RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Mette Hanekamhaug

Fra tabu til kult?

Den siste tiden har jeg fulgt med på artikkelserien «med sjelen på utstilling» i Aftenposten. Innlegg som fokuserer på befolkningens mentale tilstand, på sykdomsutviklingen, på utfordringene. Dette synes jeg er veldig positivt, og et tydelig tegn på at mental helse blir tatt på alvor.

Tabuene rundt psykiske lidelser er kraftig redusert de siste årene. En ser at noen av dem kanskje henger igjen blant den eldre delen av befolkningen, mens blant yngre generasjonene er dette knapt en utfordring lengre. Ja, utviklingen har faktisk gått i den retning at en nærmest kan påstå at psykiske lidelser er gått fra tabu til kult, fra skamfullt til skryt, fra bortgjemt til fanesak.

En hører stadig flere som uttrykker at de er deppa, en slags ny folkesykdom. Det som før var værsjuk er nå blitt høstdepresjon, det som var følelsesmenneske er blitt bipolar og det som var aktiv er blitt ADHD. Kanskje vi i en iver etter å forstå og akseptere, diagnosere og klassifisere er gått over til en sykeliggjøring av oss selv? De sier at 1 av 3 vil «lide av depresjon» i løpet av livet, hvor ble det av «de fleste opplever motgang, sorg og utfordringer» i løpet av livet?

Jeg vil på ingen måte tilbake til tabulegging av psykiske lidelser, ei heller ta til orde for ikke å ta mennesker med psykiske lidelser på alvor. Jeg av alle vet jo hvor viktig det er å bli sett, få hjelp, at det ikke er flaut å ikke klare alt selv. Min bekymring er heller at denne normaliseringen av psykiske problemer, denne til tider misbruken av psykiske diagnoser er med på å svekke alvorligheten til og behandlingen av de virkelige krevende psykiske lidelsene. Dersom «alle» lider av depresjon, hvordan skal en da sørge for at de som virkelig har denne lidelsen blir tatt på alvor. Har vi overdiagnosert- og akseptert dette så mye at vi har vannet ut begrepene?