RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
George Gooding
Sist oppdatert:

En justisminister skal merkes, ikke høres

Sylvi Listhaug er en ekspert på å dra opposisjonen med seg ned i gjørmen. Justisdepartementet har for mange utfordringer til å ledes av en PR-kåt gjørmebryter.
Foto: Håkon Mosvold Larsen (NTB scanpix)

Ingen har advart mer mot å la seg lure av Listhaugs PR-triks enn meg. De som stadig lar seg lure blir forbanna når jeg gjør det, fordi de liker så inderlig å bli lurt. Å kunne rase og dele sin vrede med likesinnede fungerer som en katarsis, et vekkelsesmøte i de godes selskap.

Jeg tror Listhaugs svarte PR-magi var en viktig grunn til at den borgerlige koalisjonen på noe overraskende vis klarte å stable en ny regjering på beina etter valget i 2017.

Innvandringen hadde begynt å slakke ned, asylbølgen hadde tørket opp; det var duket for en valgkamp om formueskatt og andre temaer som burde vært midt i blinken for den rødgrønne konstellasjonen.

Så klarte jammen meg Listhaug å kjøre hele valgkampen inn på et annet spor i august, til å handle om innvandring og Norges tilsynelatende viktigste politiker: henne selv.

Arbeiderpartiets valgkamp ble redusert til å snakke om Listhaugs retorikk. Et halvt år senere vegrer Arbeiderpartiet seg fortsatt for å snakke om politikken sin, og fortsetter å gå på Listhaugs limpinne.

Listhaugs PR-tekke bidro i jobben som innvandrings- og integreringsminister. 

Hun skrøt over at Norge hadde fått et rykte på seg ute i asylverden i hennes regi, at Norge ikke lenger var en push-over når det gjaldt å søke lykken. Det høres fælt ut, men det er viktig for alle parter at Norge får en kontrollert, forutsigbar og håndterbar avvikling av asylpolitikken.

Nå har Listhaug derimot rykket opp til justisminister, en rolle som krever noe helt annet enn billige PR-stunts.

En justisminister skal sørge for at landets lover og regler overholdes, at beredskapen er tilstrekkelig, at borgernes sikkerhet er ivaretatt, samtidig som det ikke går på bekostning av rettssikkerheten og frihetene vi verdsetter i et liberalt demokrati.

"Speak softly and carry a big stick" er et velkjent ordtak fra den amerikanske presidenten Teddy Roosevelt, som går ut på at man ikke trenger å bruke tøffe ord når alle vet at en er en tøffing.

Justisministere bør utstråle en slik respekt, for å slippe å måtte bruke tøff retorikk. Som justisminister gjør Listhaug det stikk motsatte, fordi hun forsøker å skjule at hun ikke kan levere det velgerne hennes vil ha.

Med "monstre"-kommentaren om pedofile overgripere, valgte Listhaug retorikk fremfor løsninger som faktisk forebygger mot nettopp pedofile overgrep. Venstresiden er vanligvis de som satser alt på symbolsk retorikk, å dyrke et "emokrati" som kun bryr seg om hvordan ting får dem til å føle enn hva faktaene tilsier. 

Her dyrket Listhaug selv emokratiet, ved å utnytte at de aller, aller fleste i samfunnet selvsagt synes pedofile overgrep er forkastelige. At det er fullstendig kontraproduktivt å stigmatisere pedofile slik at de aldri tør å oppsøke hjelp – hjelp mange av dem vet de trenger – er underordnet for emokratiet. 

Det føles godt å si at pedofili er ekkelt, og det var det eneste Listhaug ville høste inn støtte på som første symbolsak i hennes Justisdepartement. 

Målet var altså ikke å faktisk løse noe tilknyttet pedofile overgrep, men å dyrke sin egen politiske profil som justisminister.

Utspillet om Arbeiderpartiet og terroristers rettigheter opp mot nasjonens sikkerhet har et lignende bakteppe.

Listhaug kunne, som justisminister, lagt frem en rekke saklige argumenter om hvorfor hun mente Høyre og Frp's forslag burde vedtas. 

Hun kunne bedt PST, som er enige i forslaget, om å bruke sin faglige tyngde offentlig for å bygge støtte. Hun kunne henvist til at Danmark og spesielt Storbritannia har vedtatt lignende lovgivning; sistnevnte har spesielt store utfordringer knyttet til fremmedkrigere som vender hjem og kan tenkes å utføre terrorangrep.

Listhaug kunne påpekt den prinsipielle likheten til det å inndra pass i lignende tilfeller, som Arbeiderpartiet støtter.

Nok en gang valgte Listhaug tøff retorikk uten saklig innhold.

Strategien er åpenbart en slags "hail mary" fordi hun innså at forslaget ikke kom til å bli vedtatt, fordi et flertall på Stortinget, inkludert Venstre og KrF, ikke kom til å støtte det. Med et kommende tap i Stortinget ville nok Listhaug unngå å også tape ansikt hos sine velgere.

Utspillet skisserer at Arbeiderpartiet står i veien for å ivareta nasjonens sikkerhet, noe Norges nest største parti og landets historiske moderparti selvsagt ikke kan akseptere å ha på seg. Listhaug har nok tenkt at hennes eneste sjanse til å få Ap til å snu var å sette dem i en slik forlegenhet.

Hadde utspillet hatt et mer saklig innhold, hadde man dokumentert at Arbeiderpartiet rent faktisk kom til å utsette landets sikkerhet for fare ved å nekte å vedta forslaget, ville de ikke hatt noe annet valg enn å bli med på det.

Når det kommer i form av en billig hersketeknikk, ved å skissere et falskt dilemma mellom å vedta forslaget eller gjøre landet mer usikkert, og tillegge Arbeiderpartiet mer sympati for fremmedkrigeres rettigheter enn landets sikkerhet, var det enkle valget for Ap å gjøre det de har gjort hundrevis av ganger før: å angripe Sylvi Listhaug.

Listhaug får altså ikke mer støtte for forslaget hun ønsker å vedta, hun får mindre. 

Hun vet antageligvis at det er dette som blir resultatet, og aksepterer dette, fordi hun samtidig bygger opp sin profil hos velgerne sine.

Dessverre har Arbeiderpartiet valgt å håndtere dette på samme måte som de har gjort en rekke ganger før: å gi Listhaug akkurat det hun vil ha personlig. Listhaug gjøres til populistisk høyresidemartyr nok en gang, som alene mot establishmentet forsøker å beskytte fedrelandet fra fiender.

At man nå også høyner Listhaugs usaklighet ved å blande 22. juli inn i saken, og anklager Listhaug for å dyrke det samme hatet som drepte den dagen, gir Listhaugs farligste og mest innbitte forsvarere enda mer vann på mølla.

Listhaug og motstanderne hennes gjør hverandre verre enn de egentlig er, og vi ender opp med et offentlig ordskifte fullstendig forsøplet av aggressiv patos, fra høyeste hold i samfunnet.

Erna Solberg har nylig sagt at hun fortsatt har tillit til Listhaug i jobben som justisminister, men det har jeg vanskelig for å tro.

Da Listhaug ble utnevnt til justisminister ble jeg faktisk overrasket fordi det var et så åpenbart malplassert valg. 

Og grunnen til det er:

Vi trenger en justisminister som vekker respekt og tiltro fra en så bred koalisjon blant befolkningen som overhodet mulig.

Listhaug har nå fått flere sjanser til å vise at hun var klar for å legge agitasjonspolitikeren bak seg og ta rollen på alvor. Det har hun ikke gjort.

Etter 22. juli var det få av oss som turte å snakke om at Knut Storberget rent faktisk hadde vært en elending justisminister, og at man på generelt plan burde tilnærme seg en amerikansk tradisjon for de viktigste statsrådvervene: å kreve tung kompetanse og solid forankring blant begge blokker for dem som skal inneha vervene.

Beredskapen 22. juli var en tragedie, noe jeg vet må ha vært ekstremt tungt for mange i Arbeiderpartiet å ta innover seg fordi det var de som hadde styrt landet i nesten 6 år. Det er nok noe av grunnen til at Listhaugs usaklige anklage stikker så dypt og utløser en slik voldsom reaksjon.

Justisdepartementet må aldri igjen styres på en måte som kan føre til at vi ikke er klar for truslene mot vårt land, våre borgere, vår sikkerhet, være det fra høyreekstreme terrorister eller islamistiske fremmedkrigere.

Derfor skal Sylvi Listhaug ikke lenger være landets justisminister.

Hun har vist at hun ikke er interessert i å bygge tillit og respekt hos befolkningen, men heller dyrke sin egen politiske klan, ved å hisse opp og tiltrekke seg angrep fra motstanderne sine, og få dem til å dyrke sine egne klaner.

Det er ikke lenge siden en republikansk politiker ble beskutt i USA mens han spilte baseball, av en radikalisert venstrevridd velger som hadde jobbet for Bernie Sanders' valgkampanje. Gjerningsmannen hadde en måned tidligere skrevet på internett at "Trump is a traitor" og at Trump burde fjernes for landssvik.

Dersom vi skal ta Støres uttalelser om koblingen mellom Listhaugs utspill og 22. juli på alvor, og at hun "nører opp under det samme hatet" som ved 22. juli, betyr det at demokratiske politikere i USA – som jo hadde anklaget Trump for landssvik og forræderi i mange måneder før dette skjedde – må stilles til ansvar for dette drapsforsøket fordi de førte lignende retorikk som gjerningsmannen.

Jeg tror ikke det gagner noen av oss å dyrke et slikt "ytringsansvar" for ulovlige handlinger begått av helt andre personer i en løpende politisk debatt.

Jens Stoltenberg avviste en slik utvikling da Eskil Pedersen forsøkte å gi Frp "ytringsansvar" for 22. juli noen måneder etter terrorangrepet, og jeg håper Arbeiderpartiet under Støres ledelse kommer på bedre tanker omgående.

Denne klanutviklingen innenfor politikken ønsker jeg ikke å se i Norge. Listhaugs fremferd, og Arbeiderpartiets motsvar, tar oss lengre ned den traseen.

Erna Solberg bør ta sin del av ansvaret for å stanse denne utviklingen.

Landets velferd og fremtid er avhengig av det.