RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Hege Bjørnsdatter Braaten

Nei, vi trenger ikke en egen sykkelpolitikk for kvinner

Kvinnepolitisk leder i SV, Marthe Hammer, mener vi trenger en egen sykkelpolitikk for kvinner. «Jeg vil at man skal kunne sykle med skjørt. At man kan ha kurv frempå sykkelen», sier hun i et intervju med Bergens Tidende, og viser til at bare 1 av 3 syklister i Oslo er kvinner.

Vel, jeg er 1 av 3. Jeg sykler nesten daglig, og jeg sykler stadig vekk i skjørt. Det har vært innslag av sykling med høye hæler også, men av praktiske årsaker bytter jeg ofte til flate sko når jeg skal sykle. Nevnte jeg forresten at jeg har rosa sykkel med blomster på? Det blir liksom ikke mer feminint, og jeg klarer ikke helt å se Hammers poeng med at sykling skulle representere noe spesielt maskulint.

 

Maskulint? Ikke spesielt, tror jeg. Foto: Hege Bjørnsdatter Braaten

Jeg sykler ikke for å trene, jeg bruker sykkelen som fremkomstmiddel. Utrolig praktisk når man både bor og jobber i byen. Alle som har stått på en klam t-bane en tidlig morgen eller hektisk ettermiddag, vet at frisk luft på to hjul er å foretrekke både for humør og tidsbruk. Bil er utelukket, køen gjør veiene i sentrum ubrukelig om man vil raskt fram. Neppe et maskulint irritasjonsmoment dette heller.

Så hvor kommer dette forslaget fra? Kvinnesaken kjenner tydeligvis ingen grenser - nå skal den inn i sykkelpolitikken også. Vel, det blir bare underlig.

Hammer mener det handler om trygghet. At kvinner opplever det som mer farlig å sykle enn det menn gjør, og farlig er det naturlig nok fordi det er så dårlig tilrettelagt.

Jeg sier ikke at ikke Oslo - og sikkert flere norske byer - kunne blitt bedre tilrettelagt for syklende. Det mangler fortsatt et sammenhengende sykkelveinett i hovedstaden, og ambisjonene kunne nok vært høyere enn bare å få ferdig dette. Samtidig er jeg aldri redd når jeg sykler i Oslo. Sikkert fordi jeg kjenner byen, og vet hvor jeg skal sykle. Jeg sykler aldri Thorvald Meyers gate. Der er det trikker og biler i skjønn forening, mens det både i Markveien og Toftes gate (altså de to nabogatene), er sykkeltfelt med fritt leide. I alle fall når barnevogner og vimsete fotgjengere holder seg unna. Slik er det mange steder i byen.

Jeg sykler aldri på fortauet, sjansen for å få en fotgjenger i eikene er for stor, og jeg gidder ikke å falle av sykkelen. Jeg sykler i steden i veibanen, dersom det ikke er egen sykkelvei. Det funker fint, jeg holder meg til høyre, kjører på grønt lys, og sjekker at det er klart til venstre når jeg skal inn i rundkjøring. Jeg har aldri blitt påkjørt, vist fingeren til eller blitt tutet på av illsinte bilister. Ikke får jeg prestasjonsangst om en mann i gul trøye skulle komme til å sykle forbi meg, heller.

Men jeg blir provosert når jeg tillegges noen "feminine egenskaper", der jeg settes i bås, sammen med alle andre kvinner. Spesielt når man skal lage politikk ut av dette. Jeg kjenner mange damer som sykler, og jeg kjenner mange menn som ikke gjør det. Noen av sistnevnte synes sikkert det er skummelt, mens noen av førstnevnte har både kurv og skjørt, og synes sykling er topp. Kanskje har de til og med gul trøye og tar seg en treningstur på tohjulingen, selv om det, i følge Hammer, er en typisk mannegreie.

Det er mye som kan gjøres for at flere skal bruke sykkel, men en tankegang der "kvinneegenskaper" skal styre prioriteringene er vel et tankesett vi var ferdig med etter kvinnefrigjøringa på 1960 og -70-tallet. Gi oss heller flere bysykler - også uten for Ring 2, gi oss flere parkeringsmuligheter og sørg for enda bedre trafikkopplæring, slik at fotgjengerne holder seg unna våre felt. Bare for å begynne i det små, mener jeg.