RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Mette Hanekamhaug

Demokratiets største fiende er likgyldighet

Rundt halv seks i dag morges befant jeg meg på flytoget fra Oslo S til Gardermoen. Nå vil jeg først benytte anledningen til å understreke at jeg ikke har til vane å lytte til andres samtaler, og prøver stort sett å la andre få snakke uforstyrret og privat. Likevel var det noe spesielt i dag som gjorde at jeg fanget opp hva de to jentene foran meg snakket om.

Jeg er nemlig portrettert i denne månedens utgave av Det Nye, da de har intervjuet tre ulike jenter om en spesiell dag i livet. Min var da min første arbeidsdag på Stortinget. De to jentene som satt foran meg var vel rundt min alder og jeg la merke til at hun ene satt og leste nettopp i dette bladet. I det hun bladde over til siden hvor jeg var intervjuet klarte jeg ikke dy meg - og kikket derfor litt ekstra opp fra min egen lektyre for å fange opp hva de eventuelt ville kommentere med dette.

Og det som ble kommentert skremte og skuffet meg.. Leseren av bladet spurte hvem dette var, hvorpå hun andre svarte at "jo det var hun yngste stortingsrepresentanten, hun Hanekamhaug" (har bitt meg merke i at folk av en eller annen grunn har merket seg det etternavnet - mon tro hvorfor? :p ). Og den videre samtalen løper omtrent som følger; "tenk hvor kjipt det må være å ha en jobb når du må vente til du er rundt 50 før du får gjort noe/får gjennomslag".

å høre dette føltes nesten som en liten neve i magen. Er det dette inntrykket dagens ungdom har av demokratiet vårt? Er det rart valgdeltakelsen hos ungdom er lav - og synkende - når noen (flere for alt jeg vet) oppfatter demokratiet vårt på en slik måte?

Demokratiets største fiende er likegyldighet, og jeg har forståelse for de ungdom i dagens samfunn som ikke finner det vits å interessere eller engasjere seg i politikk. Spesielt om det er slik de ser den for seg! Vi har i dag et mye mer representativt Storting, noe jeg er utolig glad for. Vi trenger politikere fra alle aldre, kjønn, opprinnelse og yrkes/utdanningsbakgrunn. Vi trenger et mangfold, et utdrag fra befolkningen som best representerer alle sosiale lag. Og det er viktig å få frem at vi alle - alle 169 innvalgte stortingsrepresentanter - er valgt inn på et likeverdig grunnlag og har en like sterk stemme i landets nasjonalforsamling.

Litt av skylden for deres oppfatning legger jeg også litt på medienes fremstilling av alle våre yngre politikere. Rett etter valget opplevde jeg en pågang av mediene, hvorav samtlige stilte spørsmålet; tror du at du vil bli tatt alvorlig som stortingets yngste? Slik konstruerte de gjennom sine spørsmål en situasjon hvor alder hadde innvirkning på ens stemme innad i Stortinget, i partiet, i det politiske arbeidet. Ved å ha fokus på det spørsmålet skapte de inntrykk av at dette var noe som kom til å bli et stort problem.

Det er viktig for meg å understreke at alle 169 representanter på Stortinget er innvalgt på samme grunnlag, de er innvalgt for å representere et parti, et fylke og folket - i kraft av sin politiske bakgrunn, engasjement og verdier. Alles stemme teller like mye i Stortingssalen, og i komitèarbeidet vektlegges dine faglige evner og ditt arbeid - ikke din alder eller kjønn.

Jeg ser på det som en fordel å være ung på Stortinget, spesielt i utdanningskomiteen der jeg sitter. Jeg har mye å komme med, og sitter inne med god kunnskap om hvordan dagens skolesystem faktisk fungerer og kjennes på kroppen. Jeg var student i fjor - jeg vet hva det vil si å få et stipend som ligger under fattigdomsgrensa. Jeg gikk på vgs for få år siden - jeg vet hvor viktig det er med fritt skolevalg, anonym retting av prøver og mer praksisretting av yrkesfag. En ting er å være 60 år og lese om skolesystemet i dag - en annen ting er å være 22 år og midt oppi det selv. Jeg håper de to jentene på flytoget leser dette, og ser at vi ungdom har noe å komme med, vi har noe å bidra med! Det er ikke bare 50-åringer som skal styre dette landet - det er oss. Vi som er ung må aldri betvile at også vi har en viktig stemme, og den må vi tørre å bruke.