RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Jan Egeland

Våre stortingspolitikere har aldri sett en verre krisetid

 
Tre år gamle Sidra er fordrevet fra kampene i Irak. Hun er er en av 1,5 millioner mennesker som er drevet på flukt i landet siden nyttår. Foto: Tiril Skarstein, Flyktninghjelpen


På tv og i avisene har vi de siste ukene kunnet se og lese om uttørkede og utsultede mennesker i Irak, på flukt fra overgrep og kryssild. Islamsk Stat (IS) har drevet hundretusener på flukt i Nord-Irak og sprer fortsatt panikk i befolkningen. Spesielt har overgrep på medlemmer av yezidi-sekten og den kristne minoriteten rystet verden.

 
I flyktningleirene møter yezidiene og de andre internflyktningene krigstrette syrere som har flyktet fra hjemlandet. Over 200 000 syrere har søkt tilflukt i det nå urolige Nord- Irak.

For rett over grensa, i Syria, utspiller det seg fortsatt en av verdens største humanitære kriser. En krise som har sendt over ni millioner syrere på flukt.

I Gaza begynner vi nå så smått å få oversikt over resultatet av sommerens kamphandlinger. 459 barn er drept. Over 100 000 er blitt hjemløse. Bare gjenoppbyggingen av boliger vil ta flere år.
Nok nå, tenker du kanskje. Men nei, det stopper ikke her.

I tillegg til alle krisene i Midtøsten kommer rundt 20 millioner mennesker på Afrikas Horn og i det sentrale Afrika som nå rammes av akutt matkrise. I Den sentralafrikanske republikk har konflikter mellom kristne og muslimer jaget en million mennesker fra hjemmene sine. I Sør-Suden blir kvinner og barn drevet ut fra sine hjem og områder av væpnede menn fra andre stammer.

Sånn kunne jeg fortsatt.

I fire land er situasjonen nå så alvorlig at FN for første gang har kategorisert situasjonen som en "nivå tre"-krise, FNs høyeste krisenivå.

 
To unge jenter i Lietchor flyktningleir i Etiopia. De er blant de mange som har flyktet fra Sør-Sudan  på grunn av konflikten i landet. Foto: Nashon Tado, Flyktninghjelpen.

Jeg har opplevd mye elendighet i mine tidligere jobber i FN, UD og humanitære organisasjoner. Men aldri tidligere i mine tretti år i hjelpearbeid og annen internasjonal virksomhet har det vært så mange store parallelle kriser på en gang.

Nesten ingen av de som blør og dør er selv skyldig i sin situasjon og det er derfor i samsvar med våre idealer og interesser å hjelpe fra vår privilegerte situasjon. Kan vi hjelpe alle? Sannsynligvis ikke. Men vi kan hjelpe mange flere enn det vi gjør i dag.

Om noen uker foretar Kongen den høytidelige åpningen av Stortinget.

Noen av våre politikere har kanskje sittet på Stortinget i et par år, noen i tjue. Uansett har de aldri stått overfor en så alvorlig situasjon i verden som den vi nå ser. Aldri har de hatt et tilsvarende ansvar for å forvalte samfunnets ressurser.

Det er dette jeg håper våre folkevalgte forstår når de nå skal vedta det nye statsbudsjettet for 2015. Norske politikere har en mulighet til å vise at de har forstått utfordringene i vår samtid at det er flere flyktninger nå enn noensinne siden folkevandringene etter 2. verdenskrig. Det er ikke et "normalt bistandsbudsjett" for en normal verden vi trenger. Vi trenger et krisebudsjett og det er slett ikke her hjemme krisene befinner seg, slik ulike misnøyegrupper prøver å fortelle oss.

 
En av Flyktninghjelpens ansatte i Libanon snakker med en gruppe syriske flyktninger i en uformell bosetting i Bekaa-dalen i Libanon. Foto: Sam Tarling, Flyktninghjelpen.

De mange parallelle katastrofene krever også mer av oss som hjelpearbeidere. Vi må jobbe hardere, mer effektivt, og vi må hele tiden løse oppgavene i farlige krigs- og krisesituasjoner på en måte som gjør at våre feltarbeidere overlever og hver hjelpekrone utnyttes best mulig.

Når krisene blir flere og mer alvorlige, må vi trappe opp vårt hjelpearbeid. Hvis politikerne på Stortinget gjør sin jobb i høst, og ikke svikter slik de gjorde under revidert budsjettprosess, kan vi som arbeider midt i elendigheten redde mange flere liv.