Når ytringer ødelegger for ytringsfriheten

Denne kronikken skrev jeg for fire år siden i Minerva. Om ting er blitt bedre nå. Tja. Si det? Problemet for ytringsfriheten er når den blir ødelagt av ytringer. Vi får se hva dagen bringer med PFU-avgjørelse i saken mellom Slottet og Se og Hør:

*****

Mens menneskerettighetsaktivister blir drept i Russland undergraves ytringsfriheten her hjemme av Se og Hørs uansvarlige oppførsel.

Ytringsfrihetskommisjonen av 1999 fastslo at ytringsfrihet tradisjonelt begrunnes ved henvisning til tre prinsipper. Det er sannhetsprinsippet, autonomiprinsippet (individets frie meningsdannelse) og demokratiprinsippet. I Norge setter vi ytringsfriheten som en av de ypperste menneskerettigheter med beskyttelse i selveste Grunnloven.

Utvidelsen av ytringsfriheten har skjedd sammen med utviklingen av det moderne demokratiet. Friheten til å kunne kritisere styresmaktene fritt, uten forhåndsgodkjenning eller redsel for straff, skal i følge Wikipedias oppsummering trygge demokratiet og forhindre at demokratiet blir korrupt.

Den siste uken har ytringsfriheten som grunnleggende idé og demokratisk menneskerettighet imidlertid vært utsatt for sterkt press fra to kanter.

I Russland gikk menneskerettsaktivisten og journalisten Natalia Estemirova i sin kollega Anna Politkovskajas tragiske fotspor. Mens hun arbeidet for å dokumentere menneskerettsbrudd i Tsjetsjenia, og publisere dette for at Europa ikke skal glemme så vel den konflikt som ikke rammer oss selv, ble hun brutalt drept.

I Norge påberoper Se og Hør samme uke ytringsfriheten for å kunne publisere paparazzi-bilder tatt etter lang tids forfølgelse av Tone Damli Aaberge og Aksel Henie, samt for å kunne bringe folket den samfunnsviktige nyheten i krigsoppslag om at to stesønner av svigermoren til vår kronprins hadde inngitt en trolig uriktig anmeldelse av henne til politiet, for det som etter enkle undersøkelser fremstår som å være helt meningsløst.

Begge deler er en like stor fare for ytringsfriheten som idé.

I Russland blir idéen effektivt forhindret ved at folket ikke skal være kjent med den og derfor heller ikke etterspørre den. I Norge mister folket respekten for idéen, og dels roper på og dels har stor forståelse for behovet for å innskrenke publiseringsfriheten.

I Russland blir en tsjetsjensk statsleder beskyldt for å ha hatt en finger med i spillet. Han svarer med å anlegge rettssak for å kneble beskyldningene. I Norge kommer det frem at de to er forfulgt i seks uker og nå har fått nok. De går til retten for å få fred. I begge land begrunnes mottrekket med "respekt for privatlivets fred".

Det er for øvrig et norsk paradoks at man må gå til kommentarartiklene i Dagbladet - takk Martine Aurdal -for å få oppmerksomhet rundt drapet i Russland, mens Se og Hørs oppslag gir spaltemeter med oppmerksomhet i de fleste kanaler i agurktidene.

Det norske folk oppfostres ikke akkurat med det å ha respekt for idéen ytringsfrihet eller det grunnleggende behovet for denne rettigheten. Vi lever med misbruket.

Jeg har stor forståelse for Aaberge og Henie sin situasjon. Og ikke minst for Marit Tjessems. Og jeg tror store deler av den norske befolkning ut over de som jobber i Se og Hør har det samme. Det er derfor sterkt beklagelig at de som er satt til å forvalte ytringsfriheten i vårt samfunn ikke ser hvilke grenser som gjelder og hvilke hensyn som begrunner denne friheten. Begrepet vannes ut og får ikke den respekten det fortjener. Det blir bagatellisert og møtt med viktige mothensyn. Før det til slutt risikerer å bli nøytralisert og sett på som en uting. I god eneveldig og udemokratisk tradisjon. Og til slutt i dette samfunnet ryker nok Se og Hør også. Når det ikke er noen igjen til å beskytte det, fordi de samfunnskritiske allerede er nøytralisert uten at man reagerte.

Misbruk av ytringsfriheten er derfor en vel så stor fare for selve idéen som de som bekjemper den med vold.

*****

Fotnote til nest siste avsnitt anno 2013: Etter at kronikken var på trykk fikk jeg flere småirriterte reaksjoner fra ansatte i Se og Hør. De ville presisere at de også hadde stor forståelse for de rammedes situasjon.

Også i 2009 skapte det en debatt, og debattkommentarene skal ikke underslås i en sak som handler om ytringsfrihet - den egentlige ytringsfrihet. De kan du lese her og her.


Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.