RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
George Gooding
Sist oppdatert:

Vår uvitenskapelige likestillings­minister

Linda Hofstad Helleland (H) gikk i strupen på styreleder av NorgesGruppen – fordi han sa sannheten om hvorfor det ikke er 50/50 kjønnsbalanse i næringslivet.

Barne- og likestillingsminister Linda Hofstad Helleland sammen med Petter Stordalen (tv) og Rune Bjerke. 
Barne- og likestillingsminister Linda Hofstad Helleland sammen med Petter Stordalen (tv) og Rune Bjerke.  Foto: Vidar Ruud (NTB scanpix)

Styreleder og eier i NorgesGruppen, Knut Hartvig Johannson, sa den vitenskapelige sannheten på en rundbordskonferanse om kjønnsbalanse i toppledelsen i næringslivet – og ble irettesatt av vår likestillingsminister, Linda Hofstad Helleland.

Det er ikke rart det blir Trump, Listhaug og mer til når establishmentet på høyresiden forblir politisk korrekte vitenskapsfornektere. 

Johannson sa noe så vågalt som dette:

Hvor godt begrunnet er målet om en 50/50 fordeling av topplederne? Er ikke kvinner og menn tross alt litt forskjellig snekret sammen, og har ikke dette konsekvenser for verdivalg og prioriteringer som påvirker kjønnsfordelingen?

Jeg ville heller satset maksimalt på at kvinnene gis de beste mulighetene gjennom politiske rammebetingelser, men ikke minst bedriftsinternt til å realisere egne personlige ønsker, og så får prosentfordelingen bli som den blir uten at det på forhånd gis en forutbestemt såkalt riktig fordeling.

Dette banale utsagnet fikk det til å renne over for likestillingsminister Helleland, som ble synlig irritert og irettesatte ham ved å svare:

Det er ganske enkelt å svare på. Det er mange av oss kvinner som ønsker makt, som ønsker innflytelse, som ønsker lik tilgang på kapital som menn har hatt i mange år. 

Sånne type spørsmål trodde jeg faktisk ikke ble stilt i dag, men det er jo bra du er ærlig, for det er nettopp sånne holdninger vi må endre hvis man tar utgangspunkt i at kvinnen skal stå hjemme ved kjøkkenbenken og ta imot mannen sin, og ta vare på barna

Vi vil til toppen, det har vi klart i politikken og offentlig sektor, næringslivet gjenstår, og det skal vi klare.

Helleland gjør seg selv til talskvinne for alle kvinner, men representerer i realiteten bare en liten andel av kvinner som ligner på henne selv – kvinner som faktisk ønsker toppstillinger.

Ikke alle kvinner er som Helleland

Vitenskapen har lenge vært klar på dette: menn og kvinner i snitt prioriterer og vektlegger forskjellige ting i livet, som gir utslag i kjønnsfordelingen blant de som ønsker å bli toppledere.

La meg sitere konklusjonen fra studien til tre kvinnelige forskere fra Harvard Business School:

We identify a profound and consistent gender gap in people’s core life goals. Across nine studies using diverse sample populations (executives in high-power positions, recent graduates of a top MBA program, undergraduate students, and online panels of working adults) and over 4,000 participants, we find that, compared to men, women have a higher number of life goals, place less importance on power-related goals, associate more negative outcomes (e.g., time constraints and tradeoffs) with high-power positions, perceive power as less desirable, and are less likely to take advantage of opportunities for professional advancement. Women view high-level positions as equally attainable as men do, but less desirable.

Helleland skisserer et valg mellom kvinner som blir toppledere eller forblir ved kjøkkenbenken, mens kvinner i virkeligheten har litt mer nyanserte ønsker for livet.

Forskningen om kjønnenes personlige mål, prioriteringer og ønsker viser at kvinner i mindre grad verdsetter det å være toppleder, fordi det kommer i veien for ting de prioriterer høyere i livet. Kvinner assosierer også flere ulemper ved det å være toppleder enn menn gjør.

Man kan selvsagt gjøre topplederstillinger mer attraktive for kvinner, ved å dempe noen av de negative aspektene ved dem, men topplederstillinger vil alltid innebære en del ting som kun masochistiske mennesker vil utsette seg for – og de er oftere menn enn kvinner.

Av akkurat samme grunn ser man at menn i langt større grad søker seg til yrker forbundet med fare for liv og helse, fordi de rett og slett ikke bryr seg om ulempene ved en jobb de ellers ønsker seg av andre årsaker. 

Som de nevnte forskerne konkluderer, så evner kvinner i større grad å vurdere yrkesvalg på en helhetlig måte, og veie ulemper og fordeler mot hverandre, eller i det hele tatt å ta ulempene med i vurderingen.

Helleland – en kvinne i en lederrolle – ignorerer altså fullstendig hva de fleste kvinner der ute faktisk mener om hvorvidt de ønsker å ha slike stillinger, fordi hun tenker at de alle bør ønske seg det.

Det vitner om en nedlatende holdning overfor andre kvinner som ikke velger som henne, og i det en egosentrisk holdning.

Identitetspolitikk foran vitenskapelig virkelighet

Her er vi vitne til den ekle skyggesiden av identitetspolitikk, der selvutnevnte talspersoner på vegne av en identitetsgruppe skisserer hele gruppens ønsker, og gjør gruppens meninger ensformige langs et begrenset ideologisk plan.

Alle som sier seg uenig med "gruppens" tanker er å regne som motstandere og fiender av gruppen som helhet, slik Helleland viser med sitt sinte motsvar, med anklager om dårlige holdninger hos Johannson – dårlige holdninger han faktisk ikke har!

Johannson er modig som tør å stille kritiske spørsmål om en prosess som forutsetter holdninger som ikke er vitenskapelig forankret. Hellelands respons viser at politikerne er livredde for at noen skal pirke bort i norsk likestillingspolitikk, som er gjennomsyret av ekstremfeminisme.

For er det ikke merkelig, at noen menns unyanserte fokus på makt og innflytelse – på bekostning av alt annet i livet – regnes som idealet som alle kvinner skal strekke seg etter?

Tilbake i virkeligheten er det få av oss som ønsker disse stillingene, nettopp fordi vi har litt mer nyanserte og varierte mål for livene våre.

En ekte feminist hadde kanskje lurt på om kvinnene faktisk er smartere enn mennene som tar disse topplederstillingene.

Kanskje topplederstillingene rett og slett ikke er verdt maset for de aller fleste av oss, og at vi bør være takknemlige for de som i det hele tatt orker å ha dem. 

Penger, makt og innflytelse er faktisk ikke alt her i verden.

Som tidligere styreleder for en liten medlemsorganisasjon, og styremedlem i et boligsameie, så har iallfall jeg funnet ut at toppleder ikke er noe for meg.

Jeg vil heller være den som bidrar til å veilede topplederen til å ta gode avgjørelser. Det er merkelig at Helleland og hennes meningsfeller snakker ned slike roller i næringslivet.

Erna Solberg bør lete etter en ny likestillingsminister som faktisk tar hensyn til vitenskapen og virkeligheten som hennes kvinnelige velgere lever i hverdagen.