FNs migrasjonspakt kan beskrives som en blanding av selvfølgeligheter, uklare forpliktelser og enkelte punkter som er direkte i strid med norsk politikk - for eksempel forslaget om at landene skal «oppdra» mediene til å skrive pent om innvandring.

Her kan du lese originalteksten: Global Compact for migration

I Norge er regjeringspartiene delt (Frp sier nei), saken ikke er formelt behandlet i regjeringen og Stortinget ikke er spurt.

Til alt overmål vil Norge bruke stemmeforklaringen til å meddele at man er uenige med en rekke punkter - og til å fortelle at man ikke regner avtalen som juridisk bindende.

Norge skal altså undertegne en avtale vi delvis er uenige i, og som vi heller ikke har tenkt å føle oss bundet av.

Hva skal vi med en slik avtale?

Slik begrunner statsminister Erna Solberg det i sin egen blogg: - Vi trenger et felles utgangspunkt for å håndtere flyktning-situasjonen i verden. Derfor har Norge sagt ja til å slutte seg til FNs migrasjonsplattform. Men enigheten gir ikke Norge nye forpliktelser, skriver hun.

Jusprofessor Maja Janmyr ved Universitetet i Oslo bekrefter at plattformen ikke er formelt bindende, men sier at plattformen har progressive punkter og at «disse punktene kan med tiden utvikles til sedvanerett om tilstrekkelig mange stater oppfatter seg forpliktet til dette», sier hun til Faktisk.no.

Og langs disse linjene går debatten og overdrivelsene. Motstanderne mener at det nå blir nærmest fritt frem for innvandring av migranter, mens tilhengerne mener at migrasjonsplattformen bare setter økonomisk migrasjon inn i et ordentlig system.

Statsminister Erna Solberg nedtoner forpliktelsene: - Vi legger til grunn at vi ikke påtar oss noen forpliktelser til å liberalisere innvandringspolitikken, hevder hun i bloggen og på Facebook, der hun har fått 1.100 kommentarer og mye motbør.

Den tøffeste meldingen kommer fra Nobelkomité-medlem Asle Toje, som skriver følgende om avslutningen på Erna Solbergs blogg: - Slik skriver en politisk rådgiver som er sikker på at velgerne er idioter.

Hvis man leser teksten til migrasjonsplattformen, så er det mange selvfølgeligheter. Migranter har selvsagt - som alle andre - grunnleggende menneskerettigheter. Men disse har Norge tilsluttet seg for mange tiår siden.

Plattformen består av 23 mål for hvordan man bedre skal håndtere de anslagsvis 258 milioner migrantene i verden. Målene er uforpliktende, men innvandringsmotstandere frykter at de likevel blir moralsk bindende og at de på sikt kan bli offisiell politikk.

På noen punkter er plattformen konkret. Blant annet skal landene som underskriver unngå å bruke stengte migrasjonsmottak, og sørge for at migrantene får rettigheter.

Landene forplikter seg også til å lage internasjonale nettsider som lister opp slike rettigheter.

Også på Stortinget er det gryende misnøye og uro over at saken har vært dårlig belyst. Senterpartiets stortingsrepresentant Sigbjørn Gjelsvik skriver på Facebook at «både folk og folkevalgte fortjener bedre svar enn det vi så langt har fått!».

Det punktet som foreløpig har møtt mest motstand går på at landene nærmest skal oppdra mediene i hvordan de skal dekke migrasjon.

Landene som underskriver vil «promotere uavhengig, objektiv kvalitetsrapportering fra medier, inkludert internettbasert informasjon, inkludert ved å gjøre mediefolk følsomme og utdannet på migrasjonsrelaterte saker og terminologi, investere i etiske rapporteringsstandarder og annonsering, og stanse bevilgninger og annen støtte til medier som systematisk promoterer intoleranse, fremmedfrykt, rasisme og andre former for diskriminering av migranter, i full respekt for pressefriheten».

Norge er altså i ferd med å skrive under på at landene skal oppdra mediene til å skrive på en bestemt måte om innvandring.

Dette reagerer Norsk Redaktørforening selvsagt på: – Offentlige myndigheter skal ikke instruere mediene, det er ikke deres oppgave å drive opplæring av journalister i sensitiv språkbruk, ser assisterende generalsekretær Reidun K. Nybø til NTB.

Hun har helt rett. Norske medier har en selvsagt rett og plikt til å beskrive også problemene ved migrasjon og innvandring uten å bli tatt i skole av staten.

Det er et åpent spørsmål hvordan Statistisk sentralbyrås innvandringsregnskap og økonomiske modeller for å beregne samfunnsmessige kostnader av innvandring fra ulike land vil møtes av FN-plattformens ordlyd om å slå ned på offentlige myndigheters profilering av migranter.

Med andre ord: Migrantplattformen slår delvis inn åpne dører ved å migranter rettigheter de allerede har, og delvis holder man opp målsetninger mange av underskriverne ikke vil følge opp.

Verden har nok av uklare internasjonale konvensjoner, og det er lite betryggende at Norge skal signere uten en reell åpen og demokratisk debatt. Derfor bør Norge avstå fra å stemme inntil man har en plattform uten planer om å oppdra pressen.

Hva mener du? Bør Norge undertegne FN-plattformen, eller bør den legges i skuffen?