RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
George Gooding

Jordan Petersons viktigste budskap: Vær en forelder for dine barn

Etter å ha lest Jordan Petersons «12 Rules for Life: An Antidote to Chaos» sitter jeg igjen med at barneoppdragelse er i ferd med å komme helt ut av kontroll.

Jordan Peterson holder foredrag i Oslo 23. oktober og 9. november.
Jordan Peterson holder foredrag i Oslo 23. oktober og 9. november. Foto: Jason Franson (Pa Photos)

Peterson har mange gode råd til både menn og kvinner, spesielt de som ikke har stoppet opp og reflektert over livet sitt ennå. Man får bedre innsikt i hvorfor menn og kvinner oppfører seg som de gjør, og hvor denne atferden kommer fra. 

Det er også en del selvfølgeligheter (stå opp for deg selv, vær grei men ikke en tøffelhelt, osv.) som presenteres, ofte via bibelske historier. (Det fungerer nok bedre for et kristent samfunn som i USA.)

Men etter å ha lest boken sitter jeg igjen med den største samfunnsutfordringen Peterson avslører og observerer symptomene av: at foreldre i større og større grad fraskriver seg ansvaret for å oppdra barna sine, og overlater dem til samfunnet.

Konsekvensene av dette er mange, og en del av de problematiske fenomenene vi ser i samfunnet i dag kommer antageligvis herfra. Mest påtrengende er den overbærende politiske korrektheten som har blitt så populær blant vesentlige segmenter av befolkningen.

Vi finner det samme temaet i den nye boken til Jonathan Haidt, «The Coddling of the American Mind: How Good Intentions and Bad Ideas Are Setting Up a Generation for Failure».

Foreldre som duller med barna sine, prøver å være deres venner fremfor å være deres foreldre, beskytter dem fra all motstand og motgang i livet, lar barna vinne alle kamper i tro om at det viktigste er å bevare freden fremfor å lage siviliserte mennesker ut av dem.

Det er vanskelig å oppdra barn, det er vanskelig å sette grenser, det er vanskelig å si nei. Det er vondt når barnet skriker, det er vondt når barnet er sint på deg, det er vondt å irettesette et barn. 

Alternativet for mange foreldre er dermed å la være, å la barnet bli sjefen i egen husholdning, å innbille seg at det er snilt og modig å være venn med barnet sitt fremfor å vise dem hva de og samfunnet forventer av dem.

Man gjør i så fall barnet sitt en enorm bjørnetjeneste, antageligvis for resten av livet.

Oppdragelse handler ikke om at foreldre skal være sjefete og bestemme over barnet sitt på en vilkårlig måte, men å gjøre barnet klar for hva et sivilisert samfunn forventer av dem, å belønne atferd og holdninger som danner grunnlaget for suksess senere i livet.

Et barn som ikke sosialiseres ordentlig innen de er fire år vil slite med å skaffe seg venner, og vil begynne å falle fra i samfunnet resten av livet på mange områder.

Det handler om at barn må lære seg hvordan de skal oppføre seg sammen med andre mennesker på en måte som gjør at de blir likt, at andre barn ser seg tjent med å danne vennskap med dem, at man klarer å oppfatte alle de sosiale signalene som er en del av livet.

«Du kan disiplinere barnet ditt, eller så kan du overlate ansvaret til den tøffe, uhyggelige verden – og motivasjonen for sistnevnte alternativ bør aldri forveksles med kjærlighet. […] Du overlater det skitne arbeidet til noen andre, som kommer til å gjøre det på en enda mer skitten måte.»

Når barnet aldri lærer seg motgang eller skuffelse, manifesterer det seg også videre når barnet en gang forlater redet og må kjenne det på kroppen.

Feilslått hysteri om mobbing

Det flommer over av samfunnsdebatt om netthets og mobbing i disse dager, hvor det virker som alle blir lamslått av å motta kjipe, slemme og stygge elektroniske meldinger fra kjente og ukjente. Hvorfor blir folk så utslått av det? 

Hvorfor fikk Astrid Smeplass en knekk etter å ha mottatt ufine meldinger etter en opptreden på Skavlan? Det har blitt en klisjé i pressen å høre om kjendiser som skal snakke om «den vanskelige tiden». Før var dette forbeholdt å komme seg gjennom en samlivskrise eller å overleve kreft – nå handler det i større grad om å bli «hetset», «mobbet» i form av å motta meldinger fra folk.

Mobberne får akkurat det de vil: oppmerksomhet, en reaksjon, å gjøre andre lei seg.

Politikerne er hysteriske om mobbing, og innbiller seg at kampanjer mot mobbing og nulltoleranse for mobbing skal løse problemene. Finnes det noe bevis for at noe av dette fungerer? Det virker ikke sånn, det virker som det bare blir verre. Hvordan kan det være?

Barn i dag blir opplært til å nærmest belønne mobbing, ved at de gir fra seg all makt til barn som erter og mobber dem, og blir opplært til å tenke på dette som grusomme overgrep som krever masse handling fra foreldre, skolen og samfunnet forøvrig. Man leter med lupe etter mobbing, man lager et enormt opplegg rundt det, man gir det enormt fokus.

Mobberne får akkurat det de vil: oppmerksomhet, en reaksjon, å gjøre andre lei seg. Hvorfor i alle dager skal de slutte når de får akkurat det de ønsker seg?

Lærer man barnet sitt til å snu det andre kinn, til å ignorere det som kan ignoreres, til å «ta igjen» på en ikke-voldelig måte, altså lære dem på stå støtt på egne bein, dyrke selvtillit og ikke offermentalitet, så ville mobbingen nærmest forsvunnet av seg selv.

Mobberne er et resultat av dårlig oppdragelse hjemmefra, eller andre forhold som gjør at de søker negativ oppmerksomhet. Hvis man klarer å løse opp i selve årsakene til at de er sånn, fremfor å gi dem enda mer negativ oppmerksomhet og makt, vil problemet i større grad løse seg selv.

Og hvordan skjer mobbingen i dag? Jo, det skjer via mobil, via sosiale medier, via nettet. Disse tingene hadde vi ikke for noen tiår siden. Hvorfor har det blitt naturlig at små barn skal gå rundt med hver sin iPhone og snappe stygge meldinger til hverandre uten begrensning? 

Jo, det er fordi foreldre har gitt opp, de gir barna sine alt de peker på, de setter ingen grenser, de vil ikke være den kjipe mammaen eller pappaen på skolen som ikke gjør som alle de andre foreldrene. Man velger det som er beleilig for en selv, fremfor å gjøre det som er best for barna, på lang sikt.

Det kan virke som foreldre i dag oppdrar unger til å tåle ingenting, at den minste ufine kommentar får et barn til å gå i kjelleren, at foreldre belønner «snøfnugg»-mentaliteten – at barn ser at de får oppmerksomhet og belønning fra å være svake i møte med motgang.

Foreldre – og andre voksne med ansvar for barn – innbiller seg at så lenge de klarer å skjerme barna så mye som mulig fra det alt som er ondt og vondt, så lenge de kan, så går alt bra til slutt. 

I realiteten handler det om at de søker seg vekk fra dårlig samvittighet og det vanskelige ansvaret det er å lære barna sine å skille mellom det som er kjipt og det som er farlig. Til slutt blir alt farlig.

Når barna havner utenfor deres boble som voksne, møter de en rå verden som ikke tar hensyn til boblens lune beskyttelse.

Politikere av alle slag, men spesielt på den autoritære venstresiden, tenker da at vi må fikse dette ved å utvide boblen til å gjelde hele samfunnet, ikke bare hjemmet til dårlige, ansvarsfraskrivende foreldre.

«Safe spaces», nye innskrenkelser av ytringsfriheten, politiet som skal saumfare nettet etter uhyggelige ting, skoler som skal detaljstyre stadig flere deler av barnas hverdag, til og med på privaten. Det finnes ikke grenser for hvor mange områder de vil at staten skal begynne å blande seg i for å beskytte de stakkars barna fra å måtte forholde seg til virkeligheten som den er.

Ansvarsfraskrivelse kamuflert som godhet

Et godt eksempel som har dukket opp i Norge i de siste par tiårene er skolenes regulering av barnebursdager.

Skolene og foreldrene fikk et problem: noen barn falt utenfor, hadde ikke venner, og ble derfor ikke invitert til bursdager. Dette har alltid vært et problem for barna det gjaldt, men nå fikk de voksne så dårlig samvittighet for dette at «noe må gjøres».

Hvorfor blir noen barn ikke invitert i bursdager? Fordi de ikke har venner. Nå kunne man stoppet her og lurt på hvorfor de ikke har venner, og om det finnes noen måte å håndtere det, for å løse resten av problemene som springer ut fra dette. Men det er vanskelig, så da må de finne på noe annet.

Løsningen: Tvinge alle barn på skolen til å invitere alle i bursdagene sine!

Dette fikser problemet for skolen: nå kan ikke foreldrene klage på at deres barn utestenges fra bursdagsinvitasjoner i klassen sin. Lærere og skoleadministrasjonen har da løst sitt eget problem, og kan vise til reglene dersom noen ikke gjør som de har fått instruks om.

Har dette løst det opprinnelige problemet? Har barna som ikke har venner, og som utestenges sosialt på skolen, fått venner? Nei, det har de jo ikke. De har blitt kvotert inn i bursdagene til andre barn, men de har fortsatt ikke venner. De kan se frem til å delta på bursdager, men så må de tilbake til hverdagen uten venner og utestengelse.

Barna lærer da heller ikke en ganske vesentlig lærdom for livet: ikke alle er venner, ikke alle kommer til å like deg, ikke alle kommer overens, du kommer til å oppleve utestengelse, du kommer til å oppleve nederlag på den sosiale fronten. De voksne dyrker en vrangforestilling om at alle barna skal være venner med alle, selv om ikke de er det med alle de andre voksne.

Så skaper man nye problemer: Foreldrene må nå avholde svære selskap med 10–20 barn i stedet for en mengde som passer deres forhold, barna tvinges til å invitere barn de ikke er venner med, ja til og med barn som kanskje er slemme mot dem, kostnadene og forventningene for et selskap øker noe voldsomt.

Konsekvensen av dette er at foreldrene starter et kappløp mellom seg om å ha den flotteste bursdagen i klassen, fordi nå har antallet foreldre de skal sammenligne seg med økt – fordi barna sammenligner og bruker dette som grunnlag for mobbing, må vite.

De med dårligst råd settes da i en knipe hvor de uansett vil måtte skuffe barnet sitt. Enten må de ta seg råd til et flott selskap og la det gå utover andre ting, eller så må de skuffe barnet sitt og tape ansikt overfor de andre foreldrene.

Da spør jeg: Hva har man løst, sånn egentlig? Har man løst problemet til barna som ikke har venner og derfor ikke blir invitert til bursdagsselskap? Nei, man har jo ikke det, man har bare skapt enda fler problemer, mer stress, og fler ting å skulle konkurrere om.

Men de har løst én viktig ting for de voksne: de kan nå alle være enige om at de har vært «gode» mennesker som har «løst» problemet sammen. Så lenge alle deltar i vrangforestillingen, er de alle unntatt kritikk. Det er kritikken og ansvaret de vil unngå, ikke selve problemet.

Alt sammen kan spores tilbake til det Peterson skriver om: foreldre som nekter å være foreldre for sine barn, foreldre som tyr til korttenkte «løsninger» som viser seg å skape flere problemer for dem selv og barna på lengre sikt, foreldre som ikke orker å stå i det vanskelige foreldreansvaret og lære barnet sitt å bli skuffet og møte motgang i livet.

Det sammenfaller med ett av kapitlene i boken til Peterson: Gjør det som er meningsfylt, ikke det som er beleilig.

Foreldre, skoler, politikere, det er mange som gjør det som er mest beleilig for dem selv, koste hva det koste vil. Kortsiktig vinning i form av beleilighet er det eneste mange av disse tenker på. Når konsekvensene av dette dukker opp senere, tyr de til enda fler kortsiktige latskapsløsninger. 

Dette sammenfaller med enda et kapittel i boken: Si sannheten, eller i det minste ikke lyv. 

Når man stadig vekk må dekke over for løgner med nye løgner for å ikke bli avslørt, ledes man inn i et liv av løgn, men også av stress. Det er ekstremt stressende å skulle holde rede på hvilke løgner man har fortalt til hvem, og hvordan alle disse skal henge sammen for å ikke bli avslørt. 

Det er atskillig enklere å si sannheten, for den trenger du ikke å huske.

Å ty til beleilighet hver gang et problem dukker opp er det samme som å lyve til deg selv og andre for å dekke over for andre løgner. Man graver seg lengre og lengre ned fremfor å løse problemet ved kilden – alt for å unngå kortsiktig misnøye og ubehag.

Barna lærer ved å observere. Ser de at foreldrene stadig tyr til løgner og beleilige løsninger på alt som møter dem, lærer de seg at livet handler om å gjøre nettopp det, at livet handler om å stadig la være å løse problemer, og ikke være ærlig med seg selv og andre om det.

Hvor lærte foreldrene dette fra? Enten fra sine foreldre, eller fra samfunnet rundt dem.

Når vi ser hvordan mediene i dag straffer alle som faktisk taler for å se på kilden til problemene vi har, som ærlig og redelig ønsker å snakke om problemene, fremfor å signalisere hvem som er godest, så aner man kanskje hvor dette kommer fra.

Mediene er på sett og vis samfunnets foreldre, og de har også fraskrevet seg foreldreansvaret. Det eneste de virker opptatt av nå er å fremstå gode, koste hva det koste vil. Konsekvensene av dette så vi ved valget av Trump, økningen i oppslutningen til Sverigedemokraterna og andre populistiske bevegelser. 

Folk er lei av at «foreldrene» ikke løser samfunnets problemer, som de må leve med. Folk ønsker seg innerst inne «foreldre» det står respekt av, som setter skapet på plass, som våger å stå i de vanskelige beslutningene, som ikke setter eget behag over andres lidelse.

Jeg bestemte meg iallfall for lenge siden at jeg skal være bedre enn et enkelt elektron: man skal ikke bare velge minst motstands vei, men det som gir den beste løsningen til slutt. Jordan Petersons plutselige oppslutning kan tyde på at det er mange som sulter etter det samme.

Tenk på barnets beste – for resten av livet – ikke det som gir deg selv den enkleste utveien her og nå.