17. mai markerer millioner av festkledte nordmenn grunnlovsdagen. Noen vil gjøre dagen til nasjonalistenes festdag, andre vil ha en fredelig feiring av flerkultur og integrering.
Dette er bakgrunnen for at det hvert eneste år dukker opp en debatter som om det skal være lov med andre lands flagg i på 17. mai, og om NRKs valg av programledere er provoserende for norske nasjonalister.
Nettavisen er kritisert for å slippe til synspunkter i disse sakene, men det er en kritikk vi lever godt med. De som kan sin historie vil huske at Eidsvoll-mennene fremsynt og radikalt vedtok grunnlovens paragraf 100: «Ytringsfrihet bør finne sted».
Ytringsfriheten beskytter ikke tannløse festtaler på 17. mai. Det er de støtende og provoserende ytringene som trenger et vern. Eller som det heter i grunnloven: «Frimodige ytringer om statsstyret og hvilken som helst annen gjenstand er tillat for enhver».
Norge er et mangfoldig land. Vi har en innvandrerbefolkning på 750.000 personer, og det er 19 år siden Arbeiderparti-politikeren Rubina Rana skrev seg inn i historiebøkene som den første innvandrer som var leder for 17. mai-komitéen i Oslo.
Nettopp dette mangfoldet ønsket NRK å markere ved sitt valg av programledere for den planlagte 17. mai-sendingen fra Oslo. Valget gledet mange, og provoserte andre. Og den diskusjonen tåler vi i en liberal avis som Nettavisen.
Les Karine Haalands blogg: Her setter NRK opp rasistfellen
Les Martine Aurdals svar i Dagbladet: Verdiene vi feirer på 17. mai hånes av hatefull nasjonalisme
Dagbladets kommentator mener at «Gunnar Stavrum lar Nettavisen bli den fremste plattformen for ekskluderende nasjonalisme i forkant av dagen».
Martine Aurdals kritikk viser at det koster å slå ring om friheten til å ytre provoserende meninger.
Så vil noen innvende at retten til å ytre seg ikke automatisk er en rett til å slippe til orde, og at redigerte medier må gjøre et valg. Det er også riktig.
Men responsen på Haalands blogg på sosiale medier viser at hun ikke er alene om sitt synspunkt.
Etter min oppfatning er det viktig at slike debatter lever og foregår i redigerte medier og i det offentlige rom, og ikke under overflaten i sosiale medier og ekkokamre.
Det følger av en slik liberal holdning at også de som lar seg provosere av NRKs valg av programledere får slippe til og ytre seg, selv om andre vil legge lokk på ytringene.
For som det heter om ytringsfriheten i grunnloven vi faktisk skal feire: «Det kan bare settes klart definerte grenser for denne rett der særlig tungtveiende hensyn gjør det forsvarlig opp imot ytringsfrihetens begrunnelser».
Når millioner av festkledte mennesker feirer 17. mai i Norge, så gjenspeiler de at landets befolkning har ulike hudfarger, forskjellig nasjonal bakgrunn og et mangfold av religiøse og ikke-religiøse livssyn.
Der har verden faktisk gått videre siden 1814, og den første versjonen av grunnloven sa at «Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget».
Den skammelige paragrafen ble opphevet i 1851. Siden har Norge fått allmenn stemmerett - først for menn, så for kvinner. Vi har fått et samfunn med likestilling, sosial utjevning og religionsfrihet - i en velferdsstat med universelle rettigheter til utdanning og helse.
For meg er Barnetoget under Slottsbalkongen på 17. mai et av de fremste symbolene på det moderne og inkluderende Norge. Man blir stolt og glad over å se fellesskap og entusiasme på tvers av etnisk bakgrunn eller religiøs tro.
Det kan vi blant annet takke ytringsfriheten for.
Hva mener du? Skal 17. mai bare være en festdag, eller tåler vi nasjonalistiske ytringer som kan være provoserende?