Gå til nye Nettavisen

Lyst til å se den nye Nettavisen?

RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Kjersti Westeng

Besøk bestemor i jula:  Selv om hun ikke husker deg, merker hun at du er glad i henne

Hver gang vi dro fra mormor på sykehjemmet, kom tårene. Men så holdt hun rundt oss og sa «takk for at dere kom».
JULEBESØK: Etter NRK satte fokus på eldres ensomhet ved å fortelle om Aud (87), som ikke husker sist hun hadde besøk, har det strømmet på med nye besøksvenner til Røde kors. - Det er viktig, men samtidig vil jeg slå et slag for familiebesøket, for det å besøke noen vi allerede kjenner - eller har kjent, skriver Kjersti Westeng, her avbildet sammen med søstrene og mormoren sin.
JULEBESØK: Etter NRK satte fokus på eldres ensomhet ved å fortelle om Aud (87), som ikke husker sist hun hadde besøk, har det strømmet på med nye besøksvenner til Røde kors. - Det er viktig, men samtidig vil jeg slå et slag for familiebesøket, for det å besøke noen vi allerede kjenner - eller har kjent, skriver Kjersti Westeng, her avbildet sammen med søstrene og mormoren sin. Foto: Privat

Mormor løfter kaffekoppen. Den er bare halvfull, men likevel skvulper det kaffe utenfor og ned på skjørtet hennes. Mamma er raskt ute med serviett, og stekker seg etter kakefatet.

- Vil du ha krumkake, mamma?

- Ja, gjerne. Det er vel ikke jeg som har bakt?

Nei, mormor, tenker jeg. Det er ikke du som har bakt. Du har ikke bakt krumkake på minst åtte år. Mamma svarer ikke noe særlig på spørsmålet, men smiler varmt når mormor sier at «joda, krumkaka var god, den. Må ha brukt samme oppskrift, i alle fall, for denne kjenner hun igjen». Så ser hun på meg:

- Fin bluse. Men er det jul nå?

Mamma gjentar for kanskje tiende gang: Ja, det er jul. Det er julaften og vi sitter i peisestua på sykehjemmet. Du bor her. Nei, du skal ikke hjem i dag. Du har jo rommet ditt her, vet du. Du har det fint her. Kanskje du kan ta en tur hjem på nyåret, vi får se. Men nå skal du være her.

Du trives her, forsikrer mamma igjen. Mormor ser ikke overbevist ut.

- Hvor er Ingvald?

Morfar. Han døde for ni år siden. Mamma må fortelle det. For andre gang i dag gråter mormor. Hun dekker for ansiktet med skjelvende hånd. Gifteringen er på.

Så strekker hun den samme hånda mot meg og søstrene mine.

- Jeg husker ikke helt hva dere heter, men jeg vet at jeg er glad i dere.

MORMOR: - Jeg husker ikke helt hva dere heter, men jeg vet at jeg er glad i dere, sa mormor til oss.

«Hvilken dag er det i dag?»

Jeg var 15 år denne julaften i peisestua på sykehjemmet med mormor, men jeg husker dagen bedre enn mange andre julaftener i livet mitt.

Åtte år senere fikk jeg sommerjobb på samme sykehjem. 23 år gammel, nysgjerrig og ivrig etter å tjene penger før jeg skulle tilbake til studier i London.

I løpet av første uke hadde jeg vært gjennom hele følelsesregisteret mitt. Det var tårer, latter, skam, glede, irritasjon og håpløshet om hverandre – og jeg var helt uforberedt.

Det er rart å se på når femten mennesker som har levd nesten fire ganger så lenge som deg, setter seg til middagsbordet. På hjørnet av bordet sitter et søskenpar. De kjenner ikke igjen hverandre, bare smiler forsiktig over bordet – helt uten gjenkjennelse i blikket. Tre av femten er klare i hodet. De sier ikke så mye. På enden av bordet sitter en mann som spør, om og om igjen: «Hvilken dag er det i dag?». De første fem gangene får han svar fra mannen som sitter ved siden av ham. Så blir det stille.

En av damene river av seg smekken. Vil ikke ha på. En annen drar i BH-stroppen. Rører ikke maten. En tredje teller høyt. 50. 60. 70. 80. 90. 100. Om og om igjen. Hun som drar i BH-stroppen ber henne være stille. Telledama ser opp og ser ut til, for aller første gang, og legger merke til at det faktisk sitter folk rundt henne.

På ettermiddagen, og spesielt i helgene, fikk noen av dem besøk. Barn, barnebarn og oldebarn skapte liv i stua, og de eldre kvikna til. De lyste opp. Endelig skjedde det noe!

Men det var de samme som fikk besøk hver gang. Noen av de femten fikk ikke besøk én eneste gang i løpet av sommeren, til tross for at de hadde nær familie. Jeg så bilder av barn og barnebarn inne på rommene deres, men jeg så aldri disse menneskene på noe annet enn bilder.

«Jeg vet ikke hvem de er»

Kanskje var det årsaker til det. Årsaker som jeg ikke visste om. Familien bodde kanskje langt unna elller hadde egne utfordringer i hverdagen som gjorde det vanskelig å prioritere besøk. Kanskje hadde de et dårlig forhold til mor eller far, og tenkte det var best å skygge banen.

Men så kom jula, og jeg var tilbake som ferievikar. De samme fikk besøk, noen nesten hver dag i jula. Andre satt alene hele jula.

Det er spesielt en episode som har brent seg fast i minnet mitt. En av de eldre damene hadde fått besøk av datteren sin, med både barnebarn og oldebarn på slep. De tok over stua, denne familien, og det var liv, røre og glede. Pepperkaker, kaffe og barnelatter. Den eldre damen satt med det ene oldebarnet på fanget og strålte.

- Er det oldebarnet ditt? Så skjønn hun er, sa jeg.

- Du, jeg vet ikke hvem de er. Men det er så koselig, sa dama og ga toåringen på fanget en god klem.

- Dra på besøk!

Hele Norge har lest om Aud (87), som ikke kan huske sist hun hadde besøk. Etter at NRK omtalte saken, har 700 personer meldt seg som besøksvenn. Fortsatt står mange eldre på venteliste for å kunne få besøk av noen én gang i uka.

Ensomhet blant eldre er et økende helseproblem. Tall fra Reseptregisteret i 2017, viste at antallet personer over 90 år som får antidepressiva har økt med 60 prosent på ti år.

Så at flere melder seg som besøksvenn, er utvilsomt veldig gode nyheter.

Samtidig vil jeg slå et slag for familiebesøket, for det å besøke noen vi allerede kjenner - eller har kjent. For jeg tror det er mange som sitter der ute og tenker på en gammel tante, søskenbarn eller venn som man gjerne skulle besøkt. Men så er det lett å komme på unnskyldninger. «Hun bryr seg nok ikke om besøk av meg, det er jo så lenge siden vi har pratet sammen.» Eller «nei, hun har sikkert andre som besøker henne nå i jula».

Eller, som jeg selv husker fra pårørende som stakk innom på eldrehjemmet: «Vi var usikre på om vi skulle komme, for hun har jo helt glemt hvem vi er.»

Jeg er ikke helsepersonell og det er mange år siden jeg jobbet på eldrehjemmet, men én ting kan jeg si helt sikkert: Ikke vær usikker. Dra på besøk!

«Takk for at dere kom»

Året etter julaftenen i peisestua med mormor, så døde hun. De siste fem årene av livet hennes ble tilbrakt på sykehjem.

Mamma besøkte henne minst en gang i uka. Som regel måtte mamma forklare hvem hun var. Svært sjelden husket mormor at det var datteren hennes som satt i stolen overfor henne, med medbrakt kaffe og fyrstekake på bordet mellom dem. Men hun lyste likevel opp når mamma kom inn i rommet.

Det samme gjaldt for søstrene mine og meg. En gang spurte mormor om jeg var tanta hennes. Hundrevis av ganger spurte hun om når hun skulle hjem. Ofte spurte hun hvor morfar var. Hver eneste gang så hun undrende på oss og sa: «Er dere barna mine?»

Hver gang vi dro, kom tårene. Men så holdt hun rundt oss og sa «takk for at dere kom». Neste gang fortalte hjelpepleierne at hun hadde vært glad i flere timer etter vi dro, selv om hun sjelden kunne huske at vi hadde vært der.

Nå er det snart jul. Til alle dere som har eldre venner, familie eller slektninger som sitter mye alene: Dra på besøk.

Ikke legg lista så høyt, ikke tenk at dere må gjøre noe spesielt eller at ting må legges til rette i forkant.

Bare dra på besøk. For selv om de ikke husker hvem du er, så merker de nok at du er glad i dem. Og det smitter.

Vil du delta i debatten?
Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt. Her kan du enkelt bidra med din mening
(tjeneste under utvikling).