- Du er stygg, feit og bleik. Du er ikke en dritt, bitch!
Disse ordene endret tilværelsen min. Jeg satt i sofaen for å anmelde min første episode av skandaleprogrammet «Ex on the Beach», og jeg var hekta. Jeg rullet terningen til en sterk femmer, og var allerede utrolig fascinert av de fargerike karakterene nede på Mauritius.
Derfor var gleden stor da det ble kjent av selveste «Blodprinsen» Henrik Elvejord skulle gi ut en bok om oppholdet. For en genial idé, tenkte jeg. Endelig får vi vite hvordan et slikt opphold er fra innsiden, og ikke minst hva han tenkte da han bestemte seg for å droppe Inger som en død fisk da hun ikke ville pule på riksdekkende TV.
Jeg fnyste av de dårlige anmeldelsene fra Dagbladet og VG. Jeg tenkte rett og slett at bokanmelderne tross alt var i en annen målgruppe. De var jo ikke de samme folka som allerede hadde lagt sin elsk på programmet. Jeg, som en rendyrka reality-fan, måtte jo elske dette.
Den gang ei.
Jeg kan ikke huske sist gang jeg har lest en mer intetsigende bok. Det er som å lese en helt middelmådig blogg etter et opphold på «Paradise Hotel». Den eneste forskjellen er at du faktisk må ut med noen hundrelapper før du kan lide deg gjennom sidene.
Det første som slår meg når jeg åpner de to stive permene er hvor utrolig selvopptatt Henrik er, men i motsetning til mange av sine reality-kollegaer, vil han ikke identifisere seg med dem. Han er bedre enn dem, og han hadde aldri noen planer om å bli reality-kjendis, forklarer han.
Han ble tross alt headhuntet til programmet av produksjonsselskapet, og derfor kan han oppføre seg som en drittunge, og få raserianfall når produksjonen ber ham om å oppholde seg på hotellrommet uten mobiltelefonen en dag (slik som resten av deltakerne).
Han er jo tross alt det eneste de har av underholdningsverdi, og de ville jo ikke funnet på å sende ham hjem igjen uansett hvor mange regler han brøt, konkluderer han.
Det er vanskelig å vite hvor jeg skal begynne når jeg kommenterer boka til Henrik, for den henger på lite på greip at det er vanskelig å skrive noe som helst av substans om den.
Likevel skal jeg gi det et forsøk, og da begynner jeg rett og slett med det som er en naturlig begynnelse, nemlig de første sidene. Vi blir kastet inn i denne noe kaotiske historien mens Henrik er på vei til Sri Lanka for å tilbringe ti dager alene på et backpacker-eventyr.
Og det er her problemene starter. I stedet for å hive leserne ut i det eventyret de er interessert i, er Henrik mest interessert i å skryte av sin egen eventyrlyst og selvstendighet. Han vil fortelle leserne sine at han dro med kun tre t-skjorter i bagasjen, møtte en guttegjeng på et surfehotell han fant der nede, og endte opp med å ta sin første tatovering.
Dessuten feiret han nyttårsaften på en flyplass i Qatar, sammen med en mann som hadde vært heroinist i 38 år. Det er for så vidt en spennende historie, om han hadde fortalt oss mer om hva det innebar. Han kan ikke nevne historien om heroinisten i en bisetning, og dermed aldri nevne historien igjen. Hvorfor i all verden skal vi vite dette? Hva har dette med oppholdet ditt å gjøre? Denne heroinisten blir ikke noe annet enn en brikke Henrik omhyggelig plasserer for å smøre sitt eget ego.
Ulrikke Falch legitimerer giftig maskulinitet
Det er han jo også ganske åpen om, det at han har et stort ego. Det eneste problemet er at han dessverre ikke klarer å dekke over sine narsissistiske tendenser, selv om han faktisk innrømmer at de er der. Han er overbevist om at han vil være den kjekkeste på tv-skjermen, at produksjonen er avhengig av han for å lage god tv, og at han er både smartere og mer underholdende enn resten av gjengen han er på reise sammen med.
Alt i alt framstår han veldig usjarmerende. Rett og slett ganske uspiselig.
Hadde det enda vært slik at det gjemte seg noe interessant informasjon mellom de intetsigende linjene, men for å være ærlig er det mest interessante jeg leser at han og Adrian hadde snortet noen linjer med knust paracet mens de var innelåst på en hotellrom.
Henrik putter stadig inn noen litterære referanser i boka, og henviser stadig tilbake til romaner skrevet på slutten av 1800-tallet. Kjersti Annesdatter Skomsvold blir også nevnt ved en anledning. Han påstår at han er svært interessert i litteratur, og er svært opptatt av at boka hans må holde en viss kvalitet.
Likevel har jeg mine tvil om at en som skriver at han fikk «banka inn noen knallharde beats fra 50 Cent», og deretter «fikk banket i seg noen bananer og litt havregryn» til frokost, kan sitte på noe som helst av litterær kompetanse.
Det er egentlig ganske synd at det ender slik, for prosjektet og ideen er jo egentlig helt kanon. Boka kommer sikkert til å selge som hakka møkk, og ligge under flere juletrær med ironisk distanse i år, men sannheten er nok dessverre at Henrik har gravd sin egen grav med denne boka. Den er rett og slett ikke i nærheten av å holde mål, verken for litterære sjeler, eller reality-fans.
Kanskje dukker han opp i en miniserie på NRK P3 med Ulrikke Falch, og kanskje blir han en instagram-personlighet, men noen flere bøker ført i hans penn er jeg rimelig sikker på at vi aldri ser.
Terningkast: 1