RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
George Gooding

Økt minstestraff for voldtekt fungerer ikke

I 2010 ble minstestraffen for voldtekt økt fra 2 til 3 år. Hensikten var å forebygge mot og dømme flere voldtekter. Slik gikk det ikke; det var forutsigbart.

Forskning på feltet viser at desto høyere minstestraff, desto mer vegrer både de som anmelder og domstolene seg for å anmelde og dømme noen.
Forskning på feltet viser at desto høyere minstestraff, desto mer vegrer både de som anmelder og domstolene seg for å anmelde og dømme noen. Foto: Berit Roald (NTB scanpix)

Det foregikk en «debatt» om gradert straff for voldtekt for noen år siden. Det vil si, en fagekspert (Synnøve Bratlie) argumenterte saklig for gradert straff, mens såkalte feminister angrep henne som en slags forsvarer av voldtekt. Jeg husker en radiodebatt der Bratlie (tror jeg) ble hengt ut på denne måten av motdebattanten.

NRK skrev nylig om at antall dømte for voldtekt har gått svakt ned siden 2010, til tross for voldsom økning i anmeldelser. 

De nevner ikke at minstestraffen for voldtekt ble økt fra 2 til 3 år i 2010, etter en voldsom diskusjon rundt dette i 2009.

Jeg og noen få andre har påpekt gjennom årene at det er merkelig at feministene gikk i "tough-on-crime"-Frp's ærend ved å støtte strengere minstestraffer, helt uten å bry som om det faktisk fungerer, altså at flere blir stilt til ansvar for voldtekt.

Psykiater Synnøve Bratlie foreslo i 2014 å gradere straff for voldtekt, fordi det oppnår bedre resultater for ofrene. Hun ble jagd ut av debatten og stemplet som forsvarer av voldtekt av politisk korrekte feminister. Fire år senere ser vi nå at hun hadde rett.

Forskning på feltet viser nemlig at desto høyere minstestraff, desto mer vegrer både de som anmelder og domstolene seg for å anmelde og dømme noen. Det er derfor fageksperten på radioen anbefalte gradert straff, avhengig av hvor alvorlig overgrepet var.

Feministenes svar til det var og er: voldtekt er voldtekt. Altså, unyansert, emosjonell nonsens som ikke tar innover seg hvordan forskjellige voldtektsofre faktisk opplever alvorlighetsgraden av det de har blitt utsatt for, sammenlignet med andre voldtektsofre.

Den ideologiske ensrettingen hos feministene fjerner alle nyanser som gruppen de forsøker å beskytte selv innehar og er smertelig klar over.

Forskning støtter ikke økning av minstestraffen

En studie om skjerping av minstestraff for voldtekt i Sør-Afrika over en 10-årsperiode viste at økningen ikke fungerte overhodet; den undergravde faktisk kampen mot voldtekt. 

Nå er ikke resultatene i Sør-Afrika direkte overførbare til Norge, men den underliggende psykologien til de involverte består. Det handler tross alt om mennesker.

En feministvenninne av meg i USA jobber som advokatassistent, og har selv blitt voldtatt. I diskusjoner med henne om dette temaet er hun klar på at gradert straff er veien å gå. 

Grunnen er at alle involverte parter vegrer seg mindre for å anmelde og dømme dersom straffen kan stå i forhold til ugjerningens alvor og hva fornærmede faktisk ønsker som oppreisning.

Alle voldtektsofre ønsker seg ikke en minstestraff på 3 år for den som har voldtatt dem. 

Feministene har ikke tatt seg bryet med å faktisk lytte til de det angår. I mange tilfeller ønsker de bare en beklagelse, en innrømmelse på at gjerningsmannen har gjort noe galt mot dem.

Voldtektsofre ønsker å bli trodd, og det får de som oftest ikke når alternativene for gjerningsmannen er å innrømme forholdet og få minst tre år i fengsel – eller nekte for det og slippe unna pga. bevisets stilling. Hvilken voldtektsmann velger ikke sistnevnte med det ultimatumet?

Det er på tide å tenke nytt, det er på tide å lytte til fageksperter, det er på tide å lytte til ofrene, det er på tide å tenke mer nyansert og pragmatisk – fremfor å la hevnlysten og følelsene styre Stortinget mot et enstemmig vedtak som vi nå ser ikke fungerer etter hensikten.

Som studien fra Sør-Afrika sier, så begås som ofte voldtekt i en tilstand der lovparagrafer og minstestraffnivåer ikke melder seg i tankene på dem som begår overgrepet. Voldtekt begås som oftest i en følelsesstyrt og opportunistisk sammenheng, ofte med rus eller alkohol involvert. 

Så da må vi spørre oss selv hva vi ønsker å oppnå. Ønsker vi færre men strengere voldtektsdommer, eller ønsker vi flest mulig voldtektsdommer? Hvilket av disse to virker mest forebyggende, i den grad straffereaksjoner kan påvirke denne type atferd overhodet?

Mennesker har lettere for å avvise muligheten for å bli straffet for noe dersom de ikke ser at det kan skje med noen som dem selv. Få men strenge straffer for noe gir ikke den følelsen; da tenker man bare at det er bare noe som rammer andre.

Hva påvirker deg mer for å fylle ut skattemeldingen riktig: å se en riking bli tatt for storstilt skattesnusk og straffet med flere år i fengsel, eller at naboen blir tatt for litt triksing på skatten og får en bot på titalls tusen kroner?

Jeg lover deg at det er sistnevnte, og det samme vil gjelde med voldtekt.

"Tough on crime" fungerer bare når folk opplever at en atferd medfører mer risiko enn å la være å gjøre den. Når "tough on crime", her i form av økte minstestraffer, fører til færre dommer, oppnår det motsatt effekt.

Konsekvensen for å bli tatt for voldtekt økte med 50 prosent i 2010, men den opplevde sannsynligheten for å bli dømt for det har gått ned.

Skal vi lykkes med å påvirke menns atferd med lovverket – igjen, i den grad det fungerer overhodet – så må vi være pragmatiske og få den opplevde sannsynligheten for å bli dømt for det til å gå opp.

Og så må vi begynne å lytte til ofrene. De ønsker ikke alle å sende noen til fengsel for det de har opplevd. Ofte vil de bare bli tatt på alvor av gjerningsmannen, at de anerkjenner hva de har gjort, og at det ikke var greit, at de har lært og at de ikke kommer til å gjøre det igjen.

Det må gå an å anerkjenne det uten å skulle bli anklagd for å «forsvare voldtekt». Feministene gjør vondt verre ved å anklage eksperter som Synnøve Bratlie for slikt, og gjør at de som kan mest om temaet holder kjeft for å ikke bli behandlet som Bratlie ble.

Sorry seems to be the hardest word, synger Elton John.

Vi må gjøre det enklere å si unnskyld, for til syvende og sist er dette det eneste mange voldtektsoffere vil ha – fordi det innebærer en innrømmelse om at det de sier de har opplevd er sant. 

Økte minstestraffer gir mindre av dette, ikke mer. Så hva ønsker vi egentlig å oppnå? Det bør ikke være å tilfredstille hevnlysten til ideologiske feminister – det bør være å ivareta de faktiske interessene og ønskene til voldtektsoffere.