RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Jan Petter Sissener

10 millioner per hode

169 stortingsrepresentanter koster Norge 1,7 milliarder kroner. Trenger vi virkelig så mange statslønnede rikssynsere?
 
Noen ganger er våre stortingsrepresentanter dønn ærlige. For ikke så lenge siden besøkte en avis en gruppe representanter der de ble spurt om hva de egentlig driver med.
 
- Vi gjør egentlig ingenting, bortsett fra å mene noe, svarte den mest frittalende til svært liten begeistring fra sine kolleger.


Makten har i evige tider sterkt mislikt at "de som står utenfor" kritiserer dens laden og gjøren og med en stilletiende aksept tillater makten seg alltid de beste privilegier. Det er bare å peke på Norges mest lukrative pensjonsavtaler som stortingsrepresentantene har bevilget seg selv og bruker med stor fornøyelse i samlet flokk.  


Gjærdeigen
Da Norges første storting så dagens lys i 1815 var det 87 representanter som kom sammen og skapte det norske demokratiet. I 1817 ble tallet redusert til det til nå laveste 78 representanter. Siden den gang har Stortinget est ut som en langsom gjærdeig og i 1921 var tallet 150. I dag er det som nevnt 169 kvinner og menn som vandrer i maktens korridorer og spiser sponset mat i tingets restaurant. Nå er det ingen dans på et teppe av velbehag å være stortingsrepresentant, fordi hvert år skal de lese noen tonn med dokumenter, de må delta i en endeløs rekke av kjedelige møter og i skyggene jakter det alltid en journalist på en saftig skandale. Men vårt Storting koster flesk og blir stadig dyrere.
 
I 1980 brukte vi 164 millioner kroner, noe som tilsvarer 532 millioner 2013- kroner, på 155 representanter. I år, 1,7 milliarder fordelt på 169 representanter. Hvorfor er det ingen som diskuterer hvor mange representanter Norge egentlig trenger for å ha et effektivt og fullverdig demokrati? Og er det ingen grense for pengebruken i en tid der de samme politikerne ber alle om å spinke og spare?
 
Kåre Willoch
Jeg skrev at ingen diskuterer dette, men det finnes likevel et svært sentralt unntak fra denne hovedregel. I 1993 leverte tidligere statsminister Kåre Willoch en velskrevet kronikk til Aftenposten der han så for seg at Norge klarer seg godt med 112 representanter på Stortinget:
 
- Det Stortinget som viste handlekraft nok til å oppløse unionen med Sverige i 1905, hadde 112 medlemmer. Økningen til 165, kombinert med bevaring av Norges stortings enestående engasjement i detaljer, har resultert i ødsling med tid og tilsvarende vanskeligheter med oversikten og de store linjer.

 
Sammenligninger med andre land, som har meget større nasjonalforsamlinger, kan lett bli villedende: De engasjerer seg langt mindre i detaljer, og får derfor mindre ulemper av det store antall medlemmer. Men man bør merke seg at USAs senat er mindre enn to tredjedeler av Norges storting.
 Derimot er Representantenes hus meget større, men det har til gjengjeld langt mindre innflytelse enn Senatet, var Willochs budskap til Norge.
 
Sjelden har et utspill fra den virkelige nestor i norsk politikk fått mindre oppmerksomhet. Den eneste som dro debatten det lille hakket videre i en noe sleivete form var Venstre-politiker Terje Johansen:
 
- Med sine forslag vil han (Willoch) symbolsk nok bringe Stortinget tilbake til 1814. Han demonstrerer at troen på stordrift og maktkonsentrasjon ikke er død i konservative kretser, på tross av at Høyre nå febrilsk snakker seg vekk fra jappetidens misérer og lar sin tro på små og mellomstore bedrifter svulme - i de politiske taler.

 
Etter 20 års stillhet om "hvor mange stortingsrepresentanter trenger vi egentlig" synes tiden overmoden for å ta debatten.