RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Himanshu Gulati
Sist oppdatert:

Støres grisete parlamentarisme

Når Støre setter mangeårige konstitusjonelle skikker til side for å skåre politiske poenger, blir Stortinget redusert til en arena for barnehage-parlamentarisme
Leder i Arbeiderpartiet (Ap) Jonas Gahr Støre. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
Leder i Arbeiderpartiet (Ap) Jonas Gahr Støre. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix Foto: Håkon Mosvold Larsen (NTB scanpix)

Politisk uenighet er bra. Det er faktisk både viktig og en nødvendighet i et demokrati og flerpartisystem. Vi trenger en opposisjon som er uenige og kritiske til den enhver tid sittende regjeringen.

Når opposisjonens strategi imidlertid blir å misbruke parlamentariske kontrollmekanismer og å sette flere tiår-lange konstitusjonelle skikker til side for å kunne skåre billige poenger mot politiske motstandere, er det både grovt uansvarlig og en illustrasjon på manglende respekt for parlamentarismens spilleregler

Politisk uenighet ikke nok for mistillit

La meg forklare nærmere: jeg er den kanskje sterkeste motstanderen av Miljøpartiet De Grønnes bilfiendtlige politikk i Oslo. Jeg kan ikke fordra det MDG holder på med. Jeg hater det. Dette vil imidlertid ikke gi meg grunnlag for å fremme et mistillitsforslag mot MDGs miljø- og samferdselsbyråd Lan Marie Nguyen Berg. Hun er byråd fordi Oslos innbyggere ved forrige valg ga venstresiden i Oslo flertall. Jeg kan være politisk uenig med henne, men velgerne har gitt henne rett til å være med å styre Oslo.

Om byråd Lan imidlertid viste seg å ikke ha kontroll på en av sine underliggende etater, hadde latt forbruket på et offentlig prosjekt stige langt utover budsjettrammen, hadde holdt tilbake opplysninger eller blitt tatt i løgn til bystyret, så hadde jeg imidlertid hatt et legitimt grunnlag til å kunne fremme et parlamentarisk mistillitsforslag mot henne.

Arbeiderpartipartileder Jonas Gahr Støre har ved tre anledninger det siste året valgt å legge til side slike konstitusjonelle skikker og spilleregler som er blitt til gjennom flere tiår med demokratistyre. Dette har han tilsynelatende gjort for å kunne skåre noen billige poenger og få medieoppmerksomhet. Han har opptrådt på en inkonsekvent, panisk og grisete måte som opposisjonens leder burde holdt seg for altfor god til å bli fristet til.

Det første eksempelet på dette så vi i juni i fjor, da en stortingsrepresentant fra FrP valgte å melde seg ut av partiet. Da FrP i etterkant ønsket å endre på hvem som skulle representere partiet på plassene partiet har til rådighet i diverse internasjonale organisasjoner og delegasjoner, satt Støre ned foten. Med dette brøt han en lang tradisjon om at partiene på Stortinget selv velger hvem som skal representere de i de internasjonale delegasjonene de har fått tildelt plasser til som følge av sin oppslutning ved valget.

Det neste eksempelet på at Støre la flere tiårs parlamentarisk kutyme til side, så vi under valget av medlemmer til Nobelkomiteen i høst. Arbeiderpartiet har tidligere valgt den sittende stortingspresidenten, Stortingets øverste representant (Torbjørn Jagland i 2008), til leder av Nobelkomiteen. Arbeiderpartiet har også vært med å velge daværende vara til Stortinget, Inger Marie Ytterhorn, som FrPs kandidat til komiteen i år 2000. Da FrP i høst ønsket å velge Carl I. Hagen (nå 2.vara til Stortinget) som medlem til komiteen på plassen som FrP bestemmer over, valgte imidlertid Støre å snu opp-ned på himmel og jord for å endre reglene raskest mulig slik at stortingsrepresentanter og varamedlemmer ikke lenger kunne sitte i Nobelkomiteen. NRK satt i en Brennpunkt-dokumentar tidligere denne måneden fokus på Støres inkonsekvente handlemåte i denne saken.

Listhaug-saken denne uken er det siste eksempelet på Støres manglende respekt for konstitusjonelle skikker. Sylvi Listhaug er en kontroversiell politiker, og hennes politiske motstandere misliker henne meget sterkt. Hun ble imidlertid statsråd fordi velgerne ga de borgerlige partiene flertall ved valget og således ga FrP fornyet tillitt i regjering. Det er derfor ikke meningen at Arbeiderpartiet eller Støre skal være enig med henne i alt.

Listhaug la ut et innlegg på Facebook som var skarpt formulert. Regjeringen hadde fremmet et forslag for Stortinget som skulle gjøre det mulig å frata statsborgerskapet fra mistenkte fremmedkrigere (IS-krigere i Syia/Irak og lignende). Dette skulle kunne gjøres uten en domstolsbeslutning, men ved uenighet skulle en domstol ta stilling til avgjørelsen etter at den mistenkte fremmedkrigeren var fratatt statsborgerskapet. PST var ute og forklarte hvorfor de støtte tiltaket. Jeg skrev også om hvorfor dette er viktig for å hindre at potensielle terrorister får bevege seg fritt inn og ut av Europa.

Listhaug skrev på Facebook at Arbeiderpartiet var mer opptatt av terroristers rettssikkerhet enn bekjempelse av terror, ettersom de ikke hadde støttet forslaget. Selv om saken utelukkende handlet om fremmedkrigere (IS-jihadister, osv), reagerte mange på innlegget og Støre valgte å koble det til 22.juli-tragedien. Listhaug beklaget til slutt innlegget. Statsministeren og regjeringen beklaget også innlegget, slik Støre hadde krevd at de skulle gjøre. Han valgte likevel å støtte et mistillitsforslag mot Sylvi Listhaug basert på Facebook-innlegget hun hadde skrevet og senere beklaget, selv om parlamentarisk mistillit er en kontrollmekanisme som er ment for å ansvarliggjøre statsråder som har tilbakeholdt informasjon til Stortinget eller hatt manglende kontroll på offentlige oppgaver de har ansvar for.

Som om dette ikke var nok, kom Støre også med direktiver til statsminister Erna Solberg om hvilke statsrådsposisjoner han kunne akseptere at Listhaug fikk besette i hennes regjering. Dette var et så fullstendig brudd på maktfordelingsprinsippet og viste en så manglende respekt for rollefordelingen i et parlamentarisk styresett at statsministeren ble villig til å stille kabinettspørsmål.

Støy og kritikk gir ikke oppslutning

Jeg ønsket å komme med et velmenende råd til Jonas Gahr Støre. Selv om han har vært både offensiv og meget synlig i mediene i en rekke saker den siste tiden, tror jeg ikke han vil oppleve noe særlig økt oppslutning på meningsmålingene. Sakene som Støre har vært mest opptatt av å fronte har utelukkende handlet om å kritisere regjeringen og å skape støy. Han har brukt masse energi på å hindre at Carl I. Hagen ble valgt til Nobelkomiteen, få Listhaug til å gå av som følge av et Facebook-innlegg, kritisere statsminister Erna Solberg for å bruke for lang tid på å gjennomføre regjeringsforhandlinger etter valget, og lignende typer saker.

Det er sikkert bra for en politiker å være veldig synlig i media. Jeg tror imidlertid ikke Jonas Gahr Støre får økt oppslutning og eller blir norsk statsminister ved å kritisere regjeringen ved enhver korsvei og hele tiden prøve å skape bråk. Disse sakene handler ikke om politisk substans eller politiske løsninger. Vil Støre bli noe annet enn en opposisjonsleder, bør han slutte å skåre billige poenger ved å tilsidesette flere ti-årlange parlamentariske spilleregler, og heller fokusere på å fortelle om sin egen politikk.