RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Kjell-Magne Rystad

Klimasjefens enorme fotavtrykk

FNs klimasjef Erik Solheim har brukt 4,1 millioner på reiser. Det er rot i reiseregningene. Dette er bare litt av problemet. Kontor i Nairobi gjør dette mye verre.

Erik Solheim er sjef for FNs miljøprogram UNEP
Erik Solheim er sjef for FNs miljøprogram UNEP Foto: Yasuyoshi Chiba (AFP)

Voldsom kostnadsbruk

Det var Aftenposten  som 13. september kunne avsløre at Erik Solheim i sine 22 første måneder som sjef for FNs miljøprogram (UNEP) har brukt hele 4,1 millioner kroner på reiser. Solheim har hatt 529 reisedøgn og reist verden rundt. Han har vært borte fra kontoret hele 79 prosent av tiden. I tillegg er reiseregningene etter revisorenes mening dårlig ført. Det mistenkes at en del av reisene er privatreiser og derfor vil FN ha penger tilbakebetalt fra Solheim.

Nå er selvfølgelig reise- og representasjonsbudsjetter i utgangspunktet romslige innenfor internasjonalt toppdiplomati. Slikt krever at sjefene reiser rundt, treffer beslutningstakere og holder middager. Likevel er det selvsagt grenser. Dette er folk som reiser på skattebetalernes regning og må vise måtehold dersom tilliten skal opprettholdes overfor FN og andre internasjonale organer. Ikke minst er tilliten avhengig av at midlene går til det formålet det skal. Overdreven reising er ikke et slikt formål.

Det er heller ikke bare Solheim selv som bruker penger på reiser. Reiseutgiftene for UNEP er nesten doblet fra 2014 til 2017, fra 14,6 til 27,2 millioner dollar. Andelen av budsjettet som brukes på reiser har økt fra 2,7 til 4,8 prosent. Budsjettet Solheim rår over er på nærmere fem milliarder kroner. Ikke småtteri altså.

Enormt klimafotavtrykk

Et av de mest brukte og slitte nyordene vi har fått fra klimakampen er ordet klimafotavtrykk. Begrepet har ikke noen helt presis definisjon, men det menes noe i retning av hvilke klimavirkninger en persons livsførsel eller en bedrifts virksomhet skaper. Gjerne målt i antall kilo CO 2 pr. år. I tillegg til reiseregningsrotet, er det klimaavtrykket han skaper som FNs interne revisorer kritiserer Solheim for.

Det er ikke klart hvor mange flyreiser Solheim har bak seg i løpet av de 529 reisedøgnene eller hvor mange kilometer han har reist. Nairobi ligger langt unna der beslutningene tas. Fra Nairobi til Paris er det 6. 476 kilometer. Til New York er det 11.835 kilometer. I følge karbonfotavtrykkalkulatoren vil Erik Solheim bidra til utslipp av 1,75 tonn CO2 på en tur fra Nairobi til New York.

Men det er vel ikke så farlig, mener tilsynelatende Solheim selv. I sommer uttalte han jo at folk ikke skulle ha dårlig samvittighet for å reise med fly. Kanskje var det på den tiden han fikk besøk av FNs interne revisorer.

Hvorfor i all verden Nairobi?

Et grunnleggende problem i forhold til reisevirksomheten er at FNs miljøprogram ligger i Nairobi. Dette er midt i Afrika, eller «the middle of nowhere» som amerikanerne ville kalt det. Nairobi ligger svært langt unna der de viktige klimabeslutningene tas.

FNs miljøprogram har historie helt tilbake til 1960-årene og ble formelt opprettet etter FNs første miljøkonferanse i Stockholm i 1972. Lokaliseringen av kontoret var gjenstand for langvarig krangel, men endte etter hvert med Kenyas hovedstad Nairobi. Dette er i og for seg vel og bra ut fra at makt bør spres og mange land i verden bør tilgodeses med FN-kontorer. Altså en slags global distriktspolitikk.

Baksiden av medaljen blir altså utstrakt reisevirksomhet. Skal Solheim og andre i FNs miljøprogram ut og treffe folk, blir det mange timer i flysetet og fete reiseregninger. Dette innbyr selvfølgelig også til overdrivelse og misbruk for den reiseglade. Det kan jo være fristende å legge inn et møte i embeds medfør der familie og venner skal besøkes eller ferien tilbringes. Det er dette FNs interne revisorer påpeker.

Et annet problem er hvilke kostnader det medfører å holde kontor i Nairobi for Solheim. Nairobi er en by med betydelige sikkerhetsproblemer. I forbindelse med valg i Kenya har det vært opptøyer og farlig å bevege seg i gatene. Fra Nairobi er dessuten avstanden til det krigsherjede Somalia kort, og somaliske militser har også herjet inne i Kenya.  I 2013 ble 67 mennesker drept på et kjøpesenter i Nairobi i et islamistisk terrorangrep.

Summen av dette er at Solheim må holde seg med et stort sikkerhetsopplegg for å kunne ha kontor i Nairobi. Dette innebærer mange sjåfører, sikkerhetsfolk og biler. Slikt blir selvsagt svært kostbart.

Både kostnadsmessig og klimamessig er derfor Nairobi dømt til å være et dårlig sted for FNs miljøprogram. At Erik Solheim ser ut til å ha et lettvint forhold til begge deler gjør selvsagt dette verre.

Sutrepaven Solheim

Selv ser Solheim ut til å avvise det FNs interne revisorer påpeker av pengebruk. Til Aftenposten sier han at revisorene tar feil, uten å gå inn på hva som ligger i det. Akkurat som det hele bare er sutring fra revisorene.

Sutring har derimot Solheim selv vært flink til når ting går ham imot. Da Solheim ble vraket som bistandsminister i 2012 kom han med voldsomme utfall mot SV-leder Audun Lysbakken. Lysbakken, som selv måtte gå av som statsråd etter ureglementert tildeling av midler, ble gjenstand for det reneste karakterdrap fra Solheim.

Erik Solheim var bistandsminister i Stoltenberg-regjeringer frem til han måtte gå i 2012. Her mottar han Norads resultatrapport 2008 i Oslo konserthus.
Foto: Håkon Mosvold Larsen / SCANPIX

Solheim beskyldte Lysbakken for å ofre både nasjonale og internasjonale hensyn til fordel for en snever partipolitisk kabal. Dette sier ikke rent lite om Solheims oppblåste selvbilde.

Summen må bli stor

FNs miljøprogram UNEP er dømt til å sløse penger og belaste miljøet. Dette skyldes i stor grad lokaliseringen i Nairobi. At Erik Solheim selv ser ut til å ha et svært så avslappet forhold både til penger og klimagassutslipp forsterker problemene.