*Nettavisen* Nyheter.

Er mentale lidelser tabu?

Litt av grunnen til at jeg valgte å starte denne bloggen var at jeg ønsket bidra til å gi spiseforstyrrelser et ansikt. Bidra til å spre informasjon om hva dette er, bidra til å fjerne tabuer og forhåpentligvis kunne bidra til å hindre andre i å havne i samme spor.

Mentale lidelser er fremdeles tabubelagt i samfunnet vårt, noen mer enn andre. Heldigvis er dette i endring, og folks kunnskap om og forståelse for hva mentale lidelser faktisk er øker. Noe av årsaken til dette er nok at stadig flere, både kjente og ukjente, har valgt å stå frem og være åpne om sin lidelse. Dette bidrar til å bygge ned fordommer, gi sykdommer et ansikt og ufarliggjøre en del av disse. Bra!

I den perioden jeg var sykemeldt på grunn av anoreksi søkte jeg etter relevant lektyre om temaet. Søkte desperat etter bøker og magasin, artikler og forskning, blogger og personlige historier fra andre som enten hadde erfaring med dette selv eller som hadde kunnskap på feltet. Jeg søkte trøst i å vite mer, både om de harde fakta rundt sykdommen og de erfaringsbaserte. Og jeg fant mye. Men en ting jeg fant lite av og som jeg opplevde et savn etter var de som ikke malte ting rosenrødt. De som ikke fremstod som perfekte eksempler på noen som hadde vært gjennom noe tøft, hadde reist seg og i dag hadde det bare bra - på alle plan. Det er ofte solskinnshistoriene som blir presentert. De som hadde slitt, men som nå levde livet. De som hadde hatt problemer, men nå var symptomfri.

For all del - jeg gleder meg selvfølgelig på deres vegne, det handler ikke om det. Men det handler om at jeg ofte satt igjen med en styrket følelse av mislykkethet etterpå. En følelse av at «alle andre klarer jo å bli helt frisk, hvorfor klarer ikke jeg?». Det bidro dermed til en ytterligere forsterkelse av tanken og følelsen av ikke å strekke til, ikke være bra nok. Derfor ønsker jeg å blogge her, nettopp for å vise at veien kanskje ikke alltid er en bein strekning. Vise at veien har noen fartsdumper her og der, ødelagte strekninger som krever omkjøring og kanskje en eller annen avsporing fra hovedveien.

Nettopp dette har jeg vært nødt til å minne meg selv på den siste tiden, de siste ukene. Ting har gått litt i stå med Adrian, med maten, med treningen, med de mentale prosessene jeg vet jeg må gjennom. Jeg sitter med følelsen av å ha satt ting litt på vent igjen, tenke «jeg skal bli frisk, jeg skal arbeide med dette, bare ikke nå, bare ikke helt enda». Føler meg som den evige «mandagsstarteren».. Men slikt lurer bare en selv, jeg vet at jeg ikke kan utsette det, jeg vet at i morgen dukker det opp en ny unnskyldning. Det at jeg sliter litt med å ta tak, bestemme meg og utvise den staheten også her som jeg er så flink til på andre områder i livet mitt - det sliter på selvtilliten, selvfølelsen. Jeg får dårlig samvittighet overfor venner og familie, Adrian og andre, dårlig samvittighet overfor meg selv og det at jeg ikke klarer være det mennesket jeg så ønsker å være. Men dette er kontraproduktivt, å rakke ned på meg selv bidrar ikke til å gjøre det bedre, men heller forsterker situasjonen. Jeg må minne meg selv på årsaken til bloggen - vise at veien ikke er lett for alle! Og erkjenne at det for meg kanskje tar litt lengre tid, er litt vanskelig, og akseptere det. Klare å akseptere mine feil og mangler, min «shortcoming» akkurat på dette området. Tenke at ting tar tid, og at det viktigste er at jeg beveger meg i rett retning. Og det gjør jeg, både fysisk og psykisk. Avstikkerne er av og til for mange og for lange, men jeg befinner meg fremdeles på veien som peker i riktig retning. Og det skal jeg fortsette med!

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Annonsebilag