RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
George Gooding
Sist oppdatert:

Diskriminering uten diskriminerte

Hvorfor gjenspeiler ikke regjeringen befolkningen den er satt til å lede? Det er et enkelt spørsmål som mange har gitt inntrykk av at de ønsker svaret på, men allerede før regjeringen ble presentert, hadde de svaret klart.
Foto: Cornelius Poppe (NTB scanpix)

“Han kan sikre at det ikke blir en blendahvit regjering” smalt det fra VG to dager før den nye Solberg-regjeringen ble presentert. Oppslaget baserte seg på en uttalelse fra lederen av Akershus Venstre, med håp om at norsk-pakistanske Abid Raja kunne bli statsråd; det ble han ikke.

Ble Abid Raja diskriminert mot, siden regjeringen er “blendahvit” og han ikke endte opp som statsråd? 

Raja forteller oss noe om kritikken som har haglet mot Solberg-regjeringen, og hva som faktisk må til for at landets øverste styringsorgan skal ligne mer på befolkningen den representerer.

Forskning og fornuft tilsier at regjeringen hadde hatt godt av et større mangfold representert blant sine medlemmer.

Kritikerne som påpeker dette – som slenger rundt med begrep som “blendahvit”, “kritthvit”, og “hvithvit” – har derimot vist seg fullstendig uinteressert i hva som må til for at det skal bli en realitet.

Hva er det som faktisk gjør at det er så få med flerkulturell bakgrunn i regjeringen?

Uinteressert i fakta og faktiske forhold

Fraværet av et konkret svar på dette fra de mange kommentarene og kronikkene som har blitt skrevet om dette den siste måneden skal etterlate et inntrykk av at det er snakk om “strukturell” eller “systematisk” diskriminering.

Aftenpostens Trine Eilertsen anklagde statsminister Erna Solberg indirekte for å “overse mennesker som ikke ligner en selv”, da hun skrev avisens leder som påpekte at ingen av de 32 statsrådene Solberg har utnevnt har vært “del av de 17 prosentene av befolkningen som har innvandrerbakgrunn”.

Å beskylde statsministeren for rasisme er alvorlig – spesielt når det ikke bygger på fakta.

Fakta, det verste marerittet for alle som er opptatt av å reagere fremfor å reflektere over og forstå samfunnsforhold. Fra bunken av skriverier om dette temaet, er det så godt som ingen av dem som bygger på fakta, bortsett fra en ting: at det i Norge er ca. 900.000, eller 17 prosent, med innvandrerbakgrunn.

Dette tallet fra SSB har blitt gjentatt igjen og igjen som fremste bevis på at vi burde kunne forvente at minst 3 av de 20 i statsråd har innvandrerbakgrunn. Kan vi altså bruke tallet 17 prosent rått på denne måten?

Først og fremst kan jeg avsløre, siden Faktisk.no og resten av gjengen ikke har vært i stand til det: under 10 av de 17 prosentene det er snakk om er "synlige" minoriteter.

Polakker og svensker er de største innvandrergruppene i Norge. Vi har vel ikke hørt noe krav om å se dem i regjering; de er jo "blendahvite".

Så gruppen det egentlig klages over er ikke den "17 prosent" som alle kronikkene har brukt, men under 10 prosent. Ikke engang enkle fakta som dette har de klart å forholde seg til. 

Justerte tall! Men ikke denne gangen!

La oss mimre litt om desember 2017, da SSB publiserte en rapport om kriminalitet blant de med innvandrerbakgrunn; det oppsto en debatt om bruk av råtall i forhold til justerte tall. Aftenposten skrev på lederplass om saken at statistikk må “brukes med vett og forstand” for å ikke dyrke fordommer.

Råtallene om kriminalitet blant de med innvandrerbakgrunn var mer eksplosive enn tallene som var justert for alder, kjønn og sysselsetting. Mange påpekte da – med rette – at det var de justerte tallene man måtte bruke dersom man skulle sammenligne innvandrerbefolkningen med resten av befolkningen.

Innvandrerbefolkningen i Norge er nemlig ikke fordelt på samme måte som befolkningen forøvrig, av flere naturlige årsaker. SSB påpekte i rapporten at unge menn uten arbeid er sterkt overrepresentert blant innvandrerbefolkningen, som henger tett sammen med at det ofte er unge menn som sendes på den farlige flukten fra hjemlandet for å få opphold i Norge.

Av en eller annen grunn mistet Aftenpostens lederskribenter og alle de andre som plukker fram “17 prosent med innvandrerbakgrunn” interessen for justerte tall når det kommer til en forventet sammensetning av regjeringen.

For det er vel ikke slik at vi forventer at analfabeter som nettopp har flyktet fra krig og elendighet skal tiltre som statsråd? Å snakke om 17 prosent med innvandrerbakgrunn i en debatt om hvem man kan forvente som statsråd blir derfor meningsløst og uredelig.

Vi må justere tallet, akkurat som vi må gjøre når vi snakker om kriminalitet.

Hva krever vi av en statsråd?

Gjennomsnittsalderen blant dagens statsråder er 47. Så godt som alle har tatt eller fullført høyere utdanning, og det er i snitt 20 år siden de gjorde seg ferdig med hovedutdanningen. I snitt har dagens statsråder vært politisk aktive i ca. 25 år.

Innvandrerbefolkningen er i snitt yngre enn befolkningen forøvrig, har sjeldnere høyere utdanning, og er langt sjeldnere politisk engasjerte. Hvis vi skal filtrere befolkningen ut fra saklige forventninger om hvem som blir statsråd, faller derfor veldig mange med innvandrerbakgrunn fra bare her.

La oss komme tilbake til Abid Raja, en litt uvanlig sjel i partiet Venstre, med sin pakistanske og muslimske bakgrunn. Han ble “forbigått” da Trine Skei Grande og to andre fra partiet skulle inn i statsråd; Ola Elvestuen og Iselin Nybø trakk vinnerloddene. Hvorfor det?

Ser man på den politiske historien og innsatsen til Elvestuen, Nybø og Raja, er det ingen tvil om at sistnevnte er den som har lagt ned færrest år og minst innsats på vegne av partiet. Skulle man valgt Raja likevel, bare fordi han er brun i huden? Det ville i så fall skape en situasjon der man ikke belønnes for lang og tro tjeneste i et parti, men ut fra hvordan man ser ut.

Er det virkelig dit vi skal i 2018, det motsatte av det Martin Luther King Jr. ba om, at folk skal vurderes ut fra hudfarge, ikke ut fra deres ferdigheter?

Tallenes tale er klar

SSB har masse interessant statistikk, for de som er opptatt av fakta når de skal uttale seg.

Valgdeltakelsen blant de med innvandrerbakgrunn er 40 prosent; 65 prosent er den blant befolkningen forøvrig. Selv etter 30 år botid i Norge er valgdeltakelsen blant innvandrere 10 prosentpoeng lavere enn resten av befolkningen. Det hjelper heller ikke å justere for høyere utdanning eller arbeid; innvandrere er uansett mindre politisk engasjerte enn resten.

SSB har også tall på hvem som pleier å bli aktive i politikken: Høyt utdannede, yrkesaktive, eldre menn. Det stemmer dårlig overens med sammensetningen av innvandrerbefolkingen, som preges av lavt utdannede, arbeidsledige, yngre menn.

Bare 2 prosent av folket er aktive medlemmer i et politisk parti, som jo er en forutsetning for å ende opp som statsråd en gang i fremtiden – svært få av disse har innvandrerbakgrunn.

SSB har ikke tall for andelen av partimedlemmer som har innvandrerbakgrunn, men når vi vet at de i store trekk engasjerer seg langt mindre politisk ved valg, så er det ikke rart at de mangler.

Dagens statsråder har i snitt vært engasjert i politiske verv i ca. 25 år, og de har antageligvis vært medlemmer av et parti enda lenger enn dette. Hvordan stemmer det overens med innvandrerbefolkningen? 

Svært mange av dem har ikke engang vært i landet i 25 år, faktisk bare 1 av 9 av dem har det – og det gjelder altså alle typer innvandrere, inkludert de “blendahvite”.

Hvordan kan vi forvente at regjeringen speiler befolkningen når de som “mangler” på ingen måte kan møte de forventningene vi har til dem som blir statsråd?

Enda vanskeligere blir det for en borgerlig koalisjonsregjering å få det til. 

Innvandrere flokker til de rødgrønne

SSBs tall om hvem innvandrere stemmer på tilsier nemlig at mer enn 75 prosent av dem stemmer på andre enn partiene som nå sitter i regjering. Hvordan skal de rekruttere innvandrere som kan bygge opp mange år med politisk erfaring hvis ikke innvandrerne er interessert i politikken deres?

På en side skryter de rødgrønne partiene over at de har den beste politikken for innvandrere, skremmer innvandrerne stadig vekk med Sylvi Listhaug og Frp’s “rasister”, og fremstiller Høyre- og Venstre-politikere som innvandringsquislinger; på den andre siden kritiseres de samme partiene for å ikke tiltrekke seg innvandrertalenter. Hvordan skal dette fungere, tenker de?

Det finnes ingen innvandrere i ledelsen av LO; det finnes bare én ikke-europeer blant nesten 300 medlemmer av LOs forbundsstyrer. Hva kommer det av; diskriminering eller noe annet?

Religion og kultur står i veien

De fleste innvandere er religiøse, i motsetning til befolkningen forøvrig. Venstre er ikke førstevalget for denne gruppen med sin sekulære og liberale profil, for å si det mildt. Skal vi likevel forvente at innvandrere med religiøs bakgrunn melder seg inn i Venstre og står på i mange år for å bli statsråd for partiet?

Abid Raja viser oss hvor vanskelig det er for innvandrere å bryte ut av den religiøse bakgrunnen; han mottar trusler og hets fra andre med innvandrerbakgrunn fordi han har blitt “for norsk”. Eller “acting white”, som mange afroamerikanere kaller det i USA.

Det spørs om ikke de religiøse innvandrerne engasjerer seg mer i livssynsamfunnet sitt fremfor politikken, at det her foregår et valg om hvor man skal bruke tiden sin.

Kultur, har det noe å si? En del innvandrergrupper preges av at kvinner skal være usynlige, eller i hjemmet. Hvordan kan man da mene at det er naturlig å forvente at mange av dem er aktuelle kandidater for å bli statsråd?

Skal en fattig innvandrer prioritere politikk?

Økonomi, har det noe å si? Ikke-vestlige innvandrere preges av dårlig økonomi, deres familier er avhengige av at nyere generasjoner skaffer seg en sikker og god inntekt. Er statsvitenskap eller lignende utdanninger og en karriere i politikken virkelig først på listen av yrker som gir en garantert og sikker inntektskilde?

Eller er det noe “blendahvite” kan tillate seg å sysle med fordi mamma og pappa ordner opp om det ikke går bra til slutt?

Det kan jo virke som “blendahvit”-kritikerne mangler fullstendig bakkekontakt med mange innvandreres livssituasjon. Innvandrere er visst både en utsatt gruppe og helt like som alle andre, alt ettersom hva man trenger å argumentere med der og da.

Hvis man justerer for utdanning, alder, kjønn, sysselsetting, kultur, interesse og politisk engasjement, så kommer man dessverre frem til at vi ikke kan realistisk forvente en eneste statsråd med innvandrerbakgrunn i 2018.

Det betyr ikke at det ikke kan skje, det finnes alltid unntak til regelen.

Det kommer med årene

Hadia Tajik gjorde politisk lynkarriere da hun i 2012 ble den yngste statsråden noensinne i en alder av 29. Tajik er født og oppvokst i Norge og så integrert som det går an å være. Hun skiller seg ut fra så godt som alle de “17 prosent” det er snakk om skal få sin representasjon i regjeringen: høyt utdannet, solid økonomisk situasjon, ikke holdt tilbake av kulturelle årsaker, politisk engasjert og aktiv.

Vi kommer til å se flere som Tajik i årene fremover, men det kommer til å ta tid. Innvandrere flest har nok å gjøre med å lære seg norsk, skaffe seg arbeid og integrere seg. 

Det ligger en naturlig forsinkelse på flere tiår mellom hvordan befolkningen ser ut, og hva som kan ende opp i regjering.

Folk med innvandrerbakgrunn som Tajik er nemlig ikke noe de politiske partiene kan bare hente ned fra hyllen og plassere inn i regjeringen. Prosessen med å bli statsråd er lang og krever at man er innom en årelang hinderløype – uansett hvem man er.

Regjeringsdeltakelse er ikke lotto

Å fremstille statsrådposter som en tilfeldig utdeling blant befolkningen undergraver innsatsen, engasjementet og interessen som vi faktisk krever av de som blir det.

Regjeringens manglende mangfold er et symptom på grunnleggende samfunnsproblemer som ikke kan løses ved å kappes om å bruke det mest betente begrepet om hudfargen på regjeringsmedlemmene.

Det er heller slik at når regjeringen en gang gjenspeiler befolkningssammensetningen, så er det fordi vi har lykkes med integreringsarbeidet og at alle grupper i samfunnet har det omtrent like bra.

Slik er det ikke i dag, og da begynner man i feil ende ved å forvente at regjeringen skal gjenspeile en tilstand som ikke finnes ennå.

For det er jo faktisk viktigere å jobbe med utdanning, økonomi og politisk engasjement blant innvandrere, enn at de kan se noen som ligner på dem i regjeringen.

Hvis ikke en innvandrergutt kan la seg inspirere til et liv av politisk engasjement av å se på Erna Solberg som statsminister, så har vi feilet, alle sammen.