RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
George Gooding
Sist oppdatert:

Slik hisser mediene opp til svenske tilstander

Falske påstander om rasisme er en gullgruve for mediene, men svært negativt for samfunnet. Dagbladet gir oss en mal på hvordan det foregår.

(Faksimile, Facebook)
(Faksimile, Facebook)

I 2007–2008 var jeg en av de første og eneste til å avsløre at Dagbladet gikk i bresjen for å feilaktig anklage Erik Schjenken for rasisme, basert på feilinformasjon fra noen få vitner.

Dette endte til slutt med at Dagbladet ble dømt i en rettssak med Schjenken, som Høyesterett opprettholdt.

Presseoppslagene den gang førte til at offentlige tjenestepersoner ble trakassert og truet, forholdet med minoritetsgrupper ble forverret, som jeg tror var en medvirkende årsak til at en tyrkisk kvinne på Tøyen ikke fikk øyeblikkelig hjelp raskt nok til å berge livet.

Nylig publiserte Dagbladet nok en lignende sak, som med Antirasistisk Senter i spissen forsøker å blåse liv i en påtatt "Black Lives Matter"-bevegelse i Norge. Saken er basert på en Facebook-video fra en av de berørte.

Artikkelen fungerer som en mal for hvordan mediene melker det såkalte emokratiet ved å hisse opp folk med tendensiøse vinklinger og psykologiske journalistknep, med formål om å skaffe lesere, klikk og annonsevisninger.

NB! Jeg bebreider overhodet ikke de berørte i denne saken for deres reaksjon, hvordan de følte og oppfattet episoden, og ev. hvordan de uttalte seg til Dagbladet. Noe av denne reaksjonen er naturligvis et resultat av at de ikke satt på all informasjon om saken da de opplevde den. Det er menneskelig å reagere på en situasjon ut fra hva man selv vet der og da. 

Det er pressens ansvar å kontrollere opplysninger og presentere en sak balansert og korrekt, uavhengig av hvordan enkelte parter uttaler seg.

Følelser og sympati først

"Raser etter ransaking og fotografering: - Ydmyker guttene" er overskriften.

Her er det fire komponenter som skal spille på følelsene våre:

1. "Raser", det setter tonen for leseren, som også skal "rase".

2. "Ransaking"; her er det faktisk snakk om visitering, men "ransaking" høres drøyere ut og skaper mer sympati. Dessuten brukte de fornærmede i saken dette begrepet selv, vi trenger ikke blande politifaglig kompetanse inn i dette.

3. "Ydmyker"; de fornærmede føler seg ydmyket. Hvorvidt de burde følt seg ydmyket spiller ikke noen rolle, de føler seg det, så da går det i overskriften; ferdig snakka.

4. "Guttene"; begge de omtalte er over 18, men "gutter" får dem til å høres yngre og mer uskyldig ut. Menn ut, gutter inn.

Da er vi godt på vei, vi har lagt et fint grunnlag på vei inn i selve artikkelen. Politiet har "ydmyket" noen "gutter" med "ransaking" og folk "raser". 

Ta frem høygaflene og faklene, nå skal noen tas!

Alltid flett inn en kjendis

De fornærmede i saken er venner med en kjendis. Kjendisen har ingenting med saken å gjøre, men siden han er venner med de fornærmede, hentes han inn for å underbygge sympati for dem.

Kjendiser bidrar med "moralsk autoritet" ved at lesernes positive assosiasjoner til kjendisen blir overført til de fornærmedei artikkelen. Kjendisens omgangskrets får automatisk troverdighet av assosiasjonen med kjendisen.

Leseren tar det for gitt at en kjendis sitt engasjement er genuint og at det de sier er sant, uansett om de egentlig kjenner detaljene i saken. De fornærmedefår overført denne troverdigheten fra kjendisen.

Kjendiskoblingen kommer allerede i første avsnitt etter ingressen.

Ikke ødelegg med fakta

En essensiell komponent av slike saker er å la de fornærmede komme med så mange påstander de vil, uten motsigelser. Påstandene kan gjerne være absurde og tåpelige; de skal jo ikke møte motbør, så da vil de stå seg. 

Har man allerede dyrket sympati og overført autoritet og troverdighet over på de fornærmede, kan man la dem slippe unna med å si hva som helst.

– De sa det hadde skjedd noe på Linderud, og at vi derfor måtte gi dem personinfo. Det er langt til Linderud, så det var litt rart at vi to inne et hjørne på McDonald's på Grorud skulle sjekkes, blir den ene klageren sitert på.

"Det er langt til Linderud" fra McDonald's på Grorud, får vi fortalt.

Journalisten vet følgende:

1. De aller fleste som leser har ingen kunnskap om hvorvidt dette stemmer; geografien i Groruddalen er ikke allmenn kjent.

2. Leseren er allerede sympatiske til klageren, så ved at journalisten ikke korrigerer utsagnet, dannes en forståelse for at det som sies er sant.

3. Så lenge vi avventer til senere i saken med andre opplysninger som stiller denne påstanden i et annet lys, investerer leseren i at dette må være sant, og kommer til å avvise all motstridende informasjon som kommer senere (fra den "slemme" part).

Joda, det er langt å gå fra Linderud til stedet dette skjedde, men det er bare en 5–10 minutters kjøretur.

Senere i saken opplyses det om at politiet: (1) fikk tips om at gjerningspersonene hadde dratt til nettopp denne McDonald's-restauranten; (2) beslagla en bil med våpen på stedet som ledd i saken.

Ved å ikke opplyse om dette samtidig eller før, ledes leseren til å tenke at politiet har konkludert feil ved at det ikke kan være dem fordi de var så langt unna fra der det innmeldte forholdet skjedde.

Per nå tenker leseren at de er sympatisk til disse guttene, en kjendis støtter dem (og kjendiser liker vi), og at politiet hadde null saklig grunnlag for å sjekke disse guttene – de var jo "langt" fra der det skjedde!

Psykologisk vet man at dersom man har investert i en forklaring på hvordan noe er, spesielt koblet til følelser som sympati, kommer man til å senere avvise eller ignorere all motstridende informasjon.

Promoter deg selv og de involverte

Midt opp i dette her prøver journalisten å bygge opp en av de fornærmede med litt ekstra kred: "… Hassan, som blant annet jobber som modell for byrået Team Models." Er det relevant for saken at Hassan er modell for Team Models? Nei, overhodet ikke, men her skal det promoteres og gis ekstra troverdighet! Modeller er jo ordentlige folk, eller hva?

Artikkelen har også to innstikk som promoterer andre artikler: Begge to handler om påstander om diskriminering. Dette fungerer ikke bare som egenreklame og å lede folk over til relatert innhold, det er også et psykologisk triks.

Gjentagelse dyrker en forståelse av at det man leser er korrekt. Ser man andre saker om diskriminering og rasisme mens man leser om en sak om anslått diskriminering, kjøper man enklere at den man leser stemmer. Det finnes jo alle disse andre tilfellene, så da er sikkert dette nok et tilfelle, ledes leseren til å tenke.

Så får den innhentede kjendisen sin promo, i dette tilfellet en rapper hvor man promoterer en ny sang denne har nylig sluppet. Heldigvis passer innholdet i sangen med temaet i artikkelen!

Overdriv ofte og alltid

"– Skjer hele tida" brukes som underoverskrift, et sitat fra en av de fornærmede. Vi skal senere få presentert statistikk som… ikke egentlig viser dette, men det er ikke så nøye. Hvis leseren tenker at det "skjer hele tida", så vil en hver statistikk som viser noe i den retningen oppfattes som bevis for dette.

"– Systematisk" er neste underoverskrift, denne gang henter vi inn den "nøytrale" organisasjonen Antirasistisk Senter til et sitat.

"– Stoppes ukentlig" er neste underoverskrift, også basert på Antirasistisk Senter.

Det er altså tre sitat-overskrifter på rad som alle sier det samme. Gjentagelse, gjentagelse, gjentagelse. Gjentar man noe ofte nok, oppfatter leseren det som om det må stemme. Iallfall når man gir inntrykk av at flere forskjellige sier dette, selv om det i dette tilfellet er den ene parten i saken, og en som er sympatisk med dem.

Så kommer tallene: rundt 10 % av forskjellige grupper minoriteter sier de opplever å bli stoppet av politiet regelmessig. 10 %.

Rapporten er fra Antirasistisk Senter, som altså er parten som kommer med påstandene.

Disse tallene kontrolleres ikke av en tredjepart. Det trengs jo ikke, den "nøytrale" organisasjonen er jo "nøytral", så alt de sier er sant. Det tenker leseren, vet journalisten.

Noen umiddelbare problemer melder seg med denne type undersøkelse: den er basert på selvrapportering, som er viden kjent for å være upålitelig. Man har derfor ingen verifisering eller kontroll på om det de svarer faktisk stemmer.

I tillegg utelater man en ganske vesentlig forklaringsvariabel: at det kan være saklige grunner til at denne 10 %-en av gruppen blir stoppet av politiet.

Vi vet fra SSB-rapporter og mye annet at innenfor deler av Oslo er kriminaliteten blant visse grupper ganske vesentlig.

Journalisten nevner selvsagt ingen av disse faktaene som kan være med å nyansere inntrykket til den "nøytrale" organisasjonen og de fornærmede.

– Hva sier du til at du banker kona?

Etter drøyt 30 avsnitt med ensidig forklaring fra den ene parten, får endelig motsatt side lov til å uttale seg.

Her har leseren allerede blitt lastet med inntrykk, sympati og "fakta" om saken. En part har allerede blitt utpekt som den "onde", og leseren er ikke uten videre særlig interessert i å forstyrre inntrykket de allerede har dannet av saken.

Dette blir som å omtale en rettssak der en mann blir anklaget av kona for mishandling, og da la kona få uttale seg uavbrutt i mange minutter før man vender mikrofonen til mannen og spør hva han sier til at han er en konemishandler.

På fagspråket heter visst dette "samtidig imøtegåelse". Vel, samtidig og samtidig.

Det er ikke før de siste 6 avsnittene i saken vi får vite at:

1. politiet beslagla en bil med våpen på stedet.

2. politiet fikk tips om at gjerningspersoner dro til nettopp den McDonald's de fornærmede ble kontrollert for ID på.

3. politiet kontrollerte flere personer enn de fornærmede på stedet.

4. minoritetsungdommer er overrepresentert i det offentlige rom når og hvor slike saker blir meldt inn i Oslo.

Hvis disse faktaene hadde kommet først, uten sympatibyggingen og kjendiseriet, uten repeterende utsagn fra de fornærmede via mikrofonstativet til avisen, hvordan hadde leseren da reagert?

Journalisten vet selvsagt at mange lesere hopper av midt i saken før de får med seg alle disse faktaene, om de i det hele tatt har kommet forbi overskriften og ingressen.

Helst har leseren blitt så provosert at de deler saken med sinte kommentarer i sosiale medier før de har rukket å lese politiets side.

Da reagerer nemlig andre på samme måte ut fra leserens fremstilling, og de trenger ikke engang klikke seg inn på saken før de deler det videre og er like opphisset.

Ras og del!

Alt det "vesentlige" står jo i utdraget som vises der det blir delt: "Sami (19) og Emmanuel (20) føler seg krenket av Oslo-politiet og vil anmelde. De støttes av Antirastisk Senter og rapperen Hkeem." 

Sleng på en "Fyyyyfaen!" fra en leser, så sprer dette seg som en irriterende men fengende popsang. "Fyfaen" f.eks.

Heldigvis sparte journalisten alle faktaene til slutt, for ellers hadde det ikke blitt noe særlig butikk ut av dette.

Konsekvensene, hvilke da?

Og hvorfor skriver jeg om dette? Jo, fordi dette er svært ødeleggende for samfunnet.

Det er ingen som er tjent med at man nører opp under en følelse blant minoriteter om at de forskjellsbehandles av politiet og samfunnet forøvrig, spesielt når det er basert på faktafeil og feilaktige påstander.

I USA har den type utvikling ført til at politiet har "trukket seg ut" av voldelige områder, fordi de rett og slett ikke gidder å bli anklagd for rasisme ved å være der og holde ro og orden. Ingen politimann i USA blir betalt nok for å risikere å bli ukens "riksrasist" overalt i media, for helt rutinemessig politiarbeid som tas helt ut av sammenheng.

Politifolk i Norge betales bedre, men som vi så i Schjenken-saken og lignende saker, eskalerer det seg fort når media, kjendiser og politikere begynner å blande seg.

Plutselig er man en utskjelt ambulansesjåfør som vurderer selvmord fordi hele samfunnet tror man er en rasist – som man egentlig ikke er.

Konsekvensene blir at nettopp de man hjelper med slik politiarbeid, rammes enda mer. Minoritetsungdommer som utsettes for vold og ender opp i gjengoppgjør står plutselig alene uten at politiet går inn og ordner opp.

Man ender opp i en selvforsterkende negativ spiral der minoritetsungdommer og politiet har mistillit til hverandre, tilstanden for minoritetene blir verre og verre fordi politiet ender opp med å ikke gidde eller tørre å engasjere seg mer på deres vegne.

Endestasjonen for denne utviklingen er det vi ser i Sverige, der regjeringen vurderer å sette inn militæret for å ordne opp i en situasjon som har kommet helt ut av kontroll.

Det er dit vi ender opp dersom Dagbladet og pressen forøvrig, ledet an av Antirasistisk Senter og lignende organisasjoner, fortsetter som de gjør.

Fremfor å løse opp i helt ekte tilfeller av rasistisk oppførsel i politiet, ender man opp med å rope "Ulv! Ulv!" til politiet ikke engang gidder å høre mer fordi de føler seg urettmessig beskyldt.

Man løser ingen verdens ting med denne type "antirasistisk" propaganda i avisene, man gjør bare vondt verre – spesielt for de man later som man vil hjelpe.

Alt for usle annonseinntekter.

 Red anm: Dagbladet er gitt muligheten til å kommentere innlegget, men har foreløpig ikke valgt å kommentere.