RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Gunnar Stavrum
Sist oppdatert:

KrF tar ansvar og sikrer makt og jobber til distriktene

Flertallet på Stortinget lot seg ikke overkjøre av 33.000 nei-stemmer i Finnmark.

SKAR GJENNOM: De borgerlige partiene med André N. Skjelstad (f.v., Venstre), Kjell Ingolf Ropstad (KrF), Norunn Tveiten Benestad (H), Kari Kjønaas Kjos (Frp) og kommunalminister Monica Mæland (H) er enige om å legge nye oppgaver til de nye regionene.
SKAR GJENNOM: De borgerlige partiene med André N. Skjelstad (f.v., Venstre), Kjell Ingolf Ropstad (KrF), Norunn Tveiten Benestad (H), Kari Kjønaas Kjos (Frp) og kommunalminister Monica Mæland (H) er enige om å legge nye oppgaver til de nye regionene. Foto: Gorm Kallestad (NTB scanpix)

- Vi flytter makt og myndighet nærmere folk, oppsummerer Kristelig Folkepartis nestleder Kjell Ingolf Ropstad etter at partiet sikret flertall for regionreformen og for at Finnmark og Troms slås sammen til en region.

Ropstad har helt rett. Dagens fylkeskommune er en vits, blant annet fordi det bare er et fåtall oppgaver som kan flyttes til en administrasjon for 76.000 innbyggere (som i Finnmark).

Finnmark-stemmene utgjør bare drøyt en prosent av antallet stemmer i et normalt norsk stortingsvalg.

Nå får vi 11 regioner, og alle har mer enn 275.000 innbyggere. Da kommer også oppgavene etter - for eksempel ansvaret for fylkesveiene - og mange tusen arbeidsplasser kan flyttes ut fra stat og direktorater, og inn til nye folkestyrte regioner.

I Finnmark er den såkalte «tvangssammenslåingen» fremstilt som et maktovergrep, men det er å sette saken helt på hodet. For tredje gang har landets øverste folkevalgte organ, Stortinget, bekreftet ønsket om en regionreform. Da ville det vært helt håpløst å la 33.000 nei-stemmer i Finnmark få tegne norgeskartet.

Finnmark-stemmene utgjør bare drøyt en prosent av antallet stemmer i et normalt norsk stortingsvalg. Å la dette lille stemmetallet avgjøre hele reformen, er slett ikke demokratisk.

Senterpartiet gir seg  ikke, og vil ha nye omkamper i Stortinget. Det er som ventet. Men det er mer skuffende at Arbeiderpartiet fortsatt snakker med to tunger i regionreform-saken. I valgprogrammet støtter partiet større regioner, men har likevel støttet nei-folket i Finnmark.

Det standpunktet er meningsløst, for hvis man ønsker større regioner, så er det udiskutabelt at Finnmark må slå seg sammen - og det eneste alternativet geografisk er Troms.

En fremtredende regional politiker som Arbeiderpartiets Tore Sandvik i Trøndelag, har vist vei for å demonstrere hvordan reformen kan brukes positivt - og han er utålmodig til å få flere oppgaver ut i regionene.

Som jeg skrev i august, ville det vært skremmende om 30.000 finnmarkinger fikk ødelegge en overmoden reform som har vært vurdert i 30 år. Og når Arbeiderpartiet bøyde av, lå håpet i at Kristelig Folkeparti og partileder Knut Arild Hareide viste ansvarlighet.

Heldvigvis innfridde Kristelig Folkeparti.

Rent konkret betyr Kristelig Folkepartis støtte til reformen at arbeidet kan fortsette i Viken, og at man nå trolig er sikret et kraftfullt regionsenter i Sandvika, Bærum. Nå bør Finnmark vise handlekraft og forhandle seg frem til viktige oppgaver og nye arbeidsplasser til eksempelvis Alta eller Vadsø.

For alle som støtter en overføring av makt og oppgaver fra staten og ut i regionene der folk bor, er en nødvendig start. Nå får regionene tilstrekkelig størrelse til at arbeidsplasser og ansvar kan flyttes ut fra Oslo, og underlegges lokalt folkestyre.

Det er her slagene vil stå i årene som kommer. Og når nye oppgaver og arbeidsplasser flyttes til regionene, er det også naturlig at andre statlige oppgaver deles opp på samme måte - for eksempel politiet (selv om mye nå blir likt).

Samtidig vil man spare rundt 350 millioner kroner årlig på å kutte byråkratiet. Det er penger som bør komme innbyggerne til gode i form av bedre tjenester, for eksempel bedre vedlikehold av fylkesveiene.

Les mer om nærpolitireformen: Fra 27 til 12 politidistrikter

Statsråd Monica Mæland sa i går at hovedprinsippet er at makt ikke skal flyttes fra kommunene til fylkene, men fra staten til de nye regionene. Det er en viktig og riktig avklaring.

Det har vært en tung og konfliktfull vei, men utfallet er den største bølgen av sammenslåinger av norske kommuner og fylker på mange, mange tiår. Og det har Kristelig Folkeparti tatt ansvar for å gjennomføre sammen med den borgerlige regjeringen.

Hva mener du? Er det bra at vi får færre fylkeskommuner og større regioner, eller mener du at lokal folkevilje må bestemme?