RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
John Christian Elden

Herr president!

Forrige uke var jeg så heldig å møte som stortingsrepresentant under åpningen av det 160. storting. Jeg fikk høre Kongens og regjeringens taler om rikets tilstand og vyer fremover. Men debatten ble jeg snytt for denne uken. Da får jeg heller bruke bloggen og trykke innlegget som aldri kom fra Stortingets talerstol - så vidt det var. For alt er ikke vel i Kongeriket.

 

Foto: TV2-Nyhetene

 

Herr president!

Jeg noterer meg at regjeringen trodde den kom mine spørsmål i forkjøpet ved bramfritt i trontalen å annonsere at Straffeloven av 2005 endelig hadde trådt i kraft samme dag jeg møtte på Stortinget for første gang. Som god politiker antar jeg at æren for det kan erobres.

Siden jeg imidlertid ikke er politiker på heltid men i lånte klær, vil jeg benytte anledningen til å minne dere om hverdagen. Om hva borgerne er opptatt av. Og hva som kanskje ikke er så viktig.

Jeg lærte i Unge Høyre i forrige årtusen en gang at politikk var å ville. Og at politikk var å prioritere.

Hvorfor har politikerne frasagt seg muligheten og ansvaret for å prioritere i justissektoren? Og hvorfor godtar man at Ingen har ansvaret? Tør man ikke? Hva skal man da med politikere i ledelsen?

Hvorfor leser vi i denne ukens aviser om flinke VG-journalister som avdekker omfattende kjøp av overgrepsbilder av små barn fra nordmenn i hele landet. Avdekket på en svært enkel måte. Og samtidig om at politiet desverre ikke har ressurser til å følge det opp. Hvert eneste overgrepsbilde som kjøpes dokumenterer et overgrep. En voldtekt. Med lovens lengste straff som mulig utfall. Hvert eneste kjøp av slikt medfører nye voldtekter og et marked for grov kriminalitet.

Samtidig leser vi at politiet har gode ressurser til å rykke ut med en rekke patruljer og hundeekvipasjer på et tips om at en lokal miljøpolitiker har røyket marihuana, og der fangsten er på 0,5 gram. Boten betaler neppe aksjonens kostnader. Hvor mange datasøk kunne de samme tjenestemenn tatt på samme tid?

Justisministeren har det konstitusjonelle ansvaret for politimessige prioriteringer. Men vil vel vise til Politidirektoratet. De vil vel vise til lokale politimestere. Og de vil vise til for få ressurser. Uansett hvor mye mer som kommer i statsbudsjettet i morgen.

Vil evnen til å prioritere og treffe valg være avgjørende når nye politimestere ansettes i høst? Vil politimesterne stå til ansvar for noen for prioriteringene? Vil justisministeren vurdere om det overhodet er behov for et politidirektorat som spiser det meste av bevilgningsøkningene i justissektoren hvert eneste år? De siste tre år (2011-2014) er direktoratets tildeling økt fra 117 til 242 millioner kroner. En kvart milliard. Politiets tillitsvalgte peker på et midlene ikke når gata. Kan man med færre politidistrikt igjen legge distriktene direkte under justisministeren, som da igjen får mulighet - og plikt under ansvar - til å drive med politikk? Og vi får midler tilgjengelige for synlig politiarbeid som beskytter og trygger borgerne. Særlig barna. Slik mitt inntrykk er at hele Stortinget egentlig ønsker.

I mitt advokatyrke lærer jeg at det er gjennom enkeltsakene vi bringer inn for retten - og særlig Høyesterett - at vi kan synliggjøre, påvirke og endre. Men i politikken synes det å være et mantra at man ikke vil ta i - eller være ansvarlig for - enkeltsaker. Man fjerner seg fra muligheten til å drive politikk. Bør det være slik?

Unge Høyre tiden lærte meg også at den opprinnelige betydning av ordet Idiot er «En som ikke bryr seg om politikk». Ergo en som ikke vil prioritere. Det er vi vel ikke?

Jeg bare spør, og overlater til de kloke å svare. Men vi kan alle reflektere.