«Grønt» er ingen ideologi, men miljøvern og vekt på ansvar for medmennesker, etterkommere og medskapninger preger Miljøpartiet De Grønne og alle de internasjonale søsterpartiene, og dette har også konsekvenser for helsepolitikken.

De Grønne legger vekt på forebygging av sykdom. Vi vil ha et samfunn som fremmer fysisk og psykisk helse, og vi ønsker mer forskning på hva som gir god forebyggingseffekt. Helsepolitikken må ses i sammenheng med andre politikkområder. Å fremme sykling til arbeidet er både et godt miljøtiltak og bedrer folkehelsen. Det samme gjelder forbud mot miljøgifter og tiltak for å redusere svevestøv fra trafikken.

Styrking av norsk landbruk, med økt selvforsyning, vil redusere risikoen for å importere smittestoffer gjennom matvarer. Minst mulig bruk av sprøytemidler og antibiotika i landbruket, og tilrettelegging for mer bruk av planter i kostholdet vårt er grønt og helsefremmende. Vi antar dessuten at et samfunn hvor man fremmer medmenneskelighet og hvor man dyrker kultur og friluftsliv er sunnere enn et samfunn hvor folk må «selvmedisinere» seg med shopping og dyre biler.

STERKE MENINGER? Følg med på dittOslo.nos debattsider her!

Vi mener god fordelingspolitikk er god helsepolitikk. Både funksjonsfriske og personer med nedsatt funksjonsevne og kroniske sykdommer må kunne være bidragsytere til samfunnet. Vi vil legge til rette for at de med redusert arbeidsevne kan få jobbe med tilpasset, meningsfullt arbeid.

De Grønne er skeptiske til å medisinere friske mennesker for å forebygge fremtidig sykdom. Prisen vi for eksempel betaler for å diagnostisere og behandle lett forhøyet blodtrykk og kolesterol er ikke bare penger: mye verre er det at store deler av befolkningen dermed regnes som syke, lenge før de har noen som helst plager. Livet er ikke en sykdom, og det viktigste er å ha det best mulig mens man lever.

Norge har ett av verdens beste helsevesener. De fleste ansatte er motivert av ønsket om å gjøre en god jobb. Vi mener at helsevesenet vårt trues av det systemet som kalles New public management (NPM). Dette har influert norsk helsevesen siden slutten av 1990-tallet, altså fra den første Stoltenberg-regjeringen.

NPM har som mål å effektivisere offentlig sektor ved hjelp av styringsprinsipper fra privat sektor, og stikkordene er konkurranseutsetting, privatisering og stykkprisfinansiering. Man snakker for eksempel om «produksjon» og mener pasientbehandling. Det er illustrerende at daværende helseminister Bjarne Håkon Hanssen besøkte Toyotafabrikken i Japan i 2009 for å lære hvordan norsk helsevesen bør drives.

USA er det landet hvor privatisering av helsevesenet har gått lengst. De har verdens dyreste helsevesen, men greier ikke å tilby hele befolkningen nødvendig behandling.

NPM kjennetegnes av at forvaltningen blir en kombinasjon av butikk og byråkrati med kontroll- og rapporteringssystemer som signaliserer en grunnleggende mistillit til helsearbeiderne. Systemet krever en lojalitet oppover, slik at helsearbeiderne fungerer som disiplinerte funksjonærer. Helsearbeiderne har ikke anledning til å kritisere sykehusledelsen, internt eller i media.

Samtidig delegeres ansvar og dilemmaer nedover. For eksempel kan en avdelingsoverlege pålegges å lage en plan for å redusere avdelingens utgifter med et visst antall millioner kroner.

De Grønne går inn for å avskaffe stykkprisfinansieringen i sykehusene og vi vil gi legene tillit slik at de kan ta faget sitt tilbake. Medisinske vurderinger og beslutninger må tas av legene og ikke av sykehusadministrasjonens økonomipersonale. De fleste leger er hardt arbeidende, kunnskapsrike og pragmatiske og har en sterk lojalitet til pasientene. Dette kan ikke erstattes av eksperter på New public management. Vi vil fjerne ordninger som fører til byråkratisering av helsevesenet, slik at mest mulig av ressursene kommer pasientene til gode.

Visse tjenester innen helsesektoren kan med fordel kjøpes av private aktører, for eksempel planlagte operasjoner, laboratorietjenester og billed-diagnostikk. Vi er imot å kjøpe helsetjenester i utlandet, da det innebærer stor risiko for å innføre multiresistente bakterier til Norge. Vi har ikke noe imot at private spesialister i Norge forkorter ventetiden for dem som vil betale ekstra for å få raskere hjelp, forutsatt at det ikke finansieres av offentlige helsebudsjetter.

Ved for eksempel en MR-undersøkelse er det som trengs en rask og hyggelig service utført av dyktige fagfolk. Andre områder, som omsorg ved livets slutt og behandling av rusmisbrukere, psykisk utviklingshemmede og psykiatriske pasienter er felt som ikke egner seg på samme måte for kommersialisering. Private aktører som vil ha en rolle i disse sektorene bør være ideelle organisasjoner og ikke-kommersielle institusjoner. Disse må sikres stabile rammevilkår, og det må kreves en høy faglig kvalitet.

Helsetjenester må først og fremst være et offentlig ansvar. Det offentlige må sørge for beredskapen for og behandling av alle akutte medisinske hendelser. Ved akutt sykdom er det ikke valgfrihet som trengs, men at det lokale helsetilbudet er godt. Sykehusene må få tilstrekkelige ressurser for at alle skal få et fullverdig tilbud.

Mange sykdommer kan ikke forebygges, eller bare i liten grad. Behovet for helsetjenester vil øke i fremtiden, med en eldre befolkning. Dessuten vil det være et sterkt press for å ta i bruk nye og kostbare behandlingsmetoder.

Samtidig kan ikke økonomien og helsebudsjettene vokse ubegrenset. Det offentlige må ha ansvaret for prioriteringene i helsevesenet, og det er nødvendig med et konstruktivt samarbeid mellom samfunnsøkonomer og leger for å få mest mulig livskvalitet ut av hver krone.

Lege/PhD Gunnar Hasle, styremedlem Nordstrand MDG