For de fleste er arbeidsledighet en ulykke, og det er om å gjøre å komme seg tilbake i jobb så raskt som mulig.
Samfunnet bidrar til overgangen med ledighetstrygd, men også ved å bruke enorme beløp på videreutdannelse og arbeidsmarkedstiltak.
Bare siden 2010 har Stortinget bevilget nær 9 milliarder kroner i året til slike tiltak, men en fersk rapport fra Riksrevisjonen viser at tiltakene svært ofte ligner mer på en varmestue enn arbeidsformidling.
Smak på tallene: Totalt har altså NAV brukt 50-60 milliarder kroner på arbeidsmarkedstiltak i denne perioden uten stor suksess.
Tre av fire med nedsatt arbeidsevne kom ikke ut i yrkeslivet ett år etter at de avsluttet arbeidsmarkedstiltaket: - En stor andel er ikke kommet i arbeid tross omfattende ressursbruk, sier riksrevisor Per-Kristian Foss.
Les mer: Mange står fortsatt uten arbeid etter deltakelse i arbeidsmarkedstiltak
Alle forstår at det kan være en tung oppgave å hjelpe mennesker med nedsatt arbeidsevne til å komme ut i yrkeslivet. Risikoen er at de ikke oppfattes som attraktive for arbeidsgiverne, og må stille bak i køen.
Men det er nedslående når Riksrevisjonen avslører at NAV i mange tilfeller hverken kartlegger hva arbeidssøkerne kan, eller har en klar plan for hvordan de skal få ny kompetanse for yrkeslivet. Situasjonen blir ikke bedre av at det er mellom 6 og 11 måneders ventetid for å få hjelp.
Her kan du lese hele rapporten:
– Tidlig innsats er viktig for å lykkes med å få personer i arbeid. Lang ventetid kombinert med manglende oppfølging når personer først er i gang i et tiltak, kan føre til at tiltaket ikke gir ønsket effekt. Konsekvensen er at personer som kunne ha kommet i varig arbeid, ikke gjør det. Det er kritikkverdig at et stort antall brukere ikke får oppfølging som forutsatt, sier Foss.
Smak på tallene: Totalt har altså NAV brukt 50-60 milliarder kroner på arbeidsmarkedstiltak i denne perioden uten stor suksess.
Riksrevisjonen med sterk kritikk av Nav
Ikke bare er det en gigantisk sløsing med fellesskapets midler - det er også en fortelling om mange personlige tragedier og ødelagte familieøkonomier.
Dessverre er det et fenomen vi ofte ser at Stortinget kaster gode penger etter dårlige penger, og legger mer energi i øke bevilgningene enn å bedre effekten av pengene. Det er hårreisende når Riksrevisjonen finner at 70 prosent av brukerne eksempelvis ikke har en aktivitetsplan på grunn av «stort saksbehandlingspress».
NAV har altså sin fulle hyre med å få brukt pengene, men uten kapasitet til forsikre seg om at tiltakene kommer til nytte for arbeidstakeren. Konsekvensen er at folk som kunne kommet seg ut i yrkeslivet, forblir utenfor.
Dessverre er Riksrevisjonens forslag til forbedringer puslete og preget av nokså tomme ord. Det som trengs er en grundig evaluering av hva som virker og hva som ikke virker, og at Stortinget blir mer oppfatt av effekten av tiltakene enn av hvor mye som skal bevilges i statsbudsjettet.
Et mulig tiltak er å knytte bevilgningene til NAV til antallet som faktisk kommer ut i arbeid, slik at NAV får økonomiske incentiver til å gjøre jobben ordentlig. Et annet alternativ er å flytte pengene fra midlertidige arbeidsmarkedstiltak til varig økonomisk støtte til arbeidsgivere som tar ansvar og ansetter folk som ikke kan yte 100 %.
Når nesten 60 milliarder kroner er brukt med så dårlig effekt, er det på tide å slå alarm.
Hva mener du? Er det nytteløst å hjelpe folk med nedsatt arbeidsevne ut i arbeidslivet, eller må NAV skjerpe seg?