For uansett hvor unik Donald Trump er, så hadde han sin forgjenger. Hun heter Sarah Palin, og også hun var et samlingspunkt og en magnet for velgere som begjærlig - og etter hvert rasende - søkte sitt stigma.

En kan se visse fellestrekk mellom Sarah Palin og Donald Trump, som man også kan mellom Trump og Sylvi Listhaug, bl.a. Disse politikerne bruker et folkelig språk, bryr seg ikke om politisk korrekthet, og utnevner “eliten” til hovedfiende.

At Palin skal ha vært en måte å blåse liv i “det hvite raseriet” i 2008 er derimot uforståelig, og vitner om at Strand overfører Trumps fordomsfulle og til tider rasistiske språk tilbake på Palin, uten at Palin faktisk var slik.

Palin ble anklagd for rasisme fordi hun sa Obama “hang med terrorister” – fordi Obama rent faktisk startet sin politiske karriere i stuen til hans venn Bill Ayers, som var medlem av den venstreradikale terrororganisasjonen Weather Underground. (Et faktum pressen satt straks i gang med å bagatellisere og dysse ned.)

En mente at Palin gav inntrykk av at Obama var venner med muslimske terrorister, ergo spilte på rasisme mot muslimer. Men det gjorde hun altså rent faktisk ikke, og slike tolkninger av Palin var en del av den heksejakten på henne fra medienes side.

Det er en grunn til at man utfører slike karakterangrep: Dagbladets Morten Strand sitter ennå med følelsen av at det var slik, selv om det ikke var det.

Vi fortsetter:

Da John McCain trengte støtte fra det populistiske høyre mot Barack Obama i 2008, var det han som hentet inn Palin som sin visepresidentkandidat. Dermed var det ytterliggående høyre vasket ren i det republikanske partiet.

McCain-kampanjens strategi bak valget av Palin var som følger: (1) fremheve Obamas manglende administrativ erfaring ved å velge en ung kvinnelig guvernør som rent faktisk hadde mer administrativ erfaring enn ham; (2) gi den eldre og lite karismatiske McCain mer ungdommelighet og karisma via sin makker; (3) fange opp misnøyen blant Hillary Clinton-tilhengere som ikke fikk sin foretrukne kandidat – såkalte “ PUMAs” – og prøve å høste inn kvinner, en velgergruppe republikanerne vanligvis sliter litt med; (4) lage en kontrast mellom “elitene” Obama, Clinton m.fl. og den mer jordnære bakgrunnen til Palin.

Det skal en god del vrangvilje til for å oppsummere dette som å “renvaske ytterliggående høyre”.

Sarah Palin hadde gjort seg bemerket for å ha slått det korrupte og mannsdominerte establishmentet i Alaska-politikken, og gikk til valg på ganske ordinær republikansk politikk, à la Frp; mindre skatt, selvbestemmelserett, strengere innvandring, osv.

Det var ingenting “ytterliggående” ved retorikken til Palin, ei heller politikken hennes. Men så er kanskje alt til høyre for en gammel Arbeiderblad-journalist som Strand “ytterliggående høyre”.

Historieløst om amerikansk høyreside

Strand fortsetter i dette sporet senere ved å hevde at Palin «kanaliserte frykten den hvite middelklassen hadde for deklassering.» 

Her hadde det vært fint med et eksempel på en uttalelse, retorikk, eller politikk Palin leverte den gang som kanaliserte den påståtte frykten til den hvite middelklassen.

Men det hadde vært vanskelig, da dette er en villet omskriving av historien basert på ønsket om å gi McCain skylden for Trumps tilstedeværelse i Det hvite hus.

(Det er jo en deilig avveksling fra at man skylder på russerne, men.)

Strand konkluderer med at McCains nederlagstale i 2008 var da trumpistene ble konstituert:

Det var disse velgerne - som i mellomtida hadde blitt mange flere - som Trump plukket opp, og som var hans lojale base da han til alles overraskelse vant presidentvalget i 2016. De ble på mange måter konstituert nøyaktig åtte år før Trumps valgseier. Øyeblikket er helt presist. Det var da John McCain innrømmet nederlaget mot USAs første svarte president Barack Obama, og gratulerte ham med seieren. […] Det er mulig å tidfeste trumpismens fødsel som en slags bevegelse til dette øyeblikket. McCain hadde sluppet den svarteste katta ut av sekken. Derfor etterlater republikaneren McCain, som sto for anstendighet i Trumps tid, seg et splittet ettermæle.

Og med det fjerner Strand Nixons “southern strategy”, “Reagan Democrats”, den republikanske anti-Clinton bølgen på 90-tallet, Bushs “folkelig” kandidatur i 2000, Bushs kulturkrig-strategi i 2004, og Ron Pauls unike valgkampanje i 2008 – blant annet! – helt fra historien for å gi plass til… noe han leste i The Guardian og Vox, antageligvis.

De som ikke bryr seg om fakta…

Så kommer et gullkorn i Strands argumentasjonsrekke mot McCain:

Sarah Palin ble deres yndling, ei ung kvinne som snakket rett fra levra, som dyrket anti-intellektualisme, som ikke brydde seg så mye om fakta, og som påberopte seg innsikt i internasjonal politikk fordi hun fra sitt kjøkkenvindu i Alaska på klare dager kunne se over til Russland.

Ifølge Strand mente altså Palin at hun hadde «innsikt i internasjonal politikk fordi hun fra sitt kjøkkenvindu i Alaska på klare dager kunne se over til Russland

Den letteste måten å avsløre en hyperpartisk kommentator er om de lirer av seg løgner som har blitt til sannheter blant de mest krakilske motstanderne av dem løgnen er rettet mot.

Strand har vært journalist i snart 30 år. At han får seg til å forveksle en Saturday Night Live-sketsj av Sarah Palin med virkeligheten er ikke en glipp, ei heller en bagatellmessig feil – det er et tegn på ren forakt for Palin.

via GIPHY

At Strand ikke bare tar feil, men med vilje smører på fordi han skriver om noen han hater, kommer frem når han ikke bare gjenforteller en løgn, men legger til ekstra på den selv.

Dagbladet – Strands egen avis, som jeg regner med han kan slå opp i arkivet til om han orker – skrev følgende 12. september 2008 om intervjuet som ble parodisert på måten Strand nå har innlemmet i sin hukommelse:

– Hva har nærheten til Russland å si for din innsikt i de russiske handlingene de siste ukene?

– De er våre nærmeste naboer og du kan faktisk se Russland fra Alaska, fra en øy i Alaska, svarte Palin.

“Fra en øy i Alaska” ble til “fra huset mitt” i sketsjen og Dagbladets veteranjournalist dikter videre ved å legge til “fra sitt kjøkkenvindu”.

Palins diplomatiske erfaring med å forhandle med TransCanada om en gassledning, og at hun rent faktisk overvar handelsdelegasjoner med Russland har blitt – som Obama-kampanjen ønsket – fjernet fra historien, erstattet av en nedlatende parodisketsj.

Hvis Sarah Palin “ikke bryr seg om fakta”, er hun langt fra den eneste.

Pressens rolle i trumpismen

Og det er dette som irriterer meg med historieløs revisjonisme som Strand driver med her for å kritisere en politiker som er på vei i graven: hans egne kolleger i pressen har, i motsetning til McCain, faktisk spilt en rolle i å produsere Trump og hans tilhengerskare.

Ronald Reagan ble latterliggjort av pressen. George W. Bush ble latterliggjort av pressen. Men disse ble valgt og gjenvalgt til president, til tross for dette.

Så kom McCain og Mitt Romney, som begge ble utsatt for svartmaling og storstilte karakterangrep fra pressen – til tross for at McCain var deres “kompis” og Romney er en moderat streiting.

Obama-kampanjen i 2012 kjørte den da mest omfattende negative valgkampen noensinne, mot den mest nøkterne, saklige og streiteste republikanske presidentkandidaten siden… George H. W. Bush?

Republikanske velgere opplevde i større og større grad at “eliten” – USAs politiske establishment og pressen som bærte vann for dem – latterliggjorde saklige, oppriktige, grunnleggende gode menn på deres side når det ble presidentvalgkamp. 

De tapte.

McCain og Romney, i motsetning til Trump, unnskyldte seg når pressen kom med angrep og anklagde dem for de mest absurde ting. De la seg flate, de forsøkte å blidgjøre en presse som ikke var interessert i fakta og saker – men å begrave dem i søppel for å gjøre det lettere for den uerfarne Obama å vinne.

Hvorfor fortsette å hoppe gjennom politisk korrekte ringer, unnskylde seg for alt mulig man blir anklaget for, og være gjenstand for uredelig latterliggjøring hvis man likevel taper?

– Hvorfor være redelig og streit hvis vi likevel kommer til å tape?

Amerikansk høyreside konkluderte – forståelig nok – at eliten og pressen ikke var oppriktig opptatt av at de skulle ha en redelig kandidat, en saklig kandidat, en moderat kandidat. 

Pressen kom til å prøve å torpedere hvem som helst de sendte inn i kampen, uansett.

Pressen tvang frem en "fighter"

Trump unnskylder seg ikke, Trump bryr seg ikke om politisk korrekthet, Trump kjemper tilbake mot pressen og lar seg ikke kue, Trump skyr ikke unna å lyve om motstanderne akkurat som de lyver om høyresidens politikere.

“Trumpistene” – konservative, høyreorienterte, hvite menn – var lei av å tape og ville ha en “fighter”, og det fikk de i Trump.

Det hjalp nok ikke heller at pressen i senere år, og som del av Clintons valgkamp i 2016, i økende grad fremstilte hvite menn som kilden til alt vondt og ondt i verden, uansett faktisk skyld. Trump gav dem en som kunne kjempe tilbake på deres vegne.

Hvis Strand og hans historieforfalskende kolleger hadde behandlet McCain og Romney, og ja, til og med Palin – rene englebarn i forhold til Trump – på en mer saklig og anstendig måte, hadde vi endt opp med Trump da? Neppe.

Du kan fortsatt lese saken "– Palin har blod på hendene" hos Dagbladet, hvor Palin gis ansvar for et massemord hun ikke hadde noe som helst kobling til, utført av en venstrevridd psykisk ustabil person.

Hvis amerikanske medier hadde latt være å gi Trump flere milliarder i gratis PR under republikanernes nominasjonskamp fordi han var et vandrende freakshow de kunne tjene penger på (eller som CBS-toppen Les Moonves sa, "It May Not Be Good for America, but It's Damn Good for CBS") – hadde vi endt opp med Trump da? Nei, det hadde vi ikke.

Hvis “intellektualismen” ikke besto av faktafordreiende sjarlataner som Morten Strand, hadde høyresiden besluttet å velge en like faktafordreidende sjarlatan i Trump til å kjempe tilbake da? Trolig ikke. Dette var tross alt partiet som nominerte Mitt Romney.

Pressen belønner politikere som opptrer polariserende og manipulerende, ved at de får all oppmerksomheten. Pressen belønner ikke dem som er nyanserte og unnskylder seg for ting de enten har gjort eller ikke gjort – det vet Dagbladet, Tore Tønne og Erik Schjenken alt om.

Trump er et produkt av en presse som har fullstendig gitt opp samfunnsoppdraget sitt for å tjene penger og pleie de klikksterke, skjøre verdensbildene til Generasjon Meg, uansett hva det koster, uansett konsekvensene.

Å overføre ansvar for dette til en real politiker som motarbeidet disse samfunnstendensene på vei i graven må være det ultimate hån Dagbladet kunne funnet på for John McCain.

I så måte er det et perfekt bilde av hvorfor vi egentlig fikk Trump.