RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Jan Egeland

Dødsmarkene kan vende tilbake

Trekker vi oss ut av Den sentralafrikanske republikk nå, kan dødsmarkene snart vende tilbake til det krigsherjede landet.

Etter to år med brutal konflikt i Den sentralafrikanske republikk er signeringen av en nedrustningavtale med ti væpnede grupper forrige måned et lite skritt i riktig retning. Men krisen er langt fra over: Nær 900 000 mennesker måtte flykte fra sine hjem i 2013 og 2014. De fleste er fortsatt for redde til å vende tilbake.

Denne siste krigen startet da en gruppe opprørere, kjent som Seleka, styrtet tidligere president Francois Bozizé i mars 2013. Kampene mellom hovedsakelig muslimske Seleka og kristne Anti-Balaka militser ført til en rekke alvorlige overgrep mot sivilbefolkningen og en separasjon av landet langs sekteriske linjer. Nå er det oppgaven til en overgangsregjering å gjenoppbygge et land som fremdeles er preget av mistillit og der økonomien ligger i ruiner. Over halvparten av landets befolkning trenger humanitær hjelp.

 

Internt fordrevne i Dekoa. Foto: Flyktninghjelpen/Jose Cendon

26. mai møttes giverland, FN systemet og landets regjering i Brussel for å diskutere humanitær støtte til Den sentralafrikanske republikk. Mitt budskap fra oss som jobber på bakken var at givere, naboer og nasjonale aktører må forplikte seg til en langsiktig satsing for å bidra til varige endringer. Den lange rekken av tidligere konflikter må nå ha lært oss at det ikke fins raske løsninger på dette landets krise.

Dyp mistillit
I hovedstaden Bangui og i landsbyene der Flyktninghjelpen jobber ser vi en dypt splittet nasjon med utallige ødelagte lokalsamfunn.

Tilstedeværelsen av ulike væpnede grupper og kriminelle bander utgjør en konstant sikkerhetstrussel. Sivile, inkludert hjelpearbeidere, blir truet, trakassert og angrepet. Drap og kidnappinger finner fremdeles sted. Overgrep foregår på tvers av alle etnisiteter og religiøse grupper og uten at noen straffeforfølges.

Mange som har blitt tvunget til å flykte fra volden sier at de ikke vet om de noen gang vil være i stand til å vende tilbake. Altfor mange lokalsamfunn uttrykker også liten vilje til å ønske dem velkommen. Mange som velger å returnere, finner hjemmene sine ødelagt, plyndret eller okkupert.

Glimt av håp
Likevel, vi ser glimt av håp. I Carnot, en gruveby i den vestlige delen av landet hvor 30 prosent av befolkningen har blitt fordrevet, begynner mange å snakke om å vende hjem.

Mer enn 500 muslimer har søkt tilflukt hos den katolske kirken i Carnot, som er bevoktet av internasjonale fredsbevarende styrker. Unge menn fra denne gruppen har ikke kunnet forlate misjonsstasjonen uten frykt for å bli drept. Mange muslimer ønsket bare å få støtte til å flykte fra landet.

 

Disse muslimske barna har bodd i den katolske kirken i Carnot i 18 måneder. Foto: Flyktninghjelpen/Ingrid Prestetun

Trenger utenlandske investeringer 
Overgangsregjeringen og andre mektige aktører må nå bidra til å etablere trygghet, sikkerhet og et fungerende rettsvesen. Tilliten mellom befolkningsgruppene må gjenopprettes. De må også sikre muligheten for retur for de som ønsker det. Okkuperte hus må gis tilbake til de opprinnelige eierne og ødelagte hjem må rehabiliteres eller gjenoppbygges.

Viktigst og vanskeligst er det å ta tak i de underliggende årsakene til konflikten, ikke minst de dype sosiale og økonomiske ulikhetene som preger landet og gir næring til religiøse og etniske konflikter. Dette kan gjøres gjennom investering i utdanning og arbeidstiltak. For å få til dette i et av verdens fattigste land trengs det store, utenlandske investeringer.

 

Sammen med over 500 andre fordrevne muslimer, har denne kvinnen søkt beskyttelse i den katolske kirken i Carnot. Foto: Flyktninghjelpen/Vincent Tremeau 

Feilen kan nå bli gjentatt. Så langt har FN kun fått løfter om 20 prosent av de pengene som trengs for å dekke de humanitære behovene til Den sentralafrikanske republikk. Den store nøden og mangel på humanitær hjelp vil gjøre det vanskeligere å gjenoppbygge tillit og fredelig sameksistens mellom splittede naboer.