Gå til nye Nettavisen

Lyst til å se den nye Nettavisen?

RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Gunnar Stavrum

Mye å gråte over i Venstre

Venstre-leder Trine Skei Grande har lett for å gråte. Men har det offentlig interesse og er tårene et demokratisk problem?
VENSTRE-LEDER: Trine Skei Grande er leder for Venstre og kulturminister.
VENSTRE-LEDER: Trine Skei Grande er leder for Venstre og kulturminister. Foto: Liv Aarberg (Venstre/Flickr)

Denne uken har mediedekningen av norsk politikk gått et skritt nærmere politikernes personlige sfære.

Først med diskusjonen av Venstre-nestleder Abid Rajas sykmelding, og nå sist med dissekering av Venstre-leder Trine Skei Grandes tendens til å gråte i opphetede situasjoner.

- Ubehagelig og veldig vanskelig, sier tidligere Venstre-ordfører Gro Skartveit etter en diskusjon der partilederen kom med en sterk oppfordring mens hun gråt.

TO SIDER OM GRÅT: Dagens Næringsliv har flere artikler om Venstre-lederens tårer.

Skartveit uttaler seg til Dagens Næringsliv, som har hatt flere oppslag om Venstre-lederens gråt. Spekter-leder Anne-Kari Bratten slår et slag for sindighet: - Det beste er å fremstå så stabil man kan, og avstå fra følelsesutbrudd.

Mens psykolog Hans-Petter Karstad mener at man må tåle å oppleve følelser: - Det er greit både for ledere og ansatte og gråte på jobben, men vi er nok heller redde for å vise følelser, sier han til Dagens Næringsliv.

Mens Aftenpostens politiske redaktør Trine Eilertsen mener at "det er ikke god ledelse å være følelsesstyrt, særlig ikke i kombinasjon med lav impulskontroll" og at det er en "forutsetning at alle spørsmål kan stilles uten frykt for at partilederen bryter ut i gråt".

Det er litt vanskelig å få tak i om kritikken går ut på at Venstre-lederen bruker gråt bevisst som en hersketeknikk, eller om hun er emosjonell og lar seg rive med av egne følelser.

Siden ingen til nå har våget å påstå det første, så får man anta at det er det siste som er poenget. I så fall er det altså et demokratisk problem at Venstre-lederen har så mye følelser, og at resten av den lille Venstre-flokken ikke takler det.

Jeg heller til å være enig med psykologen som mener at folk må tåle å håndtere følelser, og at det er vel så skummelt med ledere som er så "profesjonelle" at de verken blir sinte eller lei seg når verden butter imot.

Å spille på motpartens følelsesregister er ikke noe nytt, verken i politikken eller i arbeidslivet. Kåre Willoch var arrogant og bedrevitende og gjorde hva han kunne for å irritere Gro Harlem Brundtland. Noen ledere bruker følelser bevisst til å oppnå lojalitet og kontakt - bare tenk på en mann som Thorvald Stoltenberg.

I Norge har vi hatt tradisjon for å velge politikere av kjøtt og blod. Norske velgere har gjennomskuet glatte broilere, og trukket til brystet politikere som oppleves som ekte. Vi har levd med at Gro Harlem Brundtland både kunne være bydende og dominerende, fordi vi har akseptert at det er sånn hun er.

Venstre har store problemer med å komme på offensiven, og lever faretruende nær sperregrensen. Det er reelle problemer som er til å gråte over for Venstre-folk. Men at partilederen viser følelser er knapt noe problem som fortjener offentlig interesse. Såpass tåler vi.

Hva mener du? Kan man være politiker hvis man gråter, eller er det helt nødvendig å holde hodet kaldt og ikke vise følelser?

Vil du delta i debatten?
Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt. Her kan du enkelt bidra med din mening
(tjeneste under utvikling).